Territoriet som utgjør Ungarn i dag, var befolket av blant annet keltiske folkegrupper. Fra år 29 fvt. falt store deler av området under Romerriket. På 400-tallet ble området erobret av hunerkongen Attila, men riket falt fra hverandre kort tid etter. Territoriet ble under folkevandringene befolket av blant annet slaviske grupper, samt avarene, et steppe- og nomadefolk østfra.
På 700- og 800-tallet kom flere stammer østfra. De forente seg under ungarernes første hersker Árpád og trengte inn i området der avarene og slaverne holdt til. Derfra dro de på plyndringstokter vestover. Etter et stort militært nederlag i slaget ved Lechfeld (955), mot den tysk-romerske keiser Otto den store, ble de bofaste og kristnet.
Ungarn ble etablert som et kristent kongedømme i år 1000 under kong Stefan 1. Han styrket statsmakten, militæret og innførte føydalisme etter germansk mønster. Ungarn var en europeisk stormakt i middelalderen, med unntak av et midlertidig tilbakeslag på midten av 1200-tallet i forbindelse med mongolenes invasjon og ødeleggelser. Landets territorium i middelalderen inkluderte store deler av Balkan.
På begynnelsen av 1500-tallet var staten svekket på grunn av mektige og egenrådige føydalherrer og rivaliserende kongsemner, og dette svekket Ungarns forsvarsevne mot angrep fra osmanske styrker. I kjølvannet av Ungarns nederlag mot osmanene i 1526 ble landet delt i tre; den nordvestlige delen kom under habsburgerne, den midterste delen (mesteparten av dagens Ungarn, unntatt den i nordvest) ble direkte underlagt Det osmanske riket, mens Transilvania ble en osmansk vasallstat med forholdsvis stor grad av indre selvstyre. Det var her ungarsk kultur og tradisjon overlevde best.
Osmanene måtte avstå fra Ungarn ved freden i Karlowitz, og landet kom under Østerrike, men med til dels egne lover og adelige privilegier, og egen stenderforsamling. Til tross for formelt indre selvstyre ble Ungarn i stadig større grad integrert i Østerrike både politisk og økonomisk. I 1687 fikk habsburgerne arverett på den ungarske kronen, og i 1739 ble en lov vedtatt (Den pragmatiske sanksjon) som bestemte udeleligheten av alle habsburgske arvelandområder. I hele denne perioden ble områder som var avfolket under de osmanske krigene bosatt av tyske og slaviske settlere, slik at den madjarske befolkningen kom i mindretall i den ungarske delen av Østerrike.
På slutten av 1700-tallet gjennomførte den østerrikske keiser Josef 2(1780–1790) en rekke reformer i opplysningstidens ånd, som innebar at tysk språk ble dominerende i forvaltning og utdanning, samt at adelen mistet en del av sine privilegier. Dette førte til framveksten av en nasjonal bevegelse, inspirert av ideer fra den franske revolusjon. Bevegelsen kulminerte i en revolusjon i 1848, og Ungarn erklærte seg uavhengig av Østerrike. Uavhengigheten ble imidlertid tilsidesatt året etter da østerrikske styrker, med russisk hjelp, tvang Ungarn til kapitulasjon. De mange minoritetene i landet støttet gjeninnføringen av østerriksk styre.
I 1867 ble Østerrike omdannet til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som ga Ungarn indre selvstyre. Perioden fram til første verdenskrig var preget av økonomisk vekst, men også av undertrykkelse av minoritetene i landet og sosial uro blant det voksende agrar- og industriproletariatet. Under første verdenskrig var Østerrike-Ungarn en del av Trippelalliansen med Tyskland og Italia. Som tapende part i krigen måtte Ungarn avstå to tredjedeler av sine territorier og en tredjedel av den ungarsktalende befolkningen til nabolandene i henhold til Trianonavtalen av 1920. Denne begivenheten skapte sjokkbølger i landet og preger den dag i dag ungarsk politikk og landets forhold til nabostatene.
I mellomkrigstiden var Ungarn et begrenset demokrati ledet av riksforstander Miklós Horthy. Den radikale høyresiden vokste fra 1930-årene, samtidig som landet ble stadig mer integrert i tysk økonomi. Under andre verdenskrig var Ungarn på aksemaktenes side, blant annet fordi landet med tysk hjelp fikk tapte territorier tilbake. I 1943 ønsket Horthy å trekke Ungarn ut av krigen, men året etter ble han avsatt av tyskerne og et fascistisk terrorregime overtok makten. Etter krigen ble Ungarns grenser fra mellomkrigstiden gjenopprettet.
Etter andre verdenskrig ble Ungarn en del av den sovjetiske interessesfæren, og kommunistisk ettpartisystem og planøkonomi ble innført. I oktober 1956 brøt det ut revolusjon med krav om politisk frihet, økonomiske reformer og at sovjetiske tropper skulle trekke seg ut av landet. Opprøret ble slått ned av sovjetiske styrker, og dets ledere ble henrettet. Fra 1960-årene førte det ungarske kommunistpartiet under ledelse av János Kádár en stadig mer liberal politikk, men hovedtrekkene ved det kommunistiske samfunn ble bevart.
På slutten av 1980-tallet kom reformvennlige politikere til makten i kommunistpartiet, og de åpnet opp for rundebordsforhandlinger med opposisjonen om overgang til demokrati og markedsøkonomi. De første frie valgene ble gjennomført 10. mars 1990, og det nasjonalkonservative partiet MDF (Magyar demokrata forum – Ungarns demokratiske forum) fikk flertall av stemmene og dannet regjering. På slutten av 1990-tallet var partiet Fidesz og Sosialistpartiet størst og mest dominerende, men etter at Sosialistpartiet mistet mye av sin troverdighet i sin regjeringsperiode 2006–2010, ble Fidesz den dominerende politiske kraft i landet. Mange ungarere er kritiske til Fidesz, men det største problemet i dag er fraværet av et godt politisk alternativ.
Kommentarer (2)
skrev Egil Heggen
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.