Gro Harlem Brundtland

Gro Harlem Brundtland vokste opp i Oslo og var så å si født inn i Arbeiderpartiet med en far som var statsråd (Gudmund Harlem) og en mor (Inga Harlem) som jobbet i stortingsgruppens sekretariat. Søsteren Hanne Harlem har også vært politiker for Arbeiderpartiet.

Gro Harlem ble født i Bærum, men vokste opp i Oslo. Hun var ennå ikke fylt ett år da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940, og krigen kom til å prege hennes tidlige barneår. Foreldrene var sterkt antinazistisk engasjert og aktive i motstandskampen. Under andre verdenskrig, i juni 1943, ble hun og broren Erik sendt til Sverige, og samme år kom foreldrene etter som flyktninger.

Barndom og ungdom var preget av arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Frigjøringen i mai 1945 innledet Gerhardsen-epoken i norsk historie, som skulle vare i 20 år. Gro Harlem kom inn i miljøet rundt Einar Gerhardsen allerede mens hun tilbrakte sine første skoleår på Ruseløkka skole i Oslo. Hun ble med i Framfylkingen, arbeiderbevegelsens barneorganisasjon, hvor Werna Gerhardsen var øverste sjef. Foreldrene var nære venner av Einar og Werna Gerhardsen, og Gudmund Harlem var statsråd i Gerhardsens regjeringer fra 1955 til 1965.

Som gymnasiast på Hegdehaugen skole var hun med på å stifte Sosialistisk Gymnasiastlag, og som medisinstudent fra 1957 ble hun med i Sosialistisk Studentlag og senere i Arbeiderpartiets Studentlag. Derfor vakte det oppsikt i hennes politiske miljø da hun forlovet seg med en ung Høyre-mann, Arne Olav Brundtland. De giftet seg i 1960, og fikk etter hvert fire barn.

Gro Harlem Brundtland tok medisinsk embetseksamen i 1963 og dro etter turnustjenesten til USA, hvor hun ble Master of Public Health ved Harvard University i 1965. Tilbake i Norge ble hun i 1966 ansatt som assistentlege ved Helsedirektoratets hygienekontor, og i perioden 1969–1974 var hun assisterende overlege ved Oslo Helseråds avdeling for skolehelsetjenesten.

Sine politiske holdninger fra barndom og tidlig ungdom tok hun med seg. I et intervju etter at hun var blitt statsråd i 1974, sa hun at når hun hadde gått i farens fotspor og utdannet seg som lege, «var det ene og alene ut fra et sosialpolitisk engasjement». Helst ville hun konsentrere seg om forebyggende helsearbeid og samfunnsmedisin.

Da striden om kvinners rett til selvbestemt svangerskapsavbrytelse begynte omkring 1970, hadde Gro Harlem Brundtland sin arbeidsplass i Helserådet, men hun tjenestegjorde også ved helsestasjonen for mor og barn i Christies gate på Grünerløkka og var medlem av abortnemnda ved Aker sykehus. Brundtland var overbevist om at kvinnen selv måtte ha det endelige ord i abortspørsmål og ga klart uttrykk for dette standpunktet i den offentlige debatten. Regjeringen Bratteli arbeidet i 1974 med et lovforslag til Stortinget om rett til selvbestemt abort. Da hun ble innkalt til statsministeren 31. august 1974, trodde hun det var abortsaken han ville konferere om. Men Bratteli sa: «Jeg vil be deg gå inn i regjeringen. Du må ta ansvar for Miljøverndepartementet.»

Brundtland hadde stått utenfor partipolitikken i mer enn et tiår, og det skulle vise seg å bli en stor styrke da det utover mot slutten på 1970-tallet ble stadig tydeligere at Arbeiderpartiet trengte radikal endring. Partiet var lammet av interne maktkamper og liten vilje til å modernisere organisasjonen. Tillitsmannsapparatet tok ikke inn over seg at Arbeiderpartiet allerede i starten av 1960-tallet mistet hegemoniet det hadde hatt i norsk politikk i etterkrigstiden.

Da Gro Harlem Brundtland i 1974 fikk spørsmål av statsminister Trygve Bratteli om å bli miljøvernminister, var det overraskende både for henne og de fleste av toppene i Arbeiderpartiet. Hun ble valgt til nestleder i partiet allerede året etter at hun ble statsråd.

