Slaget ved Cowpens
| Slaget ved Cowpens | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 USA |  Storbritannia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Daniel Morgan | Benastre Tarleton | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1000 | 1100 | ||||||
| Tap | |||||||
| 12 døde 61 sårede | 110 døde 229 sårede 525 tatt til fange | ||||||
| Den amerikanske uavhengighetskrigen |
|---|
| Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
Slaget ved Cowpens 17. januar 1781 var en overveldende seier til opprørerne under brigadegeneral Daniel Morgan over de regulære britiske styrkene i den amerikanske uavhengighetskrigen. Slaget kalles ofte «det amerikanske Cannae».
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Slaget ved Cowpens var en av mange trefninger mellom opprørerne og regulære britiske styrker på sørfronten under den amerikanske uavhengighetskrigen. Kommandantene var brigadegeneralen Daniel Morgan, leder av rundt 700 militsmenn, inkludert Over Mountain Men og kavaleri, og 300 kontinentale soldater og engelskmannen oberst Banastre Tarleton som ledet en styrke på 1100 dragoner, regulære soldater, lojalister og highlanders.
Charles Cornwallis hadde gitt Tarleton oppdraget med å ødelegge Morgans styrke. Tarleton hadde vært suksessrik i tidligere slag som Camden og Waxhaw. Tarletons tidligere seire var blitt vunnet gjennom dristige angrep, ofte med undertallige styrker. Den amerikanske kommandanten Nathanael Greene hadde valgt å dele opp sin armé og sendt Morgan avgårde fra patriotenes hovedstyrke. Morgan oppfordret amerikanere til å samle seg ved et beiteområde (cow pens) som var et kjent landemerke. Tarleton angrep med sin sedvanlige dristighet, men uten tanke for det faktum at Morgan hadde hatt mye mer tid til å forberede seg, og ble etter hvert fanget i en dobbel omringing. Bare Tarleton og rundt 260 briter unnslapp, mens amerikanernes tapstall var på moderate 12 døde og 61 sårede.
Slaget
[rediger | rediger kilde]Forberedelse før slaget
[rediger | rediger kilde]Daniel Morgan visste at han burde bruke det unike landskapet ved Cowpens og tiden han hadde til rådighet før Tarleton ankom til sin fordel. Videre visste han at hans menn og hans motstander visste hvordan de ville reagere i visse situasjoner. Han brukte denne kunnskapen til sin fordel. Til å begynne med var lokaliseringen av hans styrker i strid med de eksisterende militære doktrinene, for han plasserte sin hær mellom elvene Broad og Pacolet, noe som umuliggjorde flukt dersom hæren ble omringet. Hans grunner for å avskjære fluktmuligheter var åpenbar, for å sikre at de utrente militsmennene ikke skulle flykte. De hadde for vane å snu ved første antydning til kamp og etterlate de regulære soldatene. Han valgte en høyde som sentrum for sin stilling og plasserte det kontinentale infanteriet på den. Dermed lå flankene med vilje utsatt til mot hans motstander. Morgan antok at Tarleton ville angripe ham ansikt til ansikt og gjorde sine forberedelser deretter. Han satte opp tre linjer med soldater, en med skarpskyttere, en av militsmenn og en hovedlinje. De 150 utvalgte skarpskytterne var fra Nord-Carolina (major McDowell) og Georgia (major Cunningham). Bak disse mennene sto 300 militsmenn under ledelse av Andrew Pickens.
Morgan innså at han ikke kunne stole på dårlig trent milits i slag, særlig når de var under angrep fra kavaleri. Han bestemte seg derfor å be militsen skyte to skudd og så trekke seg tilbake, slik at han kunne regruppere dem bak reservene (kavaleri ledet av William Washington og James McCall) som var plassert bak den tredje linjen som bestod av mer erfaren milits og regulære soldater. Bevegelsen til militsen i den andre linjen ville avdekke den tredje linjen for britene. Den tredje linjen bestod av resten av styrkene (rundt 550 menn) og var satt sammen av soldater fra Delaware og Maryland og militsmenn fra Georgia og Virginia. Oberst John Eager Howard ledet soldatene og oberstene Tate og Triplett ledet militsen. Målet for denne strategien var å svekke og få Tarletons styrker uorganisert (som ville angripe den tredje linjen på høyden), før de angrep og beseiret dem. Howards menn ville ikke bli bekymret over militsens forventede bevegelse og i motsetning til militsen ville de kunne holde stand, særlig siden de første og andre linjene ville ha påført de fremrykkende britene fysisk og psykisk belastning før den tredje linjen kom med i kampene.
