KGB var i årene 1954–1991 en sovjetisk regjeringskomité med ansvar for blant annet indre sikkerhet, grensevakter, spionasje og kontraspionasje. KGB var verdens største politi- og etterretningsorganisasjon. Formannen hadde status som minister. KGBs maktapparat ble regnet som det sterkeste i Sovjetunionen nest etter de regulære væpnede styrkene.
KGB
Faktaboks
- Etymologi
-
forkortelse for Komitet gosudarstvennoj bezopasnosti, «Komiteen for statens sikkerhet»
KGBs hovedkvarter Lubjanka i Moskva. Her hadde også forgjengerne hovedkvarter. I dag holder arvtageren FSB (Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti, Den føderale sikkerhetstjeneste) til i denne bygningen. I en del av bygningen finnes også en KGB-museum.
KGBs forgjengere
KGB bygde på en lang rekke av tidligere sikkerhets- og etterretningsorganer:
Tsjeka (1917–1922)
KGBs hovedkvarter Lubjanka i Moskva i 1975. Utenfor står en statue av Feliks Dzerzjinskij, grunnlegger av KGBs forgjenger Tsjeka. Statuen ble fjernet etter kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov i 1991.
I desember 1917 opprettet bolsjevikene Tsjekaen (den ekstraordinære kommisjon for kamp mot kontrarevolusjon og sabotasje) som ansvarlig organ for statlig sikkerhet og overvåking, etter at de hadde tatt makten i oktoberrevolusjonen. Initiativtager og formann var Feliks Dzerzjinskij. Tsjekaen fikk snart en sentral rolle i den russiske borgerkrigen. Blant kommisjonens oppgaver var kamp mot undergravingsvirksomhet, sabotasje og kontrarevolusjonær aktivitet tolket i videste forstand.
GPU/OGPU (1922/1923–1934)
Da borgerkrigen var over, ble kommisjonen i 1922 omorganisert til GPU (Statens politiske forvaltning). Det fantes en GPU i hver av sovjetrepublikkene, og disse ble sammensluttet i OGPU i november 1923, etter at Sovjetunionen hadde blitt opprettet i desember 1922. Det formelle overoppsynet hadde folkekommissæren for justisvesenet. Dzerzjinskij fortsatte som leder for OGPU til sin død i 1926, og ble etterfulgt av Vjatsjeslav Menzjinskij. Den reelle lederen ble etter hvert Genrikh Jagoda.
NKVD (1934–1941)
I 1934 ble OGPU innlemmet i folkekommissariatet for innenrikssaker (NKVD). NKVD ble ledet av Genrikh Jagoda i 1934–1936, Nikolaj Jezjov i 1936–1938 og Lavrenti Beria fra 1938. Under Josef Stalin ble NKVD det viktigste maktapparatet i landet, særlig under den store terroren i årene 1936–1938. Her opprettet NKVD særdomstoler som kunne avsi og eksekvere dommer etter en summarisk rettergang uten at den tiltalte selv var til stede.
Utrenskningene førte til en markant økning i antall tvangsarbeidere, og de sovjetiske arbeidsleirene ble i 1930 lagt under et særskilt direktorat, GULag, som igjen lå under OGPU og siden NKVD. Som følge av andre verdenskrig og det ekspanderende tvangsarbeidssystemet bestyrte NKVD i 1941 en stor del av sovjetindustrien og praktisk talt hele Sibir.
NKGB, MGB (1941–1953)
For å gjøre selve det hemmelige politi mer håndterlig, ble det i 1941 utskilt under et eget folkekommissariat for statens sikkerhet (NKGB), ledet av Vsevolod Merkulov i 1941–1947 og Viktor Abakumov i 1947–1953, mens Beria fortsatte som sjef for NKVD (til 1946, da han ble medlem av politbyrået med politisk ansvar for begge kommissariatene). De to folkekommissariatene ble i 1946 omgjort til ministerier (MVD og MGB), som straks etter Stalins død i mars 1953 ble slått sammen og underlagt Beria.
KGB (1954–1991)
Jurij Andropov var KGB-sjef fra 1967 til 1982. Foto fra 1974.
Etter Berias fall sommeren 1953 ble ministeriene igjen skilt, og KGB ble opprettet. MVD ble oppløst i 1960, og noen av dets oppgaver ble også overlatt til KGB. KGB skulle være et organ med kollektivt lederskap, som stod under regjeringen som helhet. Som en reaksjon på Stalins metoder ble det hemmelige politiets makt redusert, men fra midten av 1960-årene fikk igjen KGB en sterkere stilling, blant annet som redskap i kampen mot dissidenter og politisk opposisjon.
Et tegn på KGBs sterke stilling var at Jurij Andropov, leder av KGB fra 1967, ble fullt medlem av kommunistpartiets politbyrå fra 1973. Da han etterfulgte Leonid Brezjnev som partisjef i 1982, betydde det en ytterligere styrking av KGBs posisjon, blant annet overfor partibyråkratiet. Andropov brukte også KGB aktivt i sin kampanje mot korrupsjon.
Under Mikhail Gorbatsjov beholdt organisasjonen lenge sin sterke stilling, og Viktor Tsjebrikov, leder for KGB i årene 1982–1988, ble i 1985 fullt medlem av politbyrået. KGB og dens leder, Vladimir Krjutsjkov, deltok imidlertid i kuppforsøket mot Gorbatsjov i august 1991, og 22. oktober samme år ble KGB oppløst.
Etter oppløsningen
Ved oppløsningen ble KGB delt i fire organisasjoner:
- FSK (Federalnaja Sluzjba Kontrrazvedki – Den føderale kontraetterretningstjeneste)
- KOGG (Komitet Okhrany Gosudarstvennykh Granits – Komiteen for vern av statens grenser)
- SVR (Sluzjba Vnesjnej Razvedki – Utenlandsetterretningstjenesten)
- FAPSI (Federalnoe Agentstvo Pravitelstvennykh Svjazej i Informatsii – Det føderale byrå for regjeringens kommunikasjon og informasjon)
I dagens Russland er KGBs arvtagere:
- FSB (Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti – Den føderale sikkerhetstjeneste), som har tilnærmet samme fullmakter som KGB hadde
- FPS (Federalnaja Pogranitsjnaja Sluzjba – Den føderale grensevakttjeneste)
- SVR(R) (Sluzjba Vnesjnej Razvedki (Rossii) – (Russlands) utenlandsetterretningstjeneste)
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.