Gro Harlem Brundtland gjorde miljøpolitikken til et sentralt arbeidsfelt for regjeringen. Hun hadde store ambisjoner som «naturens og miljøets finansminister». Det kunne bringe henne i konflikt med andre statsråder. Industriminister, senere olje- og energiminister, Bjartmar Gjerde, som overfor Bratteli hadde pekt på Gro Harlem Brundtland som statsrådsemne, ble hennes motpol i spørsmål som vern av vassdrag på Hardangervidda og tidspunkt for igangsetting av boring etter olje utenfor Midt- og Nord-Norge. Hun kjempet for sine synspunkter og vant frem med dem. Mange av oppgavene i miljøpolitikken hadde internasjonale perspektiver. Kampen mot sur nedbør var en av dem.

Gro Harlem Brundtland markerte seg som drivkraft i samarbeid om miljøspørsmål over landegrensene. Da det skjedde en ukontrollert utblåsning på Bravo-plattformen i Nordsjøen i 1977, kom Gro Harlem Brundtland på fjernsynsskjermene i hele Europa, i USA og andre deler av verden. Hun vurderte det slik at måten Norge taklet denne situasjonen på, dreide seg om Norges ansikt utad. Verdenspressen ble imponert over den unge, norske miljøvernministeren.

Etter fem år som handlekraftig miljøvernminister sto det klart for partiledelsen at Gro Harlem Brundtland kunne bli en fremtidig leder.

Regjeringene Bratteli 1, Bratteli 2 og Nordli i 1970-årene var – som alle norske regjeringer før dem – sterkt mannsdominert. Fra 1945 til 1965 hadde det alltid vært en kvinne i regjeringen, og da Brundtland ble statsråd i 1974, hadde hun to kvinnelige kolleger (Annemarie Lorentzen og Inger Louise Valle). Hun hadde vært med i en feministgruppe og var sterkt opptatt av hva som krevdes av reformer i en tid hvor kvinnene skulle være både yrkesaktive og mødre. I 1975, som FN hadde proklamert som kvinneår, ble Gro Harlem Brundtland valgt til nestleder i Arbeiderpartiet, og ble med det første kvinne i en av partiets topp-posisjoner. I I977 ble hun valgt inn på Stortinget. Hun var en etterspurt taler, og var stadig på reise til nye møter rundt om i landet. Det kom derfor som en ubehagelig overraskelse for henne selv og et sjokk for mange andre at hun i 1979 ble tatt ut av regjeringen og sendt tilbake til Stortinget. Hun hadde selv ikke vært med på drøftingene om endringer i regjeringen. «Jeg følte meg på urimelig vis satt til side, og holdt utenfor,» skrev hun senere.

Men arbeidet i stortingskomiteene ble en nyttig læretid. Hun satt i finanskomiteen i 1979–1980 og var formann i utenrikskomiteen fra høsten 1980. 1981 var stortingsvalgår. Ved inngangen til året så det ikke lyst ut for Arbeiderpartiet. Enkelte meningsmålinger viste at posisjonen som landets største parti var truet. Nå blåste det en høyrevind over store deler av Europa og USA. Regjeringen Nordli hadde slitasjeproblemer, og statsministeren selv bar mer og mer preg av at helsen sviktet. Torsdag 29. januar kunne Arbeiderparti-pressen fortelle at Odvar Nordli ville gå av på grunn av sykdom.

Brundtland hadde på den tiden allerede vært nestleder i Arbeiderpartiet i fem år, men det var få av partiets og fagbevegelsens ledende menn som mente hun var moden for statsministerjobben. De ville heller ha den drevne og eldre statsråden Rolf Hansen. Han sa nei og pekte i stedet på Brundtland. I årene etterpå er det skrevet bindsterke analyser om hvem som egentlige styrte maktspillet rundt det som med tiden skulle vise seg å bli et regimeskifte.

Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister 4. februar 1981. Hun var intens og energisk, utstrålte friskhet og vilje til fornyelse. Hun var den yngste statsminister i Norges historie (42 år), den første kvinnen og den første som alle var på fornavn med. Hennes reiser rundt om i landet ble omtalt som signingsferder. Men det var ikke bare hallelujastemning. Regjeringen hadde flere vanskelige saker å stri med, blant annet Alta-utbyggingen. I fagbevegelsen var det en del som så med skepsis på den unge kvinnen som nå var blitt regjeringssjef. Hennes forhold til partiformannen Reiulf Steen var anstrengt. Han trakk seg under et dramatisk landsmøte på Hamar i april 1981, og Gro Harlem Brundtland ble valgt til ny partileder. Samme måned hadde hun sin første fjernsynsduell med Høyres leder Kåre Willoch. Han var en dreven debattant, selvsikker og belærende. Gro Harlem Brundtland innrømmet senere at hun lot «irritasjonen og engasjementet slå ut i full blomst». Gro–Kåre-duellene ble et begrep og satte sitt preg på denne valgkampen og flere som fulgte utover 1980-tallet.

