affektlære

Affektlæra kan sjåast i samanheng med tankane hos medisinarar som Galenos og den antikke humoralpatologien, som var det stadig rådande medisinske grunnsynet i Europa fram til 1800-talet. Ifølge humoralpatologien var det balansen mellom kroppsvæskene blod, slim, «gul» og «svart» galle som var føresetnaden for menneskeleg helse. Samtidig som ubalanse mellom desse væskene kunne gi sjukdom, hadde dei samtidig også innverknad på folk sine karaktertrekk.

Desse fire kroppsvæskene utgjorde dermed dei fire grunnleggande temperamenta i menneskesinnet: sangvinsk (blod), flegmatisk (slim), kolerisk (gul galle) og melankolsk (svart galle). Forskjellige teoretikarar skildra ei rekke ulike affektar som fall inn under dei fire temperamenta; for eksempel var håp og kjærleik sangvint, sinne og hat kolerisk, sorg og smerte melankolsk, fred og sløvskap flegmatisk. I tillegg fanst også ei rekke andre meir eller mindre komplekse samansetningar.

Tanken var at ytre stimuli, slik som musikk, rørte affektane (altså kjenslene) hos tilhøraren og dermed også rokka ved temperamentet og væskebalansen hos vedkommande. Ein trist, melankolsk person, med mykje svart galle frå milten, ville eksempelvis bli utlikna av glad, sangvin musikk som fekk hjartet til å utvide seg og skilje ut meir blod.

Musikken og musikaren hadde, som andre kunstarter og kunstnarar i barokken, eit formål å røre ved affektane hos publikum. Blant anna samanlikna Quantz framføringa til ein god musikar med foredraget til ein dyktig talar, i det dei begge måtte «meistre hjarta, livne og stilne lidenskapane og bringe lyttaren frå den eine affekten til den andre».

I barokken blei mange ulike element som tonearter, taktarter, rytmar, forsiringar og intervall ofte forbundne med konkrete affektar, gjerne sett i samanheng med strukturar i klassisk retorikk. Kromatikk og tonearter som f-moll var eksempel typisk for døden, mens D-dur var ei vanleg toneart i majestetisk musikk.

Hos Bach blir korsfestinga av Jesus Kristus ofte framstilt med krysstonearter som e-moll. Raske tempi var typisk glade eller eldfulle, mens langsame tempi var meir inneslutta eller rolege.

Mattheson knytte store intervall til glede og små intervall til sorg med å samanlikne med korleis sjela utvida og trekte seg saman.

Ordmaleri var ein annan måte å vekke spesifikke kjensler, eksempelvis rask koloratur for furore, eller sukkmotiv (Seufzer) for klage og sorg. Ein sats var ikkje nødvendigvis bunden til éin affekt eller sinnstilstand, men kunne bestå av både ei rekke liknande eller motstridande affektar.

• barokken
• musikk i barokken
• humoralpatologi

• Humoralpatologisk medisin (artikkel av Svein Carstens i tidsskriftet Michael)

• Jed Wentz: The relationship between gesture, affect and rhythmic freedom in the performance of French tragic opera from Lully to Rameau
• Thomas Wright (opphaveleg utgitt 1604): The passions of the minde in generall. Corrected, enlarged, and with sundry new discourses augmented
• Johann Joachim Quantz: Versuch einer Anweisung die Flöte traversiere zu spielen
• René Descartes: Les Passions de l'Âme
• Charles le Brun: Expressions des passions de l'Âme
• Amy M. Schmitter: "17th and 18th Century Theories of Emotions", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Winter 2016 Edition)