Bergen domkirke

Kristkirken ved Håkonshallen var domkirke for Bergen i middelalderen. Dagens domkirke var den gang kirke for Fransiskanerordenen. Det er den eneste av tiggermunkenes kirker som fortsatt er bevart i Norge. Riktignok ble kirken kraftig ombygget etter at den ble domkirke i 1537, men den har fortsatt mange karakteristiske fransiskanertrekk.

Da fransiskanerne etablerte seg i Bergen på midten av 1200-tallet, fikk de overta Olavskirken i Vågsbunnen, som var bygget på midten av 1100-tallet. Denne steinkirken ble ødelagt i bybrannen i 1248. Fransiskanerne bygget så en ny kirke tilpasset sitt bruk med klosteranlegget på sørsiden, der hvor det i dag er kirkegård og katedralskole.

Fransiskanernes kirker skulle være enkle. Det utelukket i prinsippet tårn, glassmalerier og andre sterke visuelle uttrykk. Den nye kirken fikk utvidet skip og rett avsluttet kor. Denne kirken fikk ikke stå lenge før også den brant i 1270. Gjenoppbyggingen ble hovedsakelig finansiert av kong Magnus Lagabøte. Han ga 700 pund brent sølv til arbeidet, og ble selv begravet i kirken etter sin død i 1280.

Etter brannen fikk middelalderkirken den form vi i hovedsak ennå møter. Kirken ble reist som en enskipet hallkirke. Det vil si at kor og skip ble bygget som ett langstrakt rom på nærmere 60 meter. Det var åpent fra den nåværende vestinngangen til den nybyggete, trekantede apsiden, som er typisk for fransiskanerordenens kirker i Tyskland og Skandinavia. Håndverk og materialvalg er derimot engelskinspirert, som vanlig på Vestlandet. Det er tydelig at fransiskanerne har bidratt med kirkens planløsning, mens arbeidet trolig er utført av lokale håndverkere.

Kirken har fått to viktige tilføyelser siden middelalderen. Tårnet ble reist rundt 1600 på vestpartiet fra slutten av 1200-tallet. Den andre store tilføyelsen er søndre sideskip, som ble bygget samtidig med tårnet. Det bidro til å svekke den lange og markante aksen fra vestinngangen frem til alteret i øst. Også skipets nordvinduer er etterreformatoriske. Nordvinduer ble ofte sløyfet på norske middelalderkirker, men det er ikke sikkert at de internasjonale fransiskanerne gjorde det samme. I dag er det ikke mulig å fastslå om kirken opprinnelig hadde lysåpninger mot nord.

I koret er det bevart en fin piscina, en utslagsvask for vann som var brukt til å skylle ut av de hellige kar i forbindelse med nattverden. Slikt vann måtte i viet grunn. Det lille mannshodet på den ene siden er fornyet i 1880, mens kvinnehodet synes å være originalt. Ved siden av piscinaen er det tre nisjer i muren som har vært brukt som seter for prestene som feiret messen.

Det rommet som har beholdt mest av middelalderen, er skrudhuset nord for koret. Svært få skrudhus fra denne perioden er bevart i Norge. Det er et rektangulært rom med trekantet apsis som selve domkirken. Skrudhusets plan tyder på at det er samtidig med kortilbygget fra slutten av 1200-tallet. Mens fransiskanerkirkene bare skulle ha hvelv i koret slik den opprinnelig hadde i Bergen, har denne miniatyrkirken tre kryssribbehvelv som dekker hele rommet. Det gir et helstøpt rom med formidabel akustikk. Skrudhusets elegante Y-grindverksvinduer er også verd å merke seg. Det er basert på bevarte originaldeler som ble funnet i apsidens sørvindu.

Orgelet i Bergen domkirke ble bygd av det østerrikske orgelbyggeriet Rieger Orgelbau, og installert i kirken i 1997. Orgelet har 61 stemmer, fordelt på tre manualer og pedal. Spilletrakturen er mekanisk, og registertrakturen er elektrisk. Orgelet er forsynt med et digitalt system for fleksibel kontroll av registrering og stemmekombinasjoner. Instrumentet er et moderne og allsidig orgel, med et bredt stilistisk spenn.

• Bergen
• Bergens historie
• domkirke

• Ekroll, Øystein m.fl.: Kirker i Norge, b. 1, 2000, 162-65, isbn 82-91399-11-5
• Lidén, Hans-Emil & Ellen Marie Magerøy: Norges kirker: Bergen, b. 2, 1983, isbn 82-05-12368-3