Arbeiderpartiet hadde hatt galluptall rundt 31 prosent da Gro Harlem Brundtland overtok som statsminister i februar 1981. Partiet fikk 37 prosent ved valget i september, som likevel var et markant fall fra 42 prosent fra forrige stortingsvalg. Det flertallet Arbeiderpartiet og SV hadde hatt på Stortinget siden 1973 gikk tapt, regjeringen Brundtland gikk av og ble etterfulgt av Willochs rene Høyre-regjering.

Som Arbeiderpartiets leder ble Gro Harlem Brundtland nå opposisjonsleder i Stortinget. Hun var også formann i utenrikskomiteen, og i 1980 ble hun medlem av Palme-kommisjonen, som skulle analysere mulighetene for å komme ut av det kjernefysiske kappløpet under den kalde krigen. Kommisjonsrapporten, Common Security (her hjemme oversatt til Sikkerhet i fellesskap), ble lagt frem i 1982. Det hadde vært strid om den i Arbeiderpartiet siden NATO-tilslutningen i 1949. Gro Harlem Brundtland klarte nå å samle partiet bak en politikk for hvordan NATO-landene best skulle kunne sikre freden og fremme samarbeidet mellom øst og vest. Ikke nok med det. Hun klarte også å få Høyre og de andre borgerlige partiene med på en ny holdning til sikkerhetspolitikken. «Gro Harlem Brundtlands fremste politiske mesterstykke,» kalte Morgenbladet det.

I desember 1983 fikk Gro Harlem Brundtland i oppdrag av FN å lede en verdenskommisjon for miljø og utvikling (i Norge best kjent som Brundtland-kommisjonen). Hun kom til å sette sitt sterke preg på kommisjonens arbeid og konklusjoner. «Vekst og vern»-problematikken, som hun hadde arbeidet med som norsk miljøvernminister i årene 1974–1979, analyserte hun i 1980-årenes globale perspektiv. «Verdens miljøvernminister» ble hun kalt. Rapporten fra kommisjonen, som ble lagt frem i 1987, fikk tittelen Our Common Future (Vår felles framtid).

Kommisjonen gjorde en stor innsats for å få verdens ledere til å slutte opp om prinsippet om at dagens økonomiske vekst og sosiale utvikling må være slik at den ikke ødelegger for at også fremtidige generasjoner får tilsvarende muligheter for vekst og utvikling. Begrepet «bærekraftig utvikling» har siden den gangen vært sentralt. Begrepet bærekraft er blitt brukt så mye, og i så mange sammenhenger, at det er vanskelig å vurdere virkningen.

Under valgkampen foran stortingsvalget 1985 var høydepunktene igjen Gro–Kåre-duellene på TV. Nå var det Gro Harlem Brundtland som var på offensiven. Arbeiderpartiet gikk frem fra en oppslutning på 37 til 41 prosent. Koalisjonen Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som hadde delt regjeringsmakten siden 1983, mistet sitt flertall i Stortinget, og ble avhengig av Fremskrittspartiets støtte. Valget fant sted i det som senere er blitt kalt en «jappetid». Det var lett å lånefinansiere et høyt privat forbruk, og det var ubegrenset skattefradrag for gjeldsrenter. Staten hadde store oljeinntekter, men tidlig i 1986 skjedde det et dramatisk fall i oljeprisen. Det måtte innstramminger til i økonomien, og regjeringen Willoch la frem en tiltakspakke. Arbeiderpartiet mente at pakken hadde en dårlig sosial profil. NHO bar ved til bålet, og tariffoppgjøret det året begynte med den største lockout i Norge siden 1931. I Arbeiderpartiets stortingsgruppe var det intense debatter om situasjonen. Regjeringen viste liten vilje til kompromiss om innstrammingstiltakene, og Arbeiderpartiet bestemte seg for å stemme mot regjeringens forslag, ett av dem gjaldt høyere bensinavgift. Det var også Fremskrittspartiet imot. Willoch stilte kabinettspørsmål på denne saken, regjeringen led nederlag i avstemningen, og dermed var veien ryddet for en ny Arbeiderparti-regjering.

