økonomi og næringsliv i Ecuador

Selv om landbruket har gått tilbake sammenlignet med andre næringer, er det fremdeles her de fleste er sysselsatt. Etter oljeindustrien er det landbruket som tilfører de største eksportinntektene. I den nyliberalistiske epoken ble det satset hardt på intensiv utnyttelse av den dyrkbare marken for eksport. Landbrukspolitikken i senere tid har hatt nytt fokus på selvforsyning, uten at dette har ført til en vesentlig omlegging av jordbruksproduksjonen i landet.

Landbruket er differensiert etter landets klimatiske regioner. I lavlandet i kystregionen dominerer store plantasjer som dyrker bananer, kaffe, kakao, palmeolje, ris og sukker. Mesteparten av dette er ment for eksport. I høylandet dyrkes poteter, mais, bønner, quinoa, brokkoli og hvete. I Amazonas-regionen ble jordbruk og kvegdrift innført på 1960- og 1970-tallet gjennom migrasjon fra høylandet og kolonialisering. De viktigste produktene er maniok, andre rotfrukter, bananer og en rekke tropiske frukter.

Kakao var på begynnelsen av 1900-tallet det viktigste eksportproduktet. Det førte til en økonomisk oppgangsperiode ved kysten rundt Guayaquil, kjent som «kakao-æraen». Etter hvert tok andre land som Brasil over hegemoniet internasjonalt. I dag eksporteres det hovedsakelig kakaobønner og i liten grad foredlede varer. I 2021 innbrakte kakaoen 266 millioner dollar i eksportinntekter.

Ecuador er verdens sjette største produsent av bananer, og verdens største eksportør. Landet eksporterte mer enn tre ganger så mye som Filippinene som ligger på andreplass. Et av verdens fire største selskap som driver eksport av bananer, Grupo Noboa S.A., har tilhold i Ecuador. Selskapet eies av familien til Daniel Noboa, president i Ecuador fra 2023. Landets eksportinntekter fra bananer ble beregnet til 3485 dollar i 2021.

Kaffeproduksjonen har problemer grunnet lav lønnsomhet og mangel på teknologiske investeringer. Kaffeplantasjene har også vært mye rammet av soppangrep.

Blomsterproduksjon er en forholdsvis ny aktivitet, omtrent 30 år gammel. I motsetning til de nevnte produktene foregår blomsterproduksjonen i høylandet. Ecuador solgte roser og andre blomster til USA, Vest-Europa og Russland for 417 millioner dollar i 2021.

For internt forbruk dyrkes det mais, ris, hvete og poteter.

Afrikanske palmer ble innført i 1953 for produksjon av palmeolje til industrielle formål. Produksjonen og manglende kontroll med denne har ført til forurensning av marker og vannreservoarer.

20 prosent av landet er viet husdyrhold. Det er flest kyr (8,3 millioner), men også svin og sau. Høylandet står for brorparten med 51 prosent. Lavlandet ved kysten har 36,7 prosent og Amazonas 12,3 prosent.

Det viktigste eksportproduktet i Ecuador etter olje er reker, som innbrakte 7289 millioner dollar i 2022 (Banco Central del Ecuador). Rekeoppdrettet som foregår langs kysten, særlig i provinsen Esmeraldas, er imidlertid omdiskutert ettersom det truer mangroveskogene.

Det drives utstrakt fiske langs Ecuadors kyst og rundt Galápagosøyene. Foruten til internt forbruk ble det i 2022 eksportert fisk for 271 millioner dollar. I tillegg ble det eksportert fiskehermetikk for 1461 millioner dollar, tunfisk for 114 millioner og fiskemel for 64 millioner,

Ecuador har store forekomster av kobber, gull, sølv og kalk. Gruvedrift har inntil relativt nylig vært preget av små- og mellomstore virksomheter. Fra slutten av 1980-tallet ble det delt ut en rekke konsesjoner til store utenlandske aktører, og i dag har flere internasjonale gruveselskaper etablert seg i landet.

Prosjektet Mirador, drevet av det kinesiske selskapet EcuaCorriente, og prosjektet Fruta del Norte, drevet av det canadiske selskapet Lundin Gold, startet opp med utvinning av kobber, gull og sølv i 2019. Begge disse prosjektene befinner seg i regnskogområdene i Amazonas. Flere andre internasjonale selskaper er i oppstartfase.

I 2009 ble mineralsektoren i Ecuador regulert i en ny gruvelov. Denne ble imidlertid modifisert i 2013 for å sikre utenlandske investeringer. Ecuador regnes for å være et land som legger godt til rette for utenlandske gruveselskaper.

Både små-, mellom-, og storskala gruvedrift har alvorlige miljøkonsekvenser, og forurensning til vannkilder, elver og vannsystemer er en særlig utfordring. De store gruveprosjektene har forårsaket protester og aksjoner fra Ecuadors miljø- og urfolks-organisasjoner. Spørsmålet om Ecuador skal innrette økonomien mot den industrielle mineralutvinningen er et av de mest betente politiske temaene i landet.

