Middelalder

Den nye E39 strekker seg gjennom Lyngdal kommune. I høsten 2019 og våren 2020, gjennomførte arkeologene ved Agder fylkeskommune registreringen på strekning Herdal  - Røyskår. Det ble avdekket 8 automatiske fredete kulturminner innenfor planområdet (to hulveier, to hellere, to steinalderlokaliteter, en bosetting-aktivitetsområde fra romertid - folkevandringstid, og en postvei).

I vikingetidens, middelalderens og renæssancens Ribe levede og boede masser af børn, men de arkæologiske spor efter dem er forholdsvis få. Artiklen diskuterer mulige årsager til dette forhold og fremlægger de arkæologiske spor efter byens børn og andre barnlige sjæle, som har været forfaldne til leg og spil.

So far, the best documented archaeological traces of falconry from the Norwegian Viking Age (800–1050 AD) come from the ship burial at Gokstad, dated to about 900 AD. Written Sources indicate that falcon-catching was also established in Norway in that period. From the Middle Ages (1050–1537 AD), bones from goshawks and sparrowhawks have been discovered in the cities of Bergen, Konghelle and Oslo. In addition, a falcon hood, a glove and bones of birds of prey were found at
the archbishop’s seat in Trondheim. According to royal diplomas, the Norwegian kings of the 12th to 14th centuries played an important role in falcon-catching in Norway and Iceland. Gyrfalcons were
status gifts to kings in their gift-exchange network but there was also a considerable free market for birds of prey. The church was a major actor in the falcon trade too. When the Norwegian King Håkon
VI died in 1380, Norway and Denmark were eventually united under the Danish monarchy. Without a king or a nobility to engage in falconry, the skill seems to have disappeared from Norway but the
catch continued. The latter is first and foremost associated with cabins whose inhabitants, with the help of decoys/bait, caught falcons. According to Edvard Barth’s excavations, such constructions in the
high mountains date back to the 16th century. In that period of time, falcon-catching reappeared in written sources and the Dutch were at the forefront. In the course of the second half of the 18th century,
interest in falconry declined among the royal courts of Europe and, in 1784, catching in Norway came to a halt. In 1833, a bounty was placed on birds of prey in Norway. The once highly-desired status
symbols were now seen as rats with wings, and they were to be killed by any available means. Many species were driven towards extinction before they received protection in 1971.

I 2019 og 2020 undersøgte arkæologer fra Museet Sønderskov dele af et formodet middelalderligt vandmølleanlæg sammen med amatørarkæologer og vandmølleekspert Christian Fischer.  Undersøgelserne inkluderede analyser af LIDAR, arkivalske
gennemgange, strategisk udlagte prøvehuller og mindre søgegrøfter på en lokalitet, som i dag fremstår temmelig omfattende med
velbevarede jordværker, som også antydes i stednavne samt det historiske kortmateriale.

Denne artikel behandler resultaterne af disse undersøgelser, som faktisk var kulminationen på studier udført i perioden 1935-2020. Således inddrages også de tidligere registreringer, som gennem ca. 90 år er gennemført på og umiddelbart omkring lokaliteten. Målet er at vise, hvorledes en vandmølletomt nu er tilføjet tolkningen af det kulturlandskab, som omgiver Hundsbæk Hovedgård, der i middelalderen var i kongeligt eje. Et andet mål er at demonstrere hvor gode resultater, der kan opnås via et lokalforankret samarbejde med frivillige.

Denne masteroppgaven forsøker etter beste evne å presentere alle ombudsmenn i Norge under Kong Erik av Pommern, ca 1397 til 1430, og sette det i kontekst av hva man har hevdet om ulike forvaltningsenheter og diverse ombudsmenn. Begrensningen er gjort av hensyn til tid og bruken av kildesamlingen Regesta Norvegica.

Denne masteroppgaven fikk karakteren "B" ved NTNU, våren 2016. Oppgaven er skrevet som 30 studiepoeng, men har en ganske stor serie med vedlegg. Om man skal gjøre noe om igjen, så er det rekkefølgen på presentasjonen av ombudsmenn og forvaltningsenheter, samt snevret inn tematikken. Jeg gapte litt bredt, og små skrivefeil som dessverre kom med er noe av kostnaden.

Om du har noen spørsmål, så er det bare å ta kontakt: finbraaten@gmail.com

Når og hvorfor oppstod det norrøne rettssystemet og hvor var tingstedene lokalisert? Dette er tema som lenge har vært ubesvart i norsk og nord-europeisk historie.