Ved å plassere sine menn i nedoverbakken fra de fremrykkende britiske linjene, utnyttet Morgan britenes tendens til å skyte for høyt i kamp. Stillingen nede i bakken sørget også for at de britiske styrkene ville bli stående som silhuetter mot morgenlyset og bli enkle mål for patriotenes styrker. Med en ravine på deres høyre flanke og en elv på deres venstre flanke var Morgans styrker beskyttet mot britenes flankemanøvrer i begynnelsen av slaget. Morgan insisterte på at «hele idéen er å lede Benny (Tarleton) inn i en felle slik at vi kan slå hans kavaleri og infanteri idet de kommer opp høyden. Når de har blitt skåret ned av vår ild, angriper vi dem.» Historikeren John Buchanan skrev om hans utvikling av taktikken ved Cowpens at Morgan kan ha vært «den eneste generalen i den amerikanske revolusjon, på begge sider, som produserte en betydelig original taktisk tankegang.»
Hendelsesforløpet
[rediger | rediger kilde]Tarleton satte mot i sine styrker og fortsatte sin fremmarsj mot beitemarken 05.00 17. januar 1781. Hans lojalistspeidere fortalte ham om området Morgan ventet på ham, og han var sikker på seier på grunn av at Morgans soldater, hovedsakelig militsmenn, virket å være fastklemt mellom erfarne britiske styrker og en elv med høy vannføring. Så snart han nådde stedet, dannet han en slaglinje som bestod av dragoner på flankene, med sine to gresshoppe–kanoner mellom de regulære britiske soldatene og de amerikanske lojalistene. Hans reserve bestod av kavaleri og highlandere. Han var sikker på en lett seier og sendte sine trette menn ut i slaget. Tarletons plan var enkel og direkte. De fleste i hans infanterister skulle samles i en lineær formasjon og bevege seg direkte mot Morgan. Flankene ville beskyttes av dragonenheter. Highlanderne ville bli brukt dersom det var behov for det, for å gi et «Coup de grâce». Tarleton hadde sitt 250 manns sterke kavaleri klart dersom amerikanerne brøt opp fra slaget og flyktet.
Morgans strategi virket perfekt. Etter å ha drept femten dragoner, trakk skarpskytterne seg tilbake. Britene trakk seg midlertidig tilbake, men angrep igjen og nådde denne gangen militsmennene som i full orden tømte to salver inn i de britiske linjene. Britene var forvirret og lamslått og 40% av de drepte og sårede var offiserer. Britene omgrupperte og fortsatte å rykke frem. Pickens’ milits brøt opp og flyktet tilsynelatende bakover hvor de omgrupperte seg. Tarleton svarte med å beordre en av sine offiserer, Ogilvie, til å angripe med noen dragoner inn i de «beseirede» amerikanerne. Hans menn rykket frem i vanlige formasjoner, ble midlertidig stoppet av skuddsalver fra militsen, men fortsatte å rykke fremover da de luktet seier. Britene drev inn i etterfølgende linjer, trodde de var i ferd med å seire, men fant bare en annen og sterkere linje som utmattet dem og førte til nye drepte og sårede. Dybden i de amerikanske linjene dempet gradvis sjokket av den britiske fremrykningen. Britene tolket tilbaktrekningen av de to første linjene som en full retrett og rykket fremover i full fart inn mot den ventende siste linjen av disiplinerte soldatene som holdt stand på høyden.
Til tross for dette antok Tarleton at han fremdeles kunne vinne med bare en siste amerikansk linje foran seg og han sendte derfor sitt infanteri frem i et fullt frontalangrep. I tillegg til dette, fikk highlanderne ordre om å ta amerikanerne på flankene. Under ledelse av Howard trakk amerikanerne seg tilbake. Bedøvet av seier løp nå britene uorganisert etter dem. Howard snudde seg og skjøt svært ødeleggende salver inn i sin fiende før han angrep. Tripletts soldater angrep og skadet britene alvorlig, og kavaleriet til Washington og McCall gikk til angrep. Fullstendig omringet flyktet dragonene bakover. Etter å ha uskadeliggjort Ogilvies styrker, angrep Washington så britene. Da den britiske fremrykningen til slutt ble stanset av de kontinentale soldatene, traff det amerikanske kavaleriet dem bak og på høyre flanke, mens militsen som hadde omgruppert, angrep ut fra baksiden av høyden og traff britene på deres venstre flanke.
Sjokket av det plutselige angrepet, kombinert med at de amerikanske militsmennene dukket opp igjen på flankene hvor Tarletons utmattede menn forventet å se eget kavaleri, ble for mye for britene. Britene satt fast i en dobbel omringing og overgav seg etter å ha blitt påført store tap. Tarletons høyre flanke og sentrale linje hadde kollapset, og det var bare highlanderne som fremdeles kjempet som del av Howards linje. Tarleton innså den alvorlige situasjonen han var i og red tilbake til sin gjenværende enhet, kjernen i sitt kavaleri. Desperat etter å redde noe samlet han en gruppe kavaleri og forsøkte å redde de to kanonene han hadde hatt med seg, men de ble tatt. Dermed bestemte Tarleton seg for å redde seg selv. Tarleton red sammen med noen få gjenværende ryttere inn i kampene, men etter å ha støtt sammen med Washingtons menn, trakk også han seg tilbake fra slagmarken. Han ble midlertidig stoppet av oberst Washington hvis hest Tarleton skjøt under ham og dermed slapp han unna.
