Loran-C (navigasjonssystem)

Loran-C ble satt i drift fra 1957 og erstattet etter hvert systemet Loran-A. De to stasjonene i Norge, i Bø i Vesterålen og på Jan Mayen, var i drift fra slutten av 1960. Fra 1. januar 1995 ble det operasjonelle ansvaret for disse stasjonene, som den amerikanske kystvakten hadde etablert i norske farvann, overført til Norge. Ytterligere to stasjoner ble bygget i Norge, på Værlandet og i Berlevåg.

Midt på 1970-tallet var etableringen av Loran-C og Omega et svært betent politisk tema. Kjernen i saken var at etableringen av de to militære amerikanske navigasjonssystemene på norsk jord kunne være i strid med norsk forsvarspolitikk, og at etableringen ikke hadde vært gjenstand for konstitusjonell behandling. Det ble blant annet hevdet at systemene på norsk jord kunne bidra til navigasjon av amerikanske atomubåter med kjernefysiske våpen. I 1975 ble det nedsatt et utvalg som skulle granske saken (Schei-komiteen). Rapporten kom i 1977, og vesentlige deler var hemmeligstemplet. To stortingsrepresentanter fra SV krevde full offentliggjøring, uten at dette vant frem. Rapporten ble imidlertid lekket og utgitt på Pax forlag. Videre ble det vurdert å fremme riksrettssak mot de to representantene, men saken ble henlagt i 1979.

Sammen med Danmark, Frankrike, Irland, Nederland og Tyskland etablerte Norge det nordvesteuropeiske Loran-C-systemet (NELS), som kunne tilby meget god radionavigasjonsdekning fra sørspissen av Svalbard til Sør-Frankrike. Som en følge av dette ble Decca-systemet lagt ned fra 1997. På 1970- og 1980-tallet var det dessuten et tilnærmet identisk system som Loran-C som ble benyttet kommersielt i offshorenæringene til kartlegging og lignende. Dette systemet gikk under navnet Pulse/8.

Med utviklingen av GPS ble etter hvert antallet brukere av Loran-C lite, og det ble besluttet å stoppe utsendelse av navigasjonssignalene fra de fire norske Loran-C-stasjonene – Berlevåg, Bø, Værlandet og Jan Mayen – etter utløpet av NELS-avtalen i januar 2006.

Hensynet til sårbarhet for GPS, nye initiativ fra Storbritannia og Frankrike, forventet oppgradering av systemet til det som nå kalles eLoran (Enhanced Loran) og utvikling av mottakere basert på ny teknologi, førte til at denne beslutningen ble revurdert. Driften av disse stasjonene fortsatte mens den videre utviklingen, blant annet samarbeidsavtaler med andre land, ble vurdert.

Etter flere brukerundersøkelser og råd fra fagmyndigheter besluttet den norske regjeringen å stanse driften av de fire norske stasjonene ved utgangen av 2015. I vedtaket inngikk også en avgjørelse om ikke å satse på eLoran som tilleggssystem til satellittnavigasjon. En planlagt riving av sendermaster og demontering av senderstasjonene ble stanset i mars 2016 i påvente av ytterligere overveielser, men beslutning om riving ble senere tatt og iverksatt i 2017–2018.

eLoran er en vesentlig forbedring og videreutvikling av systemet som innebærer bedre kontroll og styring av sendersignalene samt nøyaktig kartlegging av disse signalenes utbredelsesforhold. Dessuten kan systemet brukes differensielt i krevende områder, for eksempel innseiling til havner.

Differensiell bruk betyr at signalene også benyttes som bærere av informasjon om sanntidsvariasjoner i utbredelsesforholdene i det aktuelle området, informasjon som skaffes til veie av referansestasjoner i nærheten. På den måten kan brukernes mottakere automatisk korrigere sine resultat og minimalisere feilene i posisjonsbestemmelsen; disse ligger da i området 8–10 meter eller bedre.

Metoden, som er utviklet i framfor alt Nederland og Storbritannia, ble i 2013 satt i drift i et område i Den engelske kanal for å sikre akseptable ytelser i tilfelle forstyrrelser eller bortfall av GPS-signaler. Det britiske kystverket (General Lighthouse Authorities) bygget ut eLoran til å dekke innseilingen til sju havner på den britiske kysten i sør og øst fra Dover til Aberdeen i 2015. I Nederland ble innseilingen til Rotterdam dekket. Men da alle sendere i Nordvest-Europa, unntatt den engelske, ble slått av ved utgangen av 2015, bortfalt muligheten for å bruke systemet for navigasjon.

Alle Loran-C-sendere i Nord-Amerika ble slått av i løpet av 2010, men myndighetene har ikke tatt stilling til en eventuell utbygging av eLoran. Demontering av senderstasjonene var påbegynt, men ble stanset etter et vedtak i kongressen. Mange i USA er positive til eLoran, men aktuelle organisasjoner er redde for å måtte betale hvis de foreslår utbygging. De årlige driftskostnadene er anslått til rundt 40 millioner dollar.

Det er startet et privat selskap i USA for å oppgradere stasjonene og systemet til eLoran og drive systemet på kommersiell basis. Det er fortsatt usikkert om dette vil lykkes.

Driften av Loran-C/eLoran fortsetter i Storbritannia (se ovenfor), men etter at Frankrike (som også finansierte driften av stasjonene i Tyskland og på Færøyene) fulgte det norske eksempelet og la ned Loran-C uten å gå over til eLoran, brukes det britiske systemet kun som tidsreferanse. Kontrollstasjonen i Brest ble også lagt ned. Argumentet for videre drift knyttes stadig sterkere til bruk av sendere som landbasert backup for tidsreferansen som GNSS-systemene bidrar sterkt med i dagens samfunn.

I Storbritannia arbeides det videre med eLoran. Noen europeiske myndigheter venter på en europeisk radionavigasjonsplan fra EU før de foretar seg noe.

Russland har et navigasjonssystem, kalt Tjaika («måke»), som for de fleste praktiske formål er identisk med Loran-C. Det er to kjeder i Europa: én på ishavskysten og én i de sentrale delene av europeisk Russland. Det finnes også kjeder i de nordlige og nordøstlige delene av asiatisk Russland.

Sør-Korea har etablert eLoran i den nordlige delen av landet etter gjentatte ganger å ha opplevd jamming av GPS fra Nord-Korea.

• GPS
• Galileo
• GLONASS
• navigasjon
• hyperbelnavigasjon

• Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
• Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.