I Rettens landskap. Tingsteder og rettskretser i Viken i jernalder og middelalder undersøkes stedene for rettsmøter (tingsteder) og den administrative organisasjonen i det historiske Viken-området: de kystnære og sentrale delene av Sørøst-Norge, fra Telemark i vest til Bohuslän i øst. Dette geografiske området utgjør Borgartingets lovområde i middelalderen. Gjennom arkeologiske funn, onomastiske, topografiske og historiske kilder, diskuteres fremveksten av det juridiske landskapet i et langtidsperspektiv fra jernalder til middelalder, det vil si perioden 100–1600 e.Kr.

Et gjennomgående tema er når rettssystemet oppsto og hvordan det utviklet seg over tid, både på lokalt og regionalt nivå. Sentralt står lokaliseringen av tingstedene i landskapet, og hvordan tingstedene inngikk som en viktig del av konsolideringen av maktstrukturer og senere kongelige styringssystem. Tingene drøftes i sammenheng med skiftende politiske og økonomiske strukturer, samt bosetnings- og samfunnsforhold som kan ha påvirket tingsystemet. Boken ser også på tingstedene i deres ulike kontekster med hensyn til lokalisering og betydning i regionen, og i sammenheng med tingsystemets utvikling i Nord-Europa.

Rettens landskap gir dyptgående innsikt i steder for lov og rett og tilhørende rettsområder i Viken. Dette er en del av Norges territorielle inndeling som ikke har vært belyst i tidligere forskning.

En gennemgang af stentøjet fundet ved arkæologiske undersøgelser i Aalborg har tilvejebragt et samlet kendskab til dette fundmateriales typologi og proveniens samt udbredelse i tid og rum. På baggrund af dette er stentøjets konkrete værdi og placering som social markør forsøgt analyseret. Undersøgelsens resultater præsenteres sammen med metodiske og teoretiske overvejelser.

Kandidatspeciale 2009 / MA thesis 2009 - English summary included.

In 1965 Mikhail Bachtin published his thesis on François Rabelais and his world. Bachtin theorised that the church was devoid of humour and that the common people participated in a special type of humour, which stood in opposition to the established societal power-spheres. This type of humour was best demonstrated in the celebrations collectively known as Carnival and contained a strong scatological and absurd narrative, by Bachtin known as grotesque realism. This paper investigates this claim and shows that medieval humour was more than just Rabelais and scatological satire. Collecting sources never seen in relation to each other, it is illustrated, that medieval humour was as diverse as early modern sarcasm and they connect in a mutually shared pan European identity, strongly associated with the Roman Catholic Church.

The Hoard of Medieval Coins from the Village Stizhok. In the spring of 2011, a clay pot was found in a field nearby the village Stizhok (Shumsk district, Ternopil’ region,Ukraine). The pot contained about 2500 silver coins struck in the Golden Horde, Crimean Khanate, Caffa, Principalities of Wallachia and Moldavia, and Lithuania. The significant part of oriental coins bears the Tartar, Moldavian and Lithuanian countermarks. Most likely, the treasure was hidden during the Tartar military expansion atthe end of 15th and beginning of 16th centuries.

Keywords. Numismatics, medieval numismatics, coin hoard, Genoese colonies in Crimea,  Genoese history, Poland, Ukraine, Golden Horde, Grand Duchy of Lithuania, Moldova, Romania, Wallachia, Asprokastron, 15th century.

De Collectie Ouwerling en het verdwenen Charterboek van Loon op Zand Dit artikel verscheen eerder onder de titel 'Te Nijmegen vernield. Notaris J.H. van Loon en het heerlijkheidsarchief Loon op Zand' in het Jaarboek Straet & Vaert 2004 (pp. 96-99). De tekst is hier licht aangepast en aangevuld met de teksten van de oorkonden die (toen) enige tijd digitaal beschikbaar waren op een niet langer bestaande website.

This research covers the first recorded witch-trial in Scandinavia, in Bergen in 1325. The accused was named Ragnhild Tregagås and her crime was heresy in form of using magic rituals and incantation in order to prevent a marriage from being fulfilled. She stood on trial before the church, represented by the Bishop of Bergen, Audfinn Sigurdsson, a well-educated and authoritative man. The thesis explores the links to norse mythology (via the incantation), and how canon law was interpreted and used in this specific case. It also refers to a similar case from Ireland, against Lady Alice Kyteler (1324), as a comparison how two bishops in the same period and with basically the same formal education could judge the accused so differently.

