[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Frederik 1.

Frederik I, Fredrik 1., Friederich 1., Frederick 1.

Født
7. oktober 1471, Trolig Danmark
Død
10. april 1533, Gottorp slott, Slesvig (nå Schleswig-Holstein, Tyskland)
Begravelsessted
Slesvig domkirke
Levetid - kommentar
nøyaktig fødested ukjent
Virke
Dansk-norsk konge
Familie

Foreldre: Kong Christian 1 (1426–1481) og dronning Dorothea (cirka 1430–1495).

Gift 1) I 1502 i Stendal med Anna av Brandenburg (1487–1514), datter av kurfyrst Johan av Brandenburg (1455–1499) og Margrethe av Sachsen (død i 1501); 2) I 1518 i Kiel med Sophie av Pommern (1498–1568), datter av hertug Bogislav 10. av Pommern (1454–1523) og Anna av Polen (1476–1503).

Far til kong Christian 3 (1503–1559); bror av kong Hans (1455–1513); farbror til kong Christian 2 (1481–1559).

Frederik 1.
Frederik 1. var konge av Danmark i perioden 1523–1533, og av Norge i 1524-1533.
Frederik 1.
Frederik 1.
Av .

Frederik 1. var konge av Danmark i perioden 1523–1533, og av Norge i 1524–1533. Han var yngste sønn av Christian 1. Han var en dyktig og slu taktiker som klarte å spille sine motstandere ut mot hverandre. Han gav betydelige konsesjoner til den danske adelen, men hevdet ellers kongemakten, særlig ved å svekke de katolske biskopene og ved å trenge tilbake selvstyrebestrebelsene i Norge. Dermed la han grunnlaget for reformasjonen og for omformingen av Norge til et dansk lydrike.

Frederiks forhold til den eldre broren Hans og brorsønnen Christian 2. var alltid meget spent. I 1522 aksepterte Frederik et tilbud om å bli dansk konge, etter at brorsønnen Christian 2. ble avsatt. Frederik ble hyllet på Viborg ting året etter, og kronet i 1524 etter Københavns erobring og undertegnelsen av en hard håndfestning som sikret godseieradelen den faktiske makten i riket.

Samme år ble Frederik av det norske riksråd valgt til norsk konge mot å utstede en egen norsk håndfestning med løfter om en selvstendig stilling for landet innenfor unionen. Disse løftene brøt han relativt raskt ved å sette danske menn på alle norske faste slott, for å øke kontrollen med landet. Frederik oppnådde imidlertid aldri å bli kronet i Norge. Det ville gitt ham større makt i landet, men kroningen ble stadig utsatt av erkebiskop Olav Engelbrektsson.

Frederik var konge i den tiden reformasjonen hadde begynt å spre seg i Europa. Selv om han i håndfestningene hadde lovet å bekjempe den lutherske lære, støttet han likevel predikanter som blant annet Hans Tausen og medvirket aktivt til å få nedlagt mange klostre.

Christian 2. og hans tilhengere representerte gjennom størstedelen av Frederiks regjeringstid en fare for hans danske og norske troner. I perioden 1525–1526 slo han ned bondeopprør i Skåne og på Jylland. Etter Christian 2.s mislykte forsøk på å erobre Norge i 1531 lot Frederik ham fengsle, til tross for at han var blitt lovt fritt leide.

Frederik oppholdt seg mest på Gottorp slott i Slesvig, men klarte likevel å tvinge det danske riksrådet til å gjøre mange innrømmelser, ikke minst etter at det ble klart at høyadelen stod splittet i synet på reformasjonen. Det norske riksrådet greide aldri å opptre samlet overfor kongen etter at han var valgt til konge.

Frederik var først gift med Anna av Brandenburg (1487–1514) som var mor til Christian 3., senere med Sofie av Pommern (1498–1568).

Hertug

Frederik 1. og Anna
Frederik og hans første kone, Anna av Brandenburg. Maleri som henger i Gripsholm slott.
Frederik 1. og Sofie
Frederik og hans andre kone Sofie av Pommern.

Frederik var den yngste av de to av Christian 1.s sønner som levde til voksen alder. Broren Hans var 16 år eldre og etterfulgte faren som konge i Danmark i 1481 og i Norge i 1483. Frederik ble oppdratt i hertugdømmene Slesvig og Holstein. Han oppnådde med morens og den slesvig-holsteinske adelens støtte å bli hertug over hertugdømmene sammen med broren Hans i 1482. Brødrene var dermed adelens og prelatenes overhoder i fellesskap. Etter en deling i 1490 styrte de over hver sin del av hertugdømmene. Frederik fikk blant annet Sydslesvig og slottet Gottorp. Denne maktdelingen fortsatte da Christian 2. etterfulgte faren Hans som konge og hertug i 1513.

Frederik var imidlertid misfornøyd med at han ikke hadde fått et større fyrstedømme etter faren. Han førte tittelen «arving til Norge», gjorde krav på halvdelen av Norge og len i Danmark, og holdt seg nøytral når Hans og Christian 2. var i krig.

