Det voldsomme engasjementet i 1972 førte til at det ble vanskelig å diskutere norsk europapolitikk på et fritt grunnlag, en situasjon som holdt seg langt inn i 1980-årene. Fra slutten av 1980-årene blusset Europadebatten opp igjen. De dramatiske begivenhetene som førte til oppløsning av østblokken, falt i tid sammen med EFs arbeid med å utvikle alliansen til en politisk og monetær union. Etter Maastricht-avtalen i 1991 lå veien åpen for et tettere samarbeid, og fra 1993 ble EF omdannet til den europeiske union (EU).
Norge deltok aktivt i forhandlingene om EØS-avtalen fra 1989. Etter organisatorisk behandling i Arbeiderpartiet vedtok landsmøtet i 1992 å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap og startet forhandlinger sammen med Sverige (som hadde søkt medlemskap i 1991), Finland (1992) og Østerrike (1989).
Forhandlingene ble avsluttet i mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 prosent nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike 12. juni (66,4 prosent), Finland 16. oktober (56,9 prosent) og Sverige 13. november (52,2 prosent).
Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet og fikk rekordoppslutning ved valgene i 1991 og 1993. Dessuten var Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene. Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte.
Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av nei-folk fra 1972. Resultatet virket på forhånd mer åpent enn i 1972, og det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte politiske integreringen i Europa og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene.
Dessuten hadde Norge en betydelig gunstigere økonomisk situasjon enn de øvrige søkerlandene og de fleste EU-landene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.
Den største forskjellen på debatten i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det i 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet, som var avgjørende for resultatet av begge folkeavstemningene.
I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot da også partiet etterpå. I 1994 tillot Arbeiderpartiet åpen fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.
Kommentarer (2)
skrev Sverre Olav Lundal
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.