I 1910 ble Norges Tekniske Høyskole (NTH, i dag NTNU) etablert i Trondheim som landets fremste utdanningsinstitusjon for ingeniører. Hovedaktiviteten var undervisning, men det ble også utført forskning knyttet til de enkelte fag. Mange av kandidatene fra NTH endte opp i industrien. Før krigen var det begrenset forsknings- og utviklingsaktivitet i norsk næringsliv. Noe bransjeforskning fant man innenfor papir- og hermetikkindustrien og Norsk Hydro hadde sitt eget forskningslaboratorium.
I løpet av den annen verdenskrig så mange i Norge hvor avgjørende naturvitenskapelig og teknologisk forskning hadde vært for krigens utfall. Man erkjente at det var behov for å satse mer på denne type forskning for å sikre landets forsvarsevne og konkurransekraft. Dette ledet til en rekke nydannelser etter krigen som Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd (NTNF) i 1946.
Både før og under krigen hadde det blitt fremsatt forslag om å opprette et bredt anlagt forskningsinstitutt som kunne betjene industriens allsidige behov. NTNF begynte å arbeide med denne idéen, og det ble raskt enighet om å opprette et slikt sentralinstitutt. Imidlertid stod det sterk strid om instituttet skulle lokaliseres i Trondheim eller Oslo. Tilhengerne av Oslo-alternativet vant, og Sentralinstituttet for industriell forskning (SI) ble opprettet i 1950.
Ved Norges Tekniske Høyskole var man redde for at lærestedet ville havne i bakevjen for det nye sentralinstituttet dersom ikke lærestedet engasjerte seg sterkere innen oppdragsforskning. Dette ledet til at NTH stiftet Selskapet for industriell og teknisk forskning ved NTH (SINTEF) i 1950. SINTEF skulle fungere som instrument for NTH-professorenes oppdragsforskning for næringslivet og andre. Aktivitetene ble organisert som SINTEF-avdelinger med den stedlige professor som leder. SINTEF var organisert på denne måten frem til 1980.
Selv om SINTEF nærmest var opprettet som en reaksjon på NTNFs nye industrirettede Sentralinstitutt, fikk stiftelsen ganske raskt et godt forhold til det teknisk-naturvitenskapelige forskningsrådet. Både SINTEF og SI vokste og ble viktige FoU-partnere for mange bedrifter. Imidlertid kom begge instituttene noe i skyggen av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som i løpet av 1950- og 1960-årene fremstod som det fremste miljøet innen anvendt teknologisk forskning med betydelig innvirkning på norsk industri.
Fra 1970-tallet utviklet SINTEF seg til å bli det ledende forskningsinstituttet for næringslivet. Det skyldtes ikke minst instituttets bevisste satsing på å betjene den fremvoksende olje- og gassindustrien. I den sammenheng så store nasjonale fasiliteter som Havlaboratoriet og Flerfaselaboratoriet dagens lys. SINTEF sørget også for å tilpasse seg den mer markedsorienterte styringen av den næringsrettede forskningen som kom i kjølvannet av fristillingen av NTNF-tilknyttede institutter på åttitallet. I 1985 omdannet SINTEF seg til å bli et konsern, ved at instituttene Norges Skipstekniske Forskningsinstitutt (MARINTEK), Elektrisitetsforsyningens Forskningsinstitutt (EFI) og Institutt for Kontinentalsokkelundersøkelser (IKU) ble gjort om til aksjeselskaper med SINTEF som største eier. Med disse grepene fikk SINTEF et mer altomfattende ansvar for den næringsrettede forskningsaktiviteten med utspring fra NTH.
Fra 1970-tallet begynte SINTEF også å satse på samfunnsfag med vekt på industriell miljøforskning og sikkerhetsforskning knyttet til sokkelen. Fra åttiårene engasjerte SINTEF seg innen medisinsk teknologi og sykehusforskning.
I 1990 foreslo NTNF at det burde opprettes regionalt baserte polytekniske sentre av eksisterende teknisk-industrielle forskningsinstitutter med en viss faglig arbeidsdeling mellom disse. Mange var uenige, deriblant SINTEF og SI. I 1993 svarte SINTEF og SI på NTNFs idé ved å la SI bli en del av SINTEF. Fusjonen ga støtet til at SINTEF utviklet seg til å bli et mer nasjonalt omspennende institutt med virksomhet flere steder i landet. Fusjonen medvirket også til at SINTEF fikk et tettere samarbeid med Universitetet i Oslo.
Fra 1990-tallet styrket SINTEF sin innsats på stadig nye områder. SINTEF Fiskeri og havbruk ble opprettet i 1999. SINTEF Byggforsk AS kom til i 2006.
Fra midten av 1990-tallet har SINTEF vært gjennom flere reorganiseringer, som i stor grad har reflektert endrede markedsforhold og muligheter, både i Norge og internasjonalt.
I 2014 vedtok SINTEF en strategi med hovedmål om å være et verdensledende forskningsinstitutt. Det innebærer at SINTEF opererer i et internasjonalt marked, der man konkurrerer med tilsvarende aktører fra andre land. I det internasjonale markedet har SINTEF mange likheter med den nederlandske organisasjonen for anvendt vitenskapelig forskning – Nederlandse Organisatie voor Toegepast Natuurwetenschappelijk Onderzoek (TNO) og det tyske Fraunhofer-selskapet for anvendt forskning – Fraunhofer-Gesellschaft.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.