Felttogene i New York og New Jersey

Felttogene i New York og New Jersey
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato	1776–77
Sted	New York og New Jersey
Resultat	Britene tok kontroll over New York, amerikanerne tapte først og tok så tilbake kontrollen over New Jersey.
	Stridende parter
USA	Storbritannia
	Kommandanter og ledere
George Washington	William Howe; Charles Cornwallis

Den amerikanske uavhengighetskrigen
Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine

Felttogene i New York og New Jersey, 1776–77
Long Island – Kips Bay – Harlem Heights – Pells Point – White Plains - Fort Washington – Trenton 1 – Trenton 2 – Princeton – Forsyningskrigen – Bound Brook

Felttogene i New York og New Jersey var viktige hendelser tidlig i den amerikanske uavhengighetskrigen. Med landgangen til britene på Staten Island den 3. juli 1776, skaffet britene seg kontroll over New York City og de omkringliggende områdene.

Det tidlige felttoget var et betydelig strategisk og taktisk suksess for britene og et klart nederlag for den kontinentale armé. De britiske marinestyrkene, ledet av admiral lord Richard Howe, og British Army, ledet av hans bror general William Howe, tok kontroll over New York City, dens havn og de omkringliggende jordbruksområdene. De kom til å holde byen og Long Island i syv år, til 1783.

Amerikanerne, ledet av general George Washington, tapte en rekke slag, led betydelige tap, mistet viktige forsyninger og ble drevet over New Jersey og inn i Pennsylvania. Men Washington klarte å trekke tilbake kjernen i sin hær og unngikk avgjørende konfrontasjoner som kunne ha gjort slutt på krigen. Sent i 1776 krysset han Delaware-elva og satte i gang et raskt og effektivt motangrep, et forsøk som ble et viktig moralsk løft for amerikanerne.

Felttoget i New York

Britene hadde trukket seg tilbake fra Boston etter en mislykket felttog og fokuserte nå på å erobre New York City. General Howe med hjelp fra sin bror, admiral lord Howe, begynte å samle troppene på Staten Island i juli 1776. General Washington hadde en mindre armé på rundt 20 000 menn og var usikker på hvor Howe-brødrene hadde tenkt å slå til. Han brøt en kardinalregel i krigføring da han delte sin styrker i to like store styrker foran en sterkere motstander mellom Long Island og Manhattan. Dermed gav han Howe-brødrene muligheten til å møte halvparten av den mindre kontinentale hæren om gangen.

Sent i august transporterte Howe–brødrene rundt 22 000 menn (inkludert 9000 «hessere» til Long Island. I slaget ved Long Island den 27. august 1776 gjennomførte britene på mesterlig vis en overraskende flankemanøver og drev amerikanerne tilbake til befestningen ved Brooklyn Heights. General Howe begynte så å beleire festningsverkene, men Washington klarte å evakuere gjennom sin ubevoktede rygg over East River til Manhattan.

Etter å ha tatt Long Island, beveget britene seg for å ta Manhattan. 15. september gikk rundt 12 000 menn i land på nedre Manhattan og tok raskt kontroll over New York City. Amerikanerne trakk seg tilbake til Harlem Heights hvor de braket sammen dagen etter, men de klarte å stå i mot angrepet.

Da Howe beveget seg for å omringe Washingtons hær i oktober, trakk amerikanerne seg igjen tilbake, og slaget ved White Plains ble utkjempet den 28. oktober. Igjen trakk Washington seg tilbake, men Howe returnerte til Manhattan og tok Fort Washington i midten av november i stedet for å forfølge tilbaketrekningen. Der tok han nesten 3000 menn til fange. Fire dager senere ble Fort Lee på den andre siden av Hudson-elva fra Fort Washington også tatt.

Felttoget i New Jersey

General lord Cornwallis fortsatte å forfølge Washingtons hær gjennom New Jersey helt til amerikanerne trakk seg tilbake over Delaware-elva inn i Pennsylvania tidlig i desember. Britene gikk da i vinterleir siden felttoget tydeligvis var ferdig for året. Men selv om Howe hadde gått glipp av flere muligheter til å svekke opprørshæren, hadde han drept eller tatt til fange mer enn 5000 amerikanere. Han kontrollerte store deler av New York og New Jersey, og var i en god posisjon til å gjenoppta operasjonene til våren. Nå hadde han også opprørshovedstaden Philadelphia innen rekkevidde.

Emanuel Leutzes maleri fra 1851, *Washington Crossing the Delaware*.

Fremtiden til den kontinentale hæren, og dermed også selve revolusjonen, så mørk ut. «Dette er tidene som tester menns sjel,» skrev Thomas Paine som var med hæren i tilbaketrekningen. Hæren hadde skrumpet inn til færre enn 5000 stridsdyktige menn og ville reduseres til 1400 etter at kontraktene gikk ut på slutten av året. Stemningen var laber, den folkelige støtten vaklet og kongressen oppgav Philadelphia i fortvilelse.

Washington svarte med å gå på offensiven. Han krysset Delaware i stillhet julaften og tok nesten 1000 hessere til fange i slaget ved Trenton den 26. desember 1776. Cornwallis marsjerte for å ta tilbake Trenton, men ble utmanøvrert av Washington som lyktes i å angripe baktroppene til britene ved Princeton den 31. januar 1777. Washington la seg så i vinterkvarter ved Morristown etter å ha tatt det meste av kolonien tilbake fra britene.

Litteratur

Black, Jeremy. War for America: The Fight for Independence, 1775-1783. St. Martin's Press (New York) and Sutton Publishing (UK), 1991. ISBN 0-312-06713-5 (1991), ISBN 0-312-12346-9 (1994 paperback), ISBN 0-7509-2808-5 (2001 paperpack).
Boatner, Mark Mayo, III. Encyclopedia of the American Revolution. New York: McKay, 1966; revised 1974. ISBN 0-8117-0578-1.
Buchanan, John. The Road to Valley Forge: How Washington Built the Army That Won the Revolution. Wiley, 2004. ISBN 0-471-44156-2.
Fischer, David Hackett. Washington's Crossing. New York: Oxford University Press, 2004. ISBN 0-19-517034-2. Winner of the 2005 Pulitzer Prize for History.
McCullough, David. 1776. New York: Simon & Schuster, 2005. ISBN 0-7432-2671-2.
Schecter, Barnet. The Battle for New York: The City at the Heart of the American Revolution. 2002. (website)
Wood, W. J. Battles of the Revolutionary War, 1775-1781. Originally published Chapel Hill, N.C.: Algonquin, 1990; reprinted by Da Capo Press, 1995. ISBN 0-306-80617-7 (paperback); ISBN 0-306-81329-7 (2003 paperback reprint).

Autoritetsdata