Kentaurer er skikkelser i gresk mytologi med halvt menneskekropp og halvt hestekropp. Opprinnelig ble de fremstilt med full menneskelig fysikk, inkludert to menneskebein, bare med ekstra bakpart og bakbein som en hest. I klassisk tid ble de vanligvis fremstilt med fire hestebein og kun en menneskelig overkropp.
Kentaurenes fest. Maleri fra cirka 1900. . Av Ettore Forti (1850–1940).
Falt i det fri (Public domain)
kentaur
Kamp mellom en mann og en kentaur. Deres kamper mot lapithene i Thessalía blir omtalt i ulike dikt og fremstilles ofte i antikk kunst, som her. Metope-relieff fra Parthenons sørside. British Museum i London.
Kentaurer er demoniske vesener i gresk mytologi, med halvt menneskekropp og halvt hestekropp.
Av
Antoine-Louis Barye foto: Walters Art Museum.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
Pallas og kentaur, 1482, Galleria Uffizi i Firenze.
Opphavsmyter
Det er ulike opphavsmyter til kentaurene. Noen var barn av kong Ixion av lapithene og den guddommelige skyen Nefele, eller stammet fra deres sønn Kentauros og hester han hadde sex med i Magnesia. En gruppe kentaurer med oksehorn på Kypros ble født etter at Zevs spilte sin sæd på jordgudinnen Gaia i et forsøk på å voldta Afrodite. Tolv sønner av najadene i elven Lamos (i dag Limonlu) i Kilikia som Zevs hadde satt til å vokte Dionysos som spedbarn, ble forvandlet til oksehornede kentaurer av Hera. Den guddommelige kentauren Kheiron var sønn av nymfen Filyra og Zevs’ far Kronos, for anledningen i form av en hest. Kentauren Folos var sønn av satyren Silenos og en nymfe.
Kentauromakier
Kamp mellom grekere og kentaurer – såkalte kentauromakier – fremstilles ofte i gresk kunst, gjerne side om side med kamp mellom grekere og amasoner og mellom grekere og barbarer. Alle disse kampfremstillingene handlet om hvordan grekerne måtte opprettholdte den forståtte rette menneskelige orden. Det innebar at de måtte avgrenses mot det dyriske, mot kjønnsroller som ifølge grekerne stred mot det egentlige menneskelige, og mot det barbariske som var å forstå som både overmenneskelig og undermenneskelig samtidig. Under perserkrigene ble disse konfliktene for å opprettholde den virkelig menneskelige identitet gjerne sett reflektert i grekernes kamper mot perserne.
Den mest kjente kampen mellom mennesker og kentaurer er den som oppsto da kentaurene besøkte et bryllup hos lapithene i Thessalía. Kentaurene tålte ikke alkohol og ble ville og prøvde å bortføre bruden, andre kvinner og noen ganger også pene unggutter. Denne myten fungerer som en opprinnelsesmyte som forklarer hvorfor kentaurene ikke hører hjemme blant menneskene i det greske polis. Herakles kjempet også med flere kentaurer.
Vise og dionysiske kentaurer
De lamiske kentaurene hørte med i Dionysos’ følge av ulike skikkelser som grenset mellom det menneskelige, dyriske og guddommelige.
Kentauren Kheiron som holdt til ved fjellet Pelion i Thessalía, var kjent for sin visdom og sin medisinske kunnskap. Flere helter, som Jason, Akilles og den senere legeguden Asklepios, ble alle oppdratt av ham i ødemarken.
Senere forestillinger
Overbevisningen om at kentaurer fremdeles eksisterte på utilgjengelige steder, fortsatte i lang tid. Under keiser Claudius ble angivelig en levende kentaur funnet i ørkenen øst for Nilen. Da den døde, ble den balsamert og sendt til keiserens lagerhus i Roma, der den forble i flere tiår. Kentaurer er også utbredt i europeisk heraldikk.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.