Gro Harlem Brundtlands andre regjering ble kalt verdens første kvinneregjering – 8 av de 18 statsrådene var kvinner, og sammensetningen var en verdenssensasjon. Prinsippet om minst 40 prosents representasjon av begge kjønn ble knesatt. De syv kvinnene ved utnevnelsen (foruten Brundtland selv) var Anne-Lise Bakken, Helen Bøsterud, Kirsti Kolle Grøndahl, Sissel Rønbeck, Tove Strand, Vesla Vetlesen og Gunhild Øyangen.

Også i partiets organer ble 40 prosents-regelen innført – i nominasjoner til stortingsvalg ble det også introdusert et prinsipp om at de to øverste skulle være av ulikt kjønn. Resultatet ble at det som av noen ble sett på som partiets beste menn i noen fylker ble forbipassert av mindre erfarne kvinner. Gro Harlem Brundtland hadde ingen interne problemer med å avvise kritikken. I 1986 var hun ubestridt leder.

I tillegg var Arbeiderpartiet endret. Det var blitt åpnet for tillitsvalgte fra nye miljøer, debattene var blitt åpnere og det var større aksept for politisk uenighet. Einar Førde ble mot Brundtlands vilje valgt til hennes nestleder i 1981, men de to fortsatte ikke Ap-tradisjonen med å la de interne maktkampene overskygge politikken.

Førde fikk også entusiastisk støtte fra Brundtland i arbeidet med å modernisere partiets politikk. I partiprogrammene ble troen på statlige reguleringer og planøkonomi tonet ned til fordel for mer markedsbaserte løsninger.

Men den nye regjeringen møtte en barsk økonomisk virkelighet. Mens det i 1985 hadde vært et overskudd i utenriksøkonomien på 26 milliarder kroner, lå det an til et underskudd på 30 milliarder i 1986. Det hadde sammenheng med det drastiske fallet i oljeprisen. For regjeringen ble voksende arbeidsledighet en hard politisk belastning. Gjennom 1987 og 1988 arbeidet regjeringen i motbakke.

Det var likevel fra 1986 Gro Harlem Brundtland bygget seg opp til å bli til den landsmoderen som hun ble betegnet som etter at hun gikk av. Ser man på valgresultatene i 1989 er det underlig at hun fikk en slik posisjon. Partiet gjorde det første av sine historisk dårlige valg med 34 prosents oppslutning. Man måtte tilbake til 1930 for å finne et svakere resultat. Dermed ble Brundtland igjen opposisjonsleder og Høyres Jan P. Syse overtok som statsminister.

På grunn av uenighet om EØS-forhandlingene satt Syses regjering bare i et drøyt år, og Brundtland kunne igjen overta. Bildet ble skapt av en Høyre-ledet koalisjon som vant valg, men ikke evnet å styre, og et Ap som tapte valgene men var mestere i å styre landet.

EØS-avtalen, som gjorde Norge og andre EFTA-land til en del av EUs indre marked fra 1. januar 1993, ble brakt i havn. Innlemmingen av Norge i EUs indre marked skjedde også med støtte fra høyresiden, og det er antagelig det som står igjen som Gro Harlem Brundtlands største verk. Tidligere enn de fleste så hun at EUs beslutning om å opprette det indre marked også ville ha stor betydning for Norge. Raskt etter at hun ble statsminister i 1986 sendte hun beskjed til forvaltningen om at nye lover og regler skulle harmoneres med reglene i det indre markedet. Hun opprettet tett kontakt med EU-kommisjonens leder Jacques Delors, som svært gjerne ville innlemme det daværende EFTA i EUs indre marked. Sammen ledet de an i arbeidet med å utvikle det Europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS).

Da flere EFTA-land, blant dem Sverige og senere også Finland, ønsket å bli medlemmer av EU, aktualiserte det på ny spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Etter en omfattende debatt innad i Arbeiderpartiet signaliserte Gro Harlem Brundtland i april 1992 at hun gikk inn for at Norge skulle be EU om medlemskapsforhandlinger, og hun fikk to tredels flertall for dette synet på partiets landsmøte i november samme år.

Sterkest inntrykk på dette landsmøtet gjorde likevel Gro Harlem Brundtlands overraskende innlegg om at hun ville gå av som partileder. Vinteren 1992 hadde hennes yngste sønn tatt sitt eget liv, etter at han i en del år hadde hatt psykiske problemer. «Jeg tror landsmøtet er kjent med hvordan jeg og min familie er blitt hardt rammet», sa hun da hun fortalte om sin beslutning om å trekke seg fra partiledervervet, som hun hadde hatt i nesten tolv år. Ny partileder ble Thorbjørn Jagland, mens Gro Harlem Brundtland var innstilt på å fortsette som statsminister en tid fremover. Hun hadde nå fått en posisjon som stilte henne i en særklasse blant norske politikere.

Foran stortingsvalget i 1993 var det merkbart at de økonomiske snuoperasjonene som hennes regjeringer hadde gjennomført etter 1986, hadde gitt resultater. Renten var blitt lavere, reallønnen hadde økt og arbeidsledigheten sunket. Valget i 1993 ble det første hun vant med en oppslutning på 36,9 prosent.

Hun tapte imidlertid folkeavstemningen om EF-medlemskap i november 1994. Det ble et knapt Nei-flertall i folket. Gro Harlem Brundtland hadde på forhånd gjort det klart at regjeringen ville følge folkets råd. Hun fremstod likevel ikke som noen taper. Hennes posisjon i opinionen og i Stortinget var sterkere enn noen gang før. Mange var nå opptatt av hvor lenge hun ville bli sittende som statsminister, og 23. oktober 1996 varslet hun sin avgang.

Gro Harlem Brundtland sa nei til ny nominasjon til Stortinget foran valget 1997, og gjorde det klart at hun ville imøtekomme de mange henstillingene hun hadde fått om å stille som kandidat til stillingen som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon (WHO). Med sin utdanning og legepraksis, sine erfaringer fra politisk arbeid og den status hun hadde fått internasjonalt, var hun som skreddersydd for stillingen. Hun ble valgt med klart flertall og overtok ledelsen av WHO i 1998.

Som WHO-sjef satte Brundtland sammen med sin stabssjef Jonas Gahr Støre i gang et internt reformarbeid. Hun fikk også satt et sterkere søkelys på betydningen av å forebygge helseproblemer ved å begrense alkohol- og tobakksbruk.

I pensjonisttiden har Brundtland vært med i flere prestisjetunge FN-kommisjoner. Nå er hun medlem i organisasjonen The Elders, som består av tidligere internasjonale toppledere.

Når det i det politiske ordskiftet snakkes om fordeler ved mindretallsstyre (i motsetning til en situasjon med flertallsregjering), er det Gro Harlem Brundtlands regjeringsperioder det oftest refereres til. Med unntak av den korte statsministerperioden i 1981 hadde Gro Harlem Brundtland aldri et fast flertall bak seg i Stortinget. Hun søkte støtte for regjeringens politikk fra ulike partier i ulike saker. Støtte til statsbudsjettene fikk hun som oftest fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, mens hun i spørsmålet om EU-tilpasning og markedsretting av offentlig sektor hentet støtte fra Høyre og Frp.

Det er det Brundtland gjorde med støtte fra høyresiden som er blitt stående som et av hennes politiske kjennetegn. Hun startet arbeidet med å la statsselskaper og departementsstyrte institusjoner få mer handlefrihet ved å bli selvstendige foretak eller statlig eide aksjeselskap. Denne fristillingen gikk hånd i hånd med introduseringen av nye målstyringprinsipper i forvaltningen. I ettertid er utviklingen blitt omtalt under merkelappene «markedsretting» og «New Public Management».

• Stortingsrepresentant fra Oslo 1977–1997.
• Leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1981–1986 og 1989–1990.
• Nestleder i Arbeiderpartiet 1975–1981, leder 1981–1992.
• Miljøvernminister 1974–1979.
• Statsminister 4. februar–14. oktober 1981, 9. mai 1986–16. oktober 1989 og 3. november 1990–25. oktober 1996.
• Medlem av Oslo bystyre fra 2023.

• Gro Harlem Brundtland i Norsk biografisk leksikon
• Liste over Norges statsministre

• Egil Helle: Norsk biografisk leksikon 2
• Bjerke, Per-Arne og Ekeberg, Jan Ove: Statsministeren: Makten og mennesket, 1996
• Brundtland, Gro Harlem: Mitt liv 1939–86, 1997
• Brundtland, Gro Harlem: Dramatiske år 1986–96, 1998
• R. Hirsti (red.): Gro – midt i livet. Essaysamling til 50-årsdagen, 1989
• S. Hansson og I. H. Teigene: Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland, ny utgave 1995
• A. O. Brundtland: Gift med Gro, 1996
• D. Berggrav (red.): Maktens høyborg. Statsministerens kontors historie og politiske hovedsaker siden 1945, 1997
• H. Nilsen og D. Østerberg: Statskvinnen. Gro Harlem Brundtland og nyliberalismen, 1998

• NRK Nett-TV: Gro og Kåre-debatten på 1980-tallet (kommentert klipp på to minutter)
• NRK Nett-TV: Fortellingen om en landsmoder (1. episode av Da vi styrte landet)