Frederik 1. var konge av Danmark i perioden 1523–1533, og av Norge i 1524–1533. Han var yngste sønn av Christian 1. Han var en dyktig og slu taktiker som klarte å spille sine motstandere ut mot hverandre. Han gav betydelige konsesjoner til den danske adelen, men hevdet ellers kongemakten, særlig ved å svekke de katolske biskopene og ved å trenge tilbake selvstyrebestrebelsene i Norge. Dermed la han grunnlaget for reformasjonen og for omformingen av Norge til et dansk lydrike.
Frederiks forhold til den eldre broren Hans og brorsønnen Christian 2. var alltid meget spent. I 1522 aksepterte Frederik et tilbud om å bli dansk konge, etter at brorsønnen Christian 2. ble avsatt. Frederik ble hyllet på Viborg ting året etter, og kronet i 1524 etter Københavns erobring og undertegnelsen av en hard håndfestning som sikret godseieradelen den faktiske makten i riket.
Samme år ble Frederik av det norske riksråd valgt til norsk konge mot å utstede en egen norsk håndfestning med løfter om en selvstendig stilling for landet innenfor unionen. Disse løftene brøt han relativt raskt ved å sette danske menn på alle norske faste slott, for å øke kontrollen med landet. Frederik oppnådde imidlertid aldri å bli kronet i Norge. Det ville gitt ham større makt i landet, men kroningen ble stadig utsatt av erkebiskop Olav Engelbrektsson.
Frederik var konge i den tiden reformasjonen hadde begynt å spre seg i Europa. Selv om han i håndfestningene hadde lovet å bekjempe den lutherske lære, støttet han likevel predikanter som blant annet Hans Tausen og medvirket aktivt til å få nedlagt mange klostre.
Christian 2. og hans tilhengere representerte gjennom størstedelen av Frederiks regjeringstid en fare for hans danske og norske troner. I perioden 1525–1526 slo han ned bondeopprør i Skåne og på Jylland. Etter Christian 2.s mislykte forsøk på å erobre Norge i 1531 lot Frederik ham fengsle, til tross for at han var blitt lovt fritt leide.
Frederik oppholdt seg mest på Gottorp slott i Slesvig, men klarte likevel å tvinge det danske riksrådet til å gjøre mange innrømmelser, ikke minst etter at det ble klart at høyadelen stod splittet i synet på reformasjonen. Det norske riksrådet greide aldri å opptre samlet overfor kongen etter at han var valgt til konge.
Frederik var først gift med Anna av Brandenburg (1487–1514) som var mor til Christian 3., senere med Sofie av Pommern (1498–1568).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.