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Cowpens kom kort tid etter det amerikanske spetaklet i Camden og var en overraskende seier og et vendepunkt som forandret psykologien i hele krigen, «gav folkets mot et løft», ikke bare de i baklandet i Carolina–statene, men i alle de sørlige koloniene. Amerikanerne ble oppmuntret til å kjempe videre og lojalistene og britene ble demoraliserte. Videre var det strategiske resultatet, ødeleggelsen av en viktig del av den britiske arméen i sør, uvurderlig mot slutten av krigen.
Sammen med det britiske nederlaget i slaget ved Kings Mountain, var Cowpens et avgjørende slag mot Cornwallis som ville ha beseiret mye av den gjenværende amerikanske motstanden hadde Tarleton vunnet Cowpens. Resultatet var at slaget satte i gang en kjedereaksjon som førte til britenes pyrrhosseier i Guilford Court House og til slutt patriotenes seier i Yorktown. John Marshall mente at «sjelden har et slag, som ikke hadde større antall involvert, vært så viktig i sine konsekvenser som ved Cowpens». Det gav general Nathanael Greene sjanse til å føre et felttog av «dyktig endring» som førte Cornwallis gjennom «en ubrutt kjede av konsekvenser til katastrofen ved Yorktown som endelig separerte Amerika fra den britiske trone.» Dersom slaget ved Cowpens hadde fått et annet resultat, ville antagelig Cornwallis ikke ha startet Yorktown–felttoget, og krigen kunne fått et annet utfall.
Likheter med Cannae
[rediger | rediger kilde]Ifølge militærhistorikere var seieren ved Cowpens så total på grunn av Daniel Morgans dyktige militære taktikk og modige lederskap. Han hadde, hevder de, en forståelse for psyken til soldatene og et fast grep på taktiske prinsipper. Morgan brukte en unik utplassering av styrkene sine og planla et taktisk mesterverk som utnyttet alle hans enheters styrker i tillegg til at han brukte noen av deres svakheter (som i tilfellet med militsen) til sin fordel. Morgans taktiske planlegging, i tillegg til hans klare forståelse av evnene til militsen og de regulære soldatene, var de avgjørende faktorene som sikret ham en klar seier. Resultatet er at Morgans seier i slaget ved Cowpens ofte sammenlignes av historikere med den klassiske knipetangsmanøveren rundt romerne utført av den karthagenske hæren under Hannibal i slaget ved Cannae i 216 f.Kr. Geoffrey Perret, for eksempel, henviser til Cowpens som en «feilfri diamant». Russel F. Weigley holder Morgans seier som bedrift på slagmarken «uten sidestykke og kanskje uten sidestykke til noen annen offiser i den amerikanske sak.» T. Harry Williams har vurdert det som et «mindre mesterverk.» «Cowpens,» skriver Robert Leckie, «var det amerikanske Cannae.» Leckie hevder så videre at «det var den glitrende lille diamanten til revolusjonen, og den ble gjennomført av en amerikansk baklandsmann som i likhet med den store Hannibal selv, kun brukte mennene og terrenget.»
Videre sier Ernest og Trevor N. Dupuy at dette slaget «var antagelig den nærmeste tilnærmingen til taktisk perfeksjon som noen gang har blitt sett på det amerikanske kontinent, en fullstendig knipetangsmanøver, drømmen til enhver profesjonell soldat.» Dupuy fortsatte å sammenligne Cowpens og Cannae: «I senere år har militæranalytikere bemerket den slående likheten til Morgans utplassering med Hannibals i et av de mest kjente slagene i antikkens historie: Hans seier over romerne i Cannae i 216 f.Kr. Om Morgan kjente til denne historiske forgjengeren eller ikke, er ikke viktig. Hans egen soldaterfaring var rik nok, og hans medfødte militærbegavelse godt utviklet for at han skulle komme på den samme idéen som den store karthageneren da han stod i et sammenlingbart dilemma. Som Hannibal hadde Morgan en heterogen, stort sett upålitelig styrke som han måtte kjempe med mot de beste regulære soldatene i verden på hans tid.»
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Wood, W.J.: Battles of the Revolutionary War, Algonquin Books of Chapter Hill, 1990.
- Babbits, Lawrence E.: A Devil of a Whipping, University of North Carolina Press, 1998.