tykktarmen

Tykktarmen tar opp vann og salter fra tarminnholdet, omtrent 0,3–0,5 liter per døgn, og kan lagre tarminnholdet (chymus) midlertidig som et avfallsprodukt eller ekskret (faeces), før det tømmes via endetarmsåpningen (anus) som avføring. Tarminnholdet bruker om lag tolv timer på å passere tykktarmen.

Tykktarmen deles i tre hoveddeler: blindtarmen, den egentlige tykktarmen og endetarmen. Avsnittene ligger dels omgitt av bukhinnen (intraperitonealt), dels bak bukhinnen (retroperitonealt).

I tykktarmen blir tarminnholdet stadig mer tyktflytende på grunn av absorpsjon av vann – herav navnet. Det er ingen mikroskopiske tverrfolder og heller ingen tarmtotter i tykktarmen, bare fordypninger eller krypter (Lieberkühnske krypter, glandulae intestinales). Tykktarmens relativt faste innhold stiller store mekaniske krav til den endodermale slimhinnen. Derfor er slimproduksjon ved hjelp av begerceller nødvendig i kryptene, det vil si interepiteliale, slimproduserende celler som 'smører' tarmveggen og derved reduserer slitasjen. Det er dessuten store ansamlinger med lymfocytter (lymfefollikler) under slimhinnen.

Tykktarmen har to lag med glatt muskulatur: et indre, ringformet muskellag og et ytre, langsgående muskellag. Det indre laget er betydelig kraftigere enn det ytre. Muskelsammentrekningene løper i bølger i tarmens lengderetning (peristaltikk) og skyver tarminnholdet mot endetarmen med en hastighet av 0,5–2 centimeter per sekund, raskest i tarmens øvre del. Hver bølge tilbakelegger imidlertid bare noen få centimeter før den dør ut, og tarminnholdets gjennomsnittshastighet er bare cirka én centimeter i minuttet de fleste steder.

Tykktarmen har dessuten tre kraftigere, langsgående muskellag som ligger som bånd utenpå tarmoverflaten:

• ett «frittliggende», vendt fremover (taenia libera) og er synlig i hele colons lengde
• ett delvis vendt fremover, dels bakover, forbundet med det store omentet (taenia omentalis)
• ett vendt bakover, forbundet med krøset eller bakveggen (taenia mesocolica)

Disse tre langsgående muskelbåndene forener seg i overflaten av blindtarmsvedhenget.

Tykktarmen har en rik blodforsyning, som er 'delt' i to avsnitt: den oppstigende delen av tarmen, frem til venstre fleksur, får sine grener fra den øvre krøsarterien (arteria mesenterica superior). Resten forsynes av den nedre krøsarterien (arteria mesenterica inferior). De to avsnittene kan danne anastomoser med hverandre.

Også nervetilførselen er spesiell, noe som skyldes tykktarmens embryonale utvikling. Parasympatisk får den (frem til venstre fleksur) impulser fra nervus vagus og plexus mesentericus superior, som bidrar til å fremme peristaltikken. Derfra innerveres den av sakrale parasympaticus-grener (plexus mesentericus inferior). Også sympatiske splanknikusnerver når frem til venstre fleksur (plexus mesentericus superior); deretter kommer den sympatiske innervasjonen fra de lumbale grensestreng-gangliene (plexus mesentericus inferior).

Tarmen, sett under ett, er i 4. fosteruke dannet som et rør, delt i en fortarm (fra svelget til øvre del av tolvfingertarmen), en midttarm (fra nedre del av tolvfingertarmen til venstre del av colon transversum), og en endetarm (resten av tarmanlegget ned til rectum). Midttarmen har en C-formet utposning inn mot den opprinnelige plommesekken. Fra 5.–6. uke begynner denne delen av tarmanlegget å utvide seg og foreta en dreining «mot klokken». Dreiningen skjer rundt arteria mesenterica superior som akse, og gjør at den øvrige delen av tarmen «trekkes» med. Tarmen øker i lengde, mer enn embryonets egen lengdevekst, og den fyller gradvis opp hele abdominalhulen. For å få «plass» legger den seg i folder fra 10. uke, etter hvert slik at tynntarmslyngene presser det nederste tykktarmavsnittet (= colon descendens) over mot venstre. Deretter følger colons videre utvidelse, både i tykkelse og lengde, som nå utvides mot høyre. Da har allerede (fra 6. uke) den høyre kaudale enden av tykktarmen (caecum) vokst ut til en «boble», slik at den opprinnelige, rette forbindelsen med tynntarmen nå skjer i rett vinkel. Caecum forlenges fortsatt kaudalt, men utvides ikke mer, og danner dermed blindtarmsvedhenget (appendix vermiformis). Ved 12. uke har colon i prinsippet nådd sin endelige utvidelse, og er forbundet med bakre bukvegg.

Tykktarmen har en særlig rikholdig bakterieflora. Den har betydning for immunsystemet og kan bidra til at artsfremmede patogene mikrober får innpass. Dessuten fremmer den normale bakteriefloraen selve fordøyelsesprosessen og bidrar til å normalisere/øke peristaltikken. Vi regner med at det finnes omtrent 160 forskjellige bakteriearter i tykktarmen, som hver og en kan ha betydning for kroppes forskjellige organer via signalstoffer. Særlig den viktigste delen av den normale tarmfloraen – colibakterier (escherichia coli), forskjellige enterobakterier og streptokokker – kan påvirkes i negativ retning ved langvarig og/eller ukritisk bruk av antibiotika (resistens).

Redusert motorikk (peristaltikk) i tykktarmen, med liten bevegelse av tarminnholdet, og med forstoppelse som resultat, har blitt en folkesykdom i moderne samfunn, særlig hos eldre. Da tykktarmens innhold blir bakterieholdig i den siste delen av tarmrøret, vil dette avsnittet av fordøyelseskanalen være særlig utsatt for infeksjoner (tykktarmsbetennelse).

Ved enkelte alvorligere sykdommer (for eksempel tykktarmskreft, eventuelt med metastaser til leveren) må man noen ganger fjerne deler av tykktarmen ved et kirurgisk inngrep, og lede tarminnholdet utenom endetarmen (colostomi).

• tarmen
• fordøyelsen
• tynntarmen
• embryo
• colon irritabile
• divertikulitt
• divertikulose
• Hirschsprungs sykdom
• megakolon
• Crohns sykdom
• ulcerøs kolitt
• kolera