Norsk Maritimt Museum (NMM) har kvessa
seg på mange skjær i sin 100-årige historie. De
svært turbulente årene på 2000-tallet med hyppige
direktørskifter, økonomisk rot og sviktende
publikum er nå tilbakelagt. Jubileumsboka er
derfor et varselskudd til de som har trodd at
teglkolossen på Bygdøynes lå nede for telling.
Skrivegleden blant de ansatte og nære assosierte
bærer i seg selv bud om at museet er i form.
Beskjeden fra redaktørene kan vel i alle fall oppsummeres
slik: «Vi har bare så vidt begynt!».
Idet 100 år skal regnes opp er det mye NMM
kan være stolt av. Museet ble stiftet i 1914 etter
initiativ fra hovedstadens reder- og sjøfartskretser,
og var i den første tiden sterkt knyttet til Folkemuseet
på Bygdøy, senere Norsk Folkemuseum.
Man skjønte tidlig at innlandet ikke kunne
representere folkekulturen alene, selv om «Fjeldlandet
» var bedre konservert enn den pulserende
og inntrykksømme kystkulturen. Her hadde
nykomlingene i flere år kun en mindre utstilling,
men via Generalitetsgården (1929) kunne Norsk
Sjøfartsmuseum etter tomtekjøpet på Bygdøynes
i 1937 endelig åpne Båthallen i 1958. Krig og
dårlig økonomi hadde satt disse planene på vent.
Først i 1973 sto utstillingene i Hovedbygget
klare, og museet fikk den formen vi kjenner i dag.

Kvalø og Koren viser i sitt innledningskapittel
at aktiviteten var høy og variert lenge før
stasbyggene var på plass. Den faglige retningen
fulgte i stor grad direktørenes interesser i den
første tiden. Gunnar Isachsen brakte polarhistorien
inn i museet i 1923, og Kristian Kielland
dyrket frem tradisjonsbåtene fra sin inntreden i
1940. Det var først på midten av 1950-tallet at
NMM trakk ned i vannet, da vestlendingen
Svein Molaug etablerte maritime arkeologiske
undersøkelser som en del av virkefeltet. Nå lot
man fra tid til annen typologiske skjema og
målebånd ligge: livet på sjøen skulle også dokumenteres
for å komme menneskene nærmere.
Forfatterne påpeker at museet nok lenge sto på
sidelinjen hva gjelder etterprøvbar forskning.
Selv med Olav Kolltveits (direktør fra
1984–2001) mange og gode arbeider, hindret
mangelen på kildehenvisninger at historikere
kunne bygge videre på dem. Med en stor fagstab
er dette nå for lengst rettet opp, men de fastholder
fortjenstfullt at universitetets disiplininndelinger
passer NMM dårlig – museet hviler på de
tre grenseoverskridende pilarene sjøfartshistorie,
kystkultur og arkeologi. Interessant i den
sammenheng er at den finansielle koblingen til
redermiljøene (gjennom NMM Partners) i noen
grad styrer faglige prioriteringer. NMM Partners
vil la kronene skinne over sjøfartshistorien,
men har mindre lyst til å oppgradere eksempelvis
Båthallen, som siden 2009 har stått tom.
Mens arkeologien nærmest betaler seg selv, legges
det ikke skjul på at institusjonen er kronisk
underfinansiert over statsbudsjettet.

A book review of an anthology celebrating the Norwegian Maritime Museum. Keywords: Ships, Latour, ANT, boat preservation, ship preservation, export of ice, trade fleets, coastal culture, Bjørvika, Oslo, history of museums, Post-Reformation archaeology, shipwrecks.

Etter årets tre måneder med utgravning vet man at de murrestene som arkeologer fra Kongsgårdprosjektet Avaldsnes kom over i 2012, er del av et kongsgårdsanlegg som ble påbegynt på siste halvdel av 1200-tallet og brant ned i 1368. I over 700 år lå restene ukjent og bevart under hagejord og løsmasser på Avaldsnes.

This article addresses the use of material evidence as a source for magic/religious
practices in the Middle Ages. A number of
objects from southwestern and southern
Jutland, which can be related to such practices, are discussed and interpreted in detail. Parallels, material evidence, and other
sources arguably indicate a widespread
continuity from the Iron Age onwards of a
number of rituals and of the use of certