virologi

Til tross for at man har visst om sykdommer som forårsakes av virus, var det først på 1800-tallet at virus ble anerkjent som en egen biologisk enhet. Russeren Dimitri Winogradsky, fikk på slutten av 1880-tallet, i oppdrag å undersøke en ukjent sykdom som rammet store tobakksplantasjer i Ukraina. Han isolerte essens fra de syke plantene for å undersøke om det kunne være en ny type bakterie. På den tiden var det kjent at bakterier ikke kunne passere et såkalt Chamberland-filter, fordi porene i filteret var altfor små for å slippe dem gjennom. Gjennom sine forsøk oppdaget Winogradsky at plante-essensen fortsatt forårsaket sykdom hos nye planter, selv etter å ha blitt filtrert gjennom Chamberland-filteret. Dermed ble det antatt at det måtte finnes en sykdomsfremkallende enhet som var mindre enn bakterier som slapp gjennom. Hans avhandling om disse funnene ble publisert i 1892.

Hollenderen Martinus Beijerinck gjorde den samme oppdagelsen, uavhengig av Winogradsky, seks år senere. Han kalte denne sykdomsfremkallende enheten ‘virus’, som er latin for ‘slim, gift’. Beijerinck anerkjente senere at Winogradsky oppdaget viruset før ham, men ved å gi det navnet ‘virus’ ble faget ‘virologi’ etablert som et eget felt.

Forskningen på virus skjøt fart og det ble gjort mange, nye, viktige oppdagelser. Friedrich Löffler og Paul Frosch var de første som klarte å isolere virus fra dyr, da de oppdaget viruset som stod bak munn- og klovsyke. Videre ble det forsket på leukemi hos kyllinger og Mann, Bang og Rous kunne i 1911 bevise at sykdommen lot seg overføre med cellefrie filtrater – dette var første gang man ble klar over at noen virus kunne forårsake kreft.

Senere identifiserte Frederick Twort og Felix d’Hérelle virus som bare infiserer bakterier, og d’Hérelle kalte disse for ‘bakteriofager’ (bakterie-etere). Da elektronmikroskopet ble oppfunnet i 1931, kunne man for første gang se hvordan virus så ut, og man skjønte da at de var små strukturer, og ikke flytende væske.

Måten virus formerer seg på ble først beskrevet av Félix d’Hérelle og Max Delbrück (1906-1981) gjennom det såkalte ‘ett-trinns veksteksperimentet’ i 1939. Eksperimentet gikk ut på å tilføre viruspartikler til en løsning med mulige vertsceller. Rett etter tilførselen av viruspartiklene, kunne disse påvises i løsningen. Deretter fulgte en periode hvor viruset ikke var ‘synlig’ i løsningen. Denne perioden gjenspeiler virusets formeringsperiode inne i vertscellene. Deretter økte konsentrasjonen av viruspartikler i løsningen kraftig, som tegn på at vertscellene enten hadde blitt brutt ned (cytolyse) eller hadde slust ut alle de nydannede viruspartiklene. For disse eksperimentene ble Delbrück tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1969.