Slaget ved Great Bridge
Slaget ved Great Bridge | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Patrioter | Storbritannia Lojalister | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
William Woodford | John Murray | ||||||
Styrker | |||||||
900 | 1800 | ||||||
Tap | |||||||
1 offiser såret i tommelen | 102 døde og sårede |
Den amerikanske uavhengighetskrigen |
---|
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
Slaget ved Great Bridge ble utkjempet 9. desember 1775 ved Great Bridge i Virginia under den amerikanske uavhengighetskrigen. Den kontinentale armés seier førte til at John Murray ble fjernet. I tillegg mistet den britiske regjeringen sitt fotfeste i kolonien Virginia i begynnelsen av revolusjonen. Kort tid etterpå ble Norfolk som på den tiden var et sentrum for lojalister, erobret og ødelagt, noe som sikret patriotisk tak på Virginia. Nederlaget til britene i Virginia ble i samtiden kalt det andre slaget ved Bunker Hill.
Opptakt
[rediger | rediger kilde]John Murray, Lord Dunmore, kongelig guvernør i Virginia, trakk seg tilbake fra Williamsburg til Norfolk som ble regnet som «lojalistenes reir». Murray trodde han gjorde fremskritt mot opprøret ved å ødelegge plantasjene til patriotene, vinne slaver over på sin side og ta trykkerier. Med bare et regiment og noen få bataljoner skrev han 30. november 1775 at «jeg tror vi bør lære denne kolonien deres korrekte plikt.»
På den andre siden oppfordret George Washington, kommandant over den kontinentale armé, til at Murray «burde knuses umiddelbart» før hans styrker vokser. Mens Washington var i New England skrev han til presidenten i den kontinentale kongress at «jeg mener ikke å diktere, jeg er sikker på at de vil unnskylde meg for å fritt gi min mening som er at Amerikas skjebne i stor grad er avhengig av om han får evakuere Norfolk denne vinteren eller ikke.»
Ifølge samtidige beretninger i Virginia Gazette rykket Murray, etter å ha beseiret motstanderne ved Kemp's Landing (nå Kempsville), 16 km sørover til Great Bridge. Her møtte han økende motstand og bygget en palisade på den nordlige siden, fjernet plankene på broa, ødela fem eller seks hus på den motsatte bredden og befestet den trange veien opp mot broa med to tolvpunds kanoner.
Oberst William Woodford som hadde ledelsen over 2nd Virginia Regiment, samlet styrkene bestående av minutemen fra Fauquier, Augusta og Culpepper ved Great Bridge. Woodford rapporterte at 250 menn fra Carolina–statene ankom under oberst Vail som «bestod av regulære soldater, minutemen, militsmenn og frivillige...» Virginia Gazette rapporterte at «150 frivillige herrer hadde marsjert til Virginia fra Nord-Carolina da de hørte om Lord Dunmores fornærmelser og raseri.»
Slaget
[rediger | rediger kilde]Murray var feilinformert om styrken til motstanderne og sendte sjømenn fra Otter i Norfolk «pluss rundt 60 innbyggere» i et overraskelsesangrep på Great Bridge. I morgentimene kom avdelingen på femten stegs avstand fra de amerikanske styrkene før de falt, dødelig såret. Løytnant Travis som ledet den amerikanske fremrykningen mot befestningen, beordret sine 25 menn til å holde igjen skudd til fienden var 50 meter unna. Britene ble samlet under løytnant Samuel Leslie som senere ble tatt til fange. Oberst Woodfords hovedgruppe beveget seg gjennom Great Bridge og kom under ild fra kanonene. Det hele var over etter en halvtime.
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Britene hadde mistet sitt grep på kolonien Virginia og rapporterte om 102 døde og sårede, og bare elleve av Fordyce sine grenaderer overlevde. Bare en amerikaner ble såret.
Britene trakk seg tilbake til Norfolk. Innen George Washingtons brev nådde kongressen fra New England, kunne oberst Woodford rapportere til Edmund Pendleton, presidenten av konvensjonen i Williamsburg, at han og oberst Robert Howe hadde kommandoen over Norfolk med 1275 menn, og at lojalistene og deres familier hadde gått ombord i Murrays skip, Otter, i havnen.