hyperbelnavigasjon

To landstasjoner sender ut kontinuerlige radiosignaler som er synkroniserte slik at de har samme fase i senderantennene. På grunn av forskjell i avstanden mellom senderne og mottakeren vil signalene nå mottakeren med en viss faseforskjell, som måles nøyaktig i mottakeren. Dette uttrykker forskjellen i avstandene til de to stasjonene. Alternativt til å måle fase kan man også måle tidsforskjell mellom mottatte radiopulser som utsendes etter nøye synkronisert sendeplan. Ettersom hyperbelen er det geometriske stedet for punkter med konstant differanse i avstanden til to gitte punkter (brennpunktene), vil signalene mottatt fra to senderstasjoner definere en hyperbel på kartet. Med tre eller flere stasjoner kan man finne skjæringspunktet mellom to eller flere hyperbler, og derved kan posisjonen bestemmes.

Kjennes stasjonens posisjon, signalets utbredelseshastighet og frekvens, kan man også beregne posisjoner i lengde- og breddegrader.

Gee, som etter hvert ble utviklet til Decca, ble utviklet i Storbritannia under den annen verdenskrig. Decca var i drift fram til 1997. Loran og Omega ble utviklet i USA og var systemer med større rekkevidde enn Decca. I Sovjetunionen ble liknende systemer utviklet: Bras/Брас (likner Decca), Tsjaika/Чайка (likner Loran), Alfa/Альфа (likner Omega) og Mars-75. Consol var også et hyperbolsk system, men på grunn av tett antenneplassering var hyperblene i dekningsområdet tilnærmet rette linjer. I tillegg til de nevnte var det en rekke systemer som var spesielt utviklet for oppmåling og behovene innenfor offshorevirksomheten – eksempelvis for dynamisk posisjonering (DP).

Satellittbaserte navigasjonssystemer som GPS har nå erstattet alle de nevnte hyperbelnavigasjonssystemene, og de aller fleste hyperbelsystemer ble lagt ned på 1990-tallet.

• radionavigasjon
• Decca

• Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
• Kjerstad, Norvald (2022). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.