Yppersteprest var lederen for presteskapet i tempelet i Jerusalem i Det gamle Israel. Ypperstepresten hadde flere helt spesielle ærefulle oppgaver og hadde svært høy status i samfunnet. Som den øverste blant prestene ble han salvet med olje, som kongen (2. Mosebok 29,29). Etter hvert overtok ypperstepresten også oppgaver som kongen hadde hatt (2. Samuelsbok 6,17–19). I senere tid var ypperstepresten også gjerne leder av den høyeste jødiske domstolen, sanhedrin.
Ypperstepresten var ansvarlig for tempelkultens gjennomføring og for å gjennomføre syndoffer på vegne av både seg selv og andre. Under seremoniene bar han helt spesielle klær (2. Mosebok 6–38). I henhold til tradisjonen brukte alle prestene fire ulike hvite linplagg: en knelang bukse, en tunika, et hodeplagg (turban) og et brodert belte (2. Mosebok 28, 39–41). Ypperstepresten brukte i tillegg en ermeløs blå kappe med små gullbjeller, en fargerik mønstret efod (et slags forkle med skulderstropper), samt en brystplate pyntet med edelstener. På brystplaten bar han Urim og Tummim, som ble brukt til å søke Guds vilje. På turbanen var det festet en gullplate der det sto skrevet «Helliget JHVH». Dette skulle sikre kontakten mellom guddommen og folket og fjerne folkets urenhet.
Når israelittene dro i krig kunne det bli salvet ytterligere en prest (kohen), for å kunne følge soldatene i felten (5. Mosebok, 2–4).
Hans viktigste ritual ble utført i forbindelse med forsoningsdagen, yom kippur. Etter å ha forberedt seg med rituelle renselser i en hel uke, var dette dagen da ypperstepresten gikk inn i tempelets «aller helligste», der han ba om syndsforlatelse for hele folket.
Det andre tempelets tid
Det første tempelet i Jesusalem ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar 2 i år 586 fvt., men et nytt tempel ble reist etter at jødene vendte tilbake til Jerusalem etter eksilet i Babylon.
I det andre tempelets tid (cirka 515 fvt.–70 evt.) var prestenes stilling og oppgaver litt annerledes enn tidligere. De mange prestene var delt inn i 24 grupper (vakter) som ofte bodde utenfor byen Jerusalem, men som tjenestegjorde i tempelet i én uke av gangen. Prestene ble også ansvarlige for flere oppgaver i samfunnet. Etter hvert fikk også ypperstepresten stadig flere administrative oppgaver, og var vanligvis også leder av den øverste religiøse domstolen, sanhedrin.
Da makkabeerne, (164–63 fvt.) overtok makten i landet, overtok deres ledere selv posisjonen som ypperstepresten, noe som ikke var i overensstemmelse med jødisk lov, halakha. Etter romernes erobring av området i år 63 fvt., ble stillingen som ypperstepresten brukt i politisk øyemed. Ypperstepresten ble ofte valgt blant medlemmene av en gruppe som regnet seg som etterkommere av Sadok (en yppersteprest på kong Davids tid). Denne politiske og religiøse gruppen, saddukeerne, var blant annet motstandere av ideen om den muntlige Tora og sto derfor i motsetning til fariseerne.
Etter at tempelet i Jerusalem ble brent av romerne i år 70 evt. stoppet den jødiske offerkulten, og det ble ikke utnevnt flere yppersteprester. De gamle presteslektenes etterkommere har likevel fortsatt å inneha noen spesielle oppgaver og privilegier helt frem til i dag.