Christian 1. var konge av Danmark (1448–1481) Norge (1450–1481) og Sverige (1457–1464). Han var dessuten hertug av Slesvig og greve av Holstein og Stormarn fra 1460. Christian var sønn av grev Didrik den lykkelige av Oldenburg. Moren Hedevig var datter av grev Gerhard 6. av Holstein og søster av hertug Adolf 8. av Slesvig. Gjennom moren nedstammet Christian dessuten fra den danske kongeslekten.
Christians styringssystem i Norge var basert på lojale enkeltpersoner uten noen egen norsk sentraladministrasjon. Ifølge håndfestningen skulle Christian komme til Norge ikke sjeldnere enn hvert tredje år, men etter kroningen gjorde han bare fem besøk på 30 år. Fra hans tid ble dansk språk gjennomført i norske kongebrev. Stort sett satte han likevel nordmenn i norske ombud og len, bortsett fra Båhus.
I Sverige kom det snart til reisninger mot Christian, og til slutt led han definitivt nederlag ved Brunkeberg i 1471. For å skaffe seg Slesvig og Holstein satte han seg i stor gjeld, blant annet til hanseatene, ble avhengig av långiverne, og hadde store pengevanskeligheter siden.
Christian var ikke i stand til å føre noen myndig politikk overfor hanseatene. Han søkte kompromissløsninger eller skjøv sakene fra seg. Da han giftet bort sin datter Margrete til kong Jakob 3. av Skottland, pantsatte han Orknøyene og Hjaltland for medgiften. De ble aldri innløst, og gikk dermed tapt for Norge.
Christian var den første av huset Oldenburg på Danmarks og Norges troner, og gjennom sønnen Frederik 1. er han stamfar til de kongeslektene som fremdeles regjerer i Norge og Danmark. Hans forsøk på å samle de tre skandinaviske riker igjen i en permanent union (Kalmarunionen) mislyktes, og hans regjeringstid var preget av strid med adelen og store økonomiske problemer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.