Ved tronskiftet i 1513 tilbød en krets danske stormenn Frederik tronen, men han valgte å ikke utfordre Christian 2., som så ble valgt i et felles dansk-norsk valg. Forholdet mellom onkel og nevø var imidlertid meget dårlig. Da adelen i Jylland inviterte Frederik inn i landet vinteren 1523, sluttet han forbund med hansabyen Lübeck og rykket med en hær opp i Jylland. 23. mars ble han hyllet på Viborg landsting, og det danske riksrådet valgte ham til konge 5. august samme år. Christian 2. dro i landflyktighet til Nederlandene, mens hans tilhengere i København og Malmø holdt stand til januar 1524.

Konge

Fra første stund som påtroppende dansk konge satte Frederik 1. nordmennene under press for å hylle ham som konge også i Norge. Han hevdet å ha rett til den norske tronen i kraft av arv, i overensstemmelse med den gamle norske arvefølgeloven, men stikk i strid med konstitusjonell praksis siden midten av 1400-tallet. Han krevde lydighet av nordmennene og begynte å utstede dokumenter som angivelig norsk konge allerede sommeren 1523. På den måten prøvde han å omgå det norske riksrådet, som var blitt skjøvet helt til side av Christian 2. Frederik førte desavueringen videre også ved å samarbeide med det danske riksrådet om tiltakene for å bemektige seg Norge.

Symptomatisk for dette var at han, uten å være valgt til norsk konge, utnevnte to danske adelsmenn til sine stattholdere i Norge, Henrik Krummedike i det sønnafjelske og Vincens Lunge i det nordafjelske. Krummedike hadde riktignok en norsk tilknytning som medlem av både det danske og det norske riksrådet, og med store gods og len i begge riker, men hans stilling var avhengig av at det danske styret fortsatte.

Valgt til norsk konge

Krummedike medvirket til å oppnå lojalitetserklæringer til Frederik i det sønnafjelske Norge, og så reiste han tilbake til Danmark. Lunge oppnådde det samme nordafjells, men han giftet seg inn i en norsk adelsslekt, gikk inn i det norske riksrådet og ble værende i Norge. I august 1524 var han ledende på et norsk riksrådsmøte som stilte strenge krav til Frederik da det valgte ham til norsk konge. Mest provoserende for Frederik var det at rådet utstøtte Krummedike og fratok ham alle hans norske len. Kongen godtok den håndfestningen det norske rådet hadde utarbeidet, men aksjonen mot Krummedike gav ham muligheter til å sette inn et motstøt.

Opprør i Danmark

Motstøtet ble imidlertid forsinket av de andre problemer som Frederik 1. hadde. Det brøt ut uro og opprør blant bøndene i flere danske landsdeler. De så på Christian 2. som sin konge og ble inspirert og støttet av den fordrevne kongens menn, som vendte tilbake med skip og mannskap. Først i august 1526 var denne motstanden nedkjempet, i betydelig grad med støtte fra Lübeck, men også fra den nye svenske kongen, Gustav Vasa.

Utplassering av danske lensherrer i Norge

Året etter, i 1527, kunne imidlertid Frederik 1. gjennomføre første fase i motoffensiven mot nordmennene. Han sendte en flåte til Oslo og tvang igjennom at den norske adelsmannen Olav Galle måtte gi fra seg stillingen som lensherreAkershus til kongens mann, den danske adelsmannen Mogens Gyldenstierne. Samtidig ble dennes fetter Claus Bille plassert som lensherre på Båhus.

Aksjonen mot det nordafjelske kom et år senere. Her benyttet kongen seg av at nordmennene hadde pådratt seg Gustav Vasas vrede. Svenske flyktninger kom til Norge og søkte støtte her. Vincens Lunge og hans svigermor, fru Ingerd Ottesdatter til Austrått, hjalp en svensk tronpretendent, den såkalte Daljunkern, som hevdet at han var sønn av den avdøde svenske riksforstanderen, Sten Sture. De trakk også erkebiskop Olav Engelbrektsson inn i affæren. Gustav Vasa ble rasende, og han lot seg heller ikke formilde av at Daljunkern etter svensk press måtte reise fra Norge og ble henrettet i Rostock.

Frederik 1. påvirket Vincens Lunge ved hjelp av hans danske slekt, slik at Lunge i 1528 bøyde seg for kongen da han tok Bergenhus fra ham. Kongen forlente i stedet festningen til en fetter av Gyldenstjerne og Bille, Eske Bille, som var gift med Henrik Krummedikes datter. Krummedike fikk tilbake alle sine norske len. Kongen knyttet også Lunge til seg ved å la ham beholde flere len og gav ham Nonneseter kloster i Bergen som eiendom. Resultatet var at den spenningen som allerede hadde oppstått mellom Vincens Lunge og Olav Engelbrektsson, ble forsterket til en åpen konflikt. For samtidig fratok Frederik erkebiskopen hans len i Trøndelag og gav dem til holsteinske adelsmenn. Olav Engelbrektsson nektet å bøye seg, og det brøt ut krig mellom ham og Vincens Lunge.

Undergraving av den norske kirken

Frederik 1.s norske politikk var preget av taktikk og dobbeltspill – dette gjaldt særlig kirkepolitikken. Her hadde han i håndfestningen forpliktet seg til å forsvare den katolske kirke, men i stedet undergravde han dens stilling mer og mer, særlig ved å ta eiendommer fra biskopene og klostrene. Det var en stor forskjell mellom Norge og Danmark, idet det fantes mange lutheranere i borgerskap og adel i Danmark, mens den norske befolkningen var katolsk. Anslagene mot kirken i Norge tok derfor karakter av maktovergrep, mens de i Danmark artet seg som en støtte til lutheranerne mot katolikkene. Kongen var meget behendig i dette spillet. Han gikk aldri så langt at det utløste en allmenn motstand, men rykket skrittvis frem og gav etter når han så at det var nødvendig, som for eksempel da han gav opp å ta fra Olav Engelbrektsson lenene i Trøndelag.

Erkebiskopens økende misnøye med Frederik 1. gjorde at det aldri ble noe av en norsk kroning av kongen, og Frederik satte aldri sine ben i Norge. I 1529 sendte han en delegasjon danske riksråder sammen med sin sønn, den senere Christian 3., til Oslo for å styrke sitt grep om det norske styret. De fleste norske riksrådene holdt seg imidlertid borte, blant annet fire av de fem biskopene.

Christian 2. kommer tilbake

Christian 2. hadde imidlertid ikke gitt opp å vinne tilbake tronen. Eske Bille rev på kongens ordre ned domkirken og en rekke andre store kirkelige bygninger i Bergen for å gi kanoneneBergenhus åpnere rom mot kongens fiender. Olav Engelbrektsson stod på sin side i kontakt med Christian 2. og støttet ham da han høsten 1531 kom til Norge med flere tusen soldater. Men Frederik 1.s lensherre Erik Gyldenstjerne klarte med kløkt og hensynsløshet å forsvare Akershus, og Christian 2. opptrådte så handlingslammet at Frederik våren 1532 kunne sette inn et motstøt. Med Lübecks støtte sendte han en flåte med flere tusen mann til Norge. Christian 2. tok da imot fritt leide til forhandlinger med Frederik, men Frederik brøt leidet og fengslet Christian 2.

Flertallet av herrene og folket i Norge hadde sluttet opp om Christian 2. Biskopene som hadde gjort det, måtte ut med store bøter – Olav Engelbrektsson også til Vincens Lunge og hans slektninger, som han nok en gang hadde vært i krig med. Frederiks regime hadde demonstrert at det i Norge var svært vanskelig å bygge opp en slagkraftig opposisjon, selv mot en upopulær kongemakt. Årsakene var at landet var så tynt og spredt befolket, og kongen var militært overlegen, særlig takket være leiesoldater, flåtemakt og kontroll med festningene.

Ved å plassere adelige danske kongetjenere på de sterkeste festningene sikret Frederik seg et avgjørende overtak i Norge, og dette ble også utslagsgivende for sønnen Christian 3. da han seiret i krigen fra 1534 til 1537, avskaffet det norske riksrådet og den norske katolske kirken og konsentrerte all regjeringsmakt i en danskdominert statsledelse.

Utgivelser

  • Frederik 1.s brev og forordninger er trykt i Norske rigs-registranter, bind 1, 1861, og i Kristian Erslev og William Mollerup (red): Kong Frederik den Førstes danske Registranter, København 1879

Kunstneriske portretter (et utvalg)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Johnsen, Oscar Albert (1929): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 4
  • Koht, Halvdan (1950): Vincens Lunge contra Henrik Krummedige 1523–1525, bind 1 i Kriseår i norsk historie
  • Koht, Halvdan (1951): Olav Engelbrektsson og sjølstendetapet, bind 2 i Kriseår i norsk historie
  • Petersen, Erling Ladewig: «Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523–1533», i Dansk historisk tidsskrift (DHT) 1968–69, sidene 1–82
  • Petersen, Erling Ladewig: «Frederik 1, Tyge Krabbe og Vincens Lunge. Studier over den danske regjerings norske politik 1525–1530», i Historisk Tidsskrift 51, 1972, sidene 101–149
  • Benedictow, Ole Jørgen (1977): Fra rike til provins 1448–1536, bind 5 i Cappelens Norgeshistorie (CNH)
  • Venge, Mikael (1980): biografi i Dansk biografisk leksikon, tredje utgave (DBL3), bind 4
  • Rian, Øystein (1995): Den nye begynnelsen 1520–1660, bind 5 i Aschehougs Norgeshistorie (ANH)
  • Albrectsen, Esben (1997): Fællesskabet bliver til 1380–1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380–1814
  • Hamre, Lars (1998): Norsk politisk historie 1513–1537
  • Moseng, Ole Georg med flere (2007): Norsk historie, bind 1: 750–1537, 2.utgave
  • Rian, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg