spionasje

Spionasje er den eldste formen for etterretningsaktivitet og eksisterte lenge før etterretning ble en formell og organisert virksomhet. Man kan finne referanser til spionasje helt tilbake i tekster som Det gamle testamentet, i form av for eksempel Moses' spionasjeekspedisjoner inn i nåtidens Israel. På 400-tallet fvt. la den kinesiske generalen Sunzi (Sun Tzu) frem det som er antatt å være den første skriftlige analysen av spionasje i sin bok Kunsten å krige. Opp gjennom historien har spionasje tradisjonelt blitt utført på en uformell og uorganisert basis, som regel i krigstid. Spionasje ble først profesjonalisert og institusjonalisert på begynnelsen av 1900-tallet da de første nasjonale etterretningstjenestene ble etablert.

Spionasje, og etterretning generelt, ble tidligere forbundet særlig med etterretningsvirksomhet rettet mot det militære forsvar. Etter hvert som krigen har antatt en mer total karakter har dette ført til at alt som angår totalforsvaret har blitt av betydning for et lands etterretningstjeneste. Ved spionasje innhentes derfor ikke bare informasjon om militære forhold, men også om ting som politiske-, økonomiske- og sosiale forhold, miljø, industri og vitenskap. Etterretning dekker derfor et bredt spekter av informasjon om fremmede stater, individer eller organisasjoner relevant for både et lands nasjonale sikkerhet og interesser.

Informasjon må omfatte både kapabiliteter, aktiviteter og intensjoner. Eksempelvis kan kapabiliteter dreie seg om antall våpen et land har, aktiviteter kan være om disse våpnene testes, og intensjon kan dreie seg om hva lederen av landet planlegger å bruke disse våpnene til. For å samle informasjon på disse punktene benytter en etterretningstjeneste seg av ulike metoder for informasjonsinnhenting (etterretningsdisipliner). Spionasje er en spesifikk metode for å samle informasjon som faller inn under disiplinen menneskelig etterretning (HUMINT). De ulike disiplinene har både fordeler og ulemper, og egner seg til ulike formål. Satellittbilder (en form for GEOINT) kan for eksempel egne seg for å dokumentere en fiendes militære kapabiliteter i form av antall våpen. Spionasje derimot er godt egnet for å avdekke intensjoner i form av hva motparten planlegger å bruke disse våpnene til fordi spionasje som en metode kan gi tilgang til hva som blir sagt, tenkt og planlagt.

Spionasje dreier seg i all hovedsak om å få tilgang til hemmeligholdt informasjon uten at den andre parten oppdager det. En spion må derfor kunne komme nær nok et sted hvor informasjonen befinner seg eller en person som har tilgang til informasjonen. Vanligvis er det to type aktører involvert i spionasjeoperasjoner: en etterretningsoffiser fra egen etterretningstjeneste og en kilde/informant.

Etterretningsoffiserer kan for eksempel plasseres i et fremmed land for å infiltrere en organisasjon over tid. Etterretningsoffiseren vil ha en dekkhistorie som gir en trolig grunn for at han/hun befinner seg i landet. En dekkhistorie kan enten være av offisiell eller ikke-offisiell karakter. En offisiell dekkhistorie innebærer at etterretningsoffiseren har en annen type myndighetsjobb, for eksempel innenfor en ambassade. En ikke-offisiell dekkhistorie unngår enhver tilknytning mellom etterretningsoffiseren og hans/hennes regjering. Dette kan være en jobb som for eksempel journalist eller forsker. Etter å ha bosatt seg i landet kan etterretningsoffiseren over tid jobbe seg opp til en posisjon som gir tilgang til informasjonen som søkes.

Den vanligste formen for spionasje derimot innebærer å sende etterretningsoffiserer til andre land under dekkhistorier med formål om å rekruttere utenlandske statsborgere til å utøve selve spionasjen. Dette går ut på at etterretningsoffiseren identifiserer individer som har tilgang til den informasjonen som søkes, vurderer personens mottakelighet for rekruttering og selger inn et forhold. I tillegg finnes det også tilfeller hvor utenlandske statsborgere melder seg frivillig til å spionere for et annet lands etterretningstjeneste, uten å ha blitt rekruttert. I disse scenarioene blir selve spionasjen utført av den utenlandske kilden, mens etterretningsoffiserens jobb er å rapportere informasjonen tilbake til oppdragsgiver.

Det forekommer også former for spionasje som ikke har tilknytning til et lands etterretningstjeneste og ikke er rettet mot en fremmed stat. Staten har ikke monopol på spionasje, og spionasje kan utøves både av stater, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner. Bedrifter utøver industrispionasje mot andre bedrifter for å få tak i opplysninger om ting som en konkurrents produkter, produksjonsteknikk og markedsføringsplaner. Enkeltpersoner kan også spionere på andre enkeltpersoner, noe som gjerne foregår ved bruk av etterforskningsbyråer hvor privatetterforskere skaffer informasjon deres klienter er ute etter.

• etterretning
• etterretningstjeneste
• Etterretningstjenesten
• spionasje – norsk rett

• Dover, Robert, Michael S. Goodman & Claudia Hillebrand, red. (2015). Routledge Companion to Intelligence Studies. 1. Utgave. Routledge.
• Lowenthal, Mark M. (2017). Intelligence: From Secrets to Policy. 7. Utgave. CQ Press.
• Shulsky, Abram N. & Gary J. Schmitt (2002). Silent Warfare: Understanding the World of Intelligence. 3. Utgave. Potomac Books, Inc.