Leonid Brezjnev

Brezjnev ble født i 1906 i Kamjanske i den ukrainske delen av det russiske keiserriket. Faren var metallarbeider og av russisk nasjonalitet. Som mange unge arbeiderbarn som vokste opp i Sovjetunionen i 1920-årene, fikk Brezjnev en teknisk utdannelse. Ferdig utdannet ble han ingeniør i den metallurgiske industrien i Øst-Ukraina.

Han ble medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, Komsomol, i 1923, og medlem av det kommunistiske parti i 1931. På denne tiden var Josef Stalin allerede blitt Sovjetunionens ubestridte leder. Som for mange andre ungkommunister ble Stalin-tiden en vei til karriere, og de som overlevde Den store terroren i 1937–1938, avanserte raskt i parti- og statssystemet.

I 1939 ble Brezjnev sekretær i partikomiteen i det viktige industriområdet Dnipropetrovsk i Ukraina. Under andre verdenskrig ble han innrullert i Den røde armé som politisk kommissær. Etter krigen ledet han partikomiteer i den ukrainske sovjetrepublikken inntil han i 1950 ble førstesekretær for partiet i sovjetrepublikken Moldavia. I 1952 ble han medlem av kommunistpartiets sentralkomité, sentralkomitésekretær og kandidatmedlem av partipresidiet (politbyrået).

Denne lynraske karrieren var gjort mulig av støtte fra Nikita Khrusjtsjov. Etter Stalins død i 1953 ble Khrusjtsjov ny førstesekretær i partiet og etter hvert den mektigste blant de sovjetiske lederne. Som Khrusjtsjovs klient fikk Brezjnev ytterligere framtredende stillinger, blant annet førstesekretær i partiet i sovjetrepublikken Kasakhstan i 1955.

I 1956 ble han igjen kalt til Moskva for å overta en stilling som sentralkomitésekretær. Under oppgjøret med den «partifiendtlige gruppen» Molotov, Malenkov og Kaganovitsj, som i juni 1957 gjorde et mislykket forsøk på å styrte Khrusjtsjov, stod Brezjnev på Khrusjtsjovs side. Han ble valgt til fullt medlem av partipresidiet (politbyrået), og i 1960 ble han valgt til president i Det øverste sovjets presidium, det vil si statsoverhode, en stilling som i seg selv ikke innebar betydelig politisk makt.

I juli 1964 overtok Brezjnev stillingen som annensekretær i sentralkomiteen i Moskva, og da Khrusjtsjov ble avsatt 15. oktober 1964, ble Brezjnev førstesekretær og partileder, en stilling han siden beholdt, fra 1966 med tittelen generalsekretær. Som partileder var han nå Sovjetunionens mektigste mann. I 1976 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og i 1977 tiltrådte han igjen som statsoverhode.

Mens Khrusjtsjovs tid som Sovjetunionens leder var preget av politiske og institusjonelle omkalfatringer, var stabilitet det fremherskende kjennetegn ved Brezjnevs periode ved makten. Han reverserte mange av Khrusjtsjovs reformer, og etter at et tidlig forsøk på å reformere det økonomiske systemet («Kosygin-reformene») rant ut i sanden, var det få endringer i det sovjetiske plansystemet i resten av Brezjnev-tiden. I stedet satset man på teknologisk fornyelse gjennom kjøp av vestlig teknologi. Den økonomiske veksten ble svekket fra 1970-årene og var særlig svak mot slutten av Brezjnevs styre.

Under Khrusjtsjov var det blitt gjennomført mange utskiftninger av politisk og institusjonelt personell. Under Brezjnev var det «kaderstabilitet» som gjaldt. Brezjnev søkte å skape ro og å sikre sin makt ved å love stillingssikkerhet. Dette er noe av bakgrunnen for den forgubbing som i økende grad foregikk i parti og statsinstitusjoner i Brezjnev-tiden.

Tilløpene til tøvær i kulturlivet under Khrusjtsjov overlevde bare noen få år, og kritikken av Stalin og Stalin-tiden forstummet også etter hvert. Opposisjonelle intellektuelle og kunstnere («dissidenter») fikk munnkurv, og sikkerhetspolitiet fikk utvidede fullmakter til å kontrollere og undertrykke ethvert tilløp til opposisjon. Noen tilbakevending til Stalin-tidens terror var det likevel aldri tale om.

Brezjnev var Sovjetunionens leder i en tid da landet gikk fra en optimistisk veksttid til økonomisk tilbakegang, internasjonale tilbakeslag og voksende pessimisme.

Den senere partileder Mikhail Gorbatsjov kritiserte Brezjnevperioden sterkt og omtalte den som «stagnasjonstiden».

• Statsoverhoder i Sovjetunionen
• Sovjetunionens historie
• Den kalde krigen