Det ecuadorianske oljeeventyret ble innledet i 1964 av Texaco Gulf i Lago Agrio, den nordlige delen av Amazonia. I 1972 ble det statlige oljeselskapet CEPE, senere Petroecuador, etablert. I 1976 hadde CEPE majoriteten av andelene i selskaper som opererte i oljevirksomheten. Dets rolle ble imidlertid gradvis svekket i den nyliberale perioden, inntil privatiseringen ble reversert fra 2006.

Ecuador leverer cirka 0,5 prosent av verdens årlige oljeforbruk. Med alle kjente forekomster, inkludert i den verneverdige delen av regnskogen i Amazonas, beregnes reservene til 3538 millioner fat olje. Med dagens produksjon kan den opprettholdes til 2032.

I 2022 eksporterte Ecuador råolje til en verdi av 10 034 millioner dollar.

Til tross for egen produksjon av oljederivater som bensin, diesel og gass, må Ecuador fortsatt importere til eget forbruk.

Det er lite industriell aktivitet i Ecuador, også etter latinamerikansk målestokk. Varene som blir produsert er hovedsakelig til internt forbruk, samt litt for eksport til nabolandene. De vesentligste industriproduktene er oljederivater som diesel og gass, fiskehermetikk og metaller. Med tanke på at oljereservene vil opphøre, er det et uttrykt ønske fra myndighetene om å utvikle mer høyteknologisk industri.

Turisme er en stadig viktigere inntektskilde for Ecuador. Den har vært jevnt økende inntil utbruddet av koronapandemien. I 2021 kom det 600 000 turister, mens tallet for 2019 var 1,5 millioner. Politisk ustabilitet, usikkerhet og stigende kriminalitet påvirker også turistindustrien negativt.

Mest attraktivt for turister i Ecuador er Galápagosøyene. Dernest kommer gamlebyene i Quito og Cuenca med sine koloniale bebyggelser. Begge er utnevnt som verneverdig verdensarv av UNESCO. Ecuador har også flere store nasjonalparker beliggende i Andesfjellene og i Amazonia. Her er det stor kapasitet for økoturisme.

Med uformell eller svart økonomi menes virksomhet som utøves av personer eller sammenslutninger som ikke er registrert som næringsdrivende eller arbeidstakere. De betaler ikke skatt og har heller ingen sosiale rettigheter knyttet til sin virksomhet. Vi har ikke spesifikke tall på omfanget av dette, men analyser viser at for Latin-Amerika som helhet anslår man at hele 60 prosent av alt utført arbeid kan settes i denne kategorien.

Den uformelle økonomien er veldig synlig, ettersom den utøves av tusenvis av ambulerende gateselgere og skopussere. Det finnes også håndverkere, bygningsarbeidere og rengjørere i denne nisjen. Mange kombinerer uformelt arbeid med formelt.

Bakgrunnen for omfanget av den uformelle økonomien er mangel på arbeidsplasser. Prisene på varene og tjenestene som den uformelle økonomien tilbyr, er lavt verdsatt og gir lite rom for betaling av offentlige avgifter eller skatt.

Landets topografi, tette skoger og spredt bosetning, gjør utbyggingen av samferdselsnettet vanskelig og kostbar. Den panamerikanske hovedvei går gjennom det sentrale Ecuador i en lengde av cirka 1400 kilometer, med sideveier ned til stillehavskysten.

De fleste større byene har flyforbindelse. Internasjonale lufthavner finnes utenfor Quito (Mariscal Sucre) og i Guayaquil (Simón Bolívar). De viktigste havnebyene er Guayaquil, Esmeraldas, Manta og Puerto Bolívar.

Jordskjelvet som fant sted 16. august 2016 ble målt til 7,8 på Richters skala, og forårsaket betydelige materielle skader i tillegg til tap av 668 menneskeliv.

Skjelvet rammet særlig provinsen Manabi som ligger ved kysten. Et stort antall bygninger ble ødelagt. Flere tusen mennesker mistet boligene sine. Skjelvet førte til betydelige skader på offentlige bygninger, som skoler og sykehus, og veinettet.

Planleggingsdepartementet (Secretaría Naciónal de Planificación) regnet ut at det ville koste 3344 millioner USD å utbedre skadene.

Ecuador mottok nødhjelp fra en rekke land og internasjonale institusjoner umiddelbart etter skjelvet. Norge bidro med 15 millioner kroner.

For langsiktig gjenoppbygging har landet fått lån fra Verdensbanken, Det internasjonale Pengefondet, Banco de Desarrollo de América (CAF) og Banco Interamerícano de Desarrollo (BID) på til sammen 1000 millioner USD.

• Ecuador
• Ecuadors geografi
• Ecuadors historie
• Ecuadors befolkning

• Inec – Statistisk sentralbyrå i Ecuador
• Banco Central del Ecuador – Ecuadors nasjonalbank

• Vazques, Lola og Saltos, Napoleón (2013) «Ecuador su realidad». Fundación Jose Peralta.
• Correa, Rafael (2009): «Ecuador: de Banana Republic a la no Republica». Debolsillo.
• Acosta, Alberto (2012): «Breve Historia Económica del Ecuador». Corporación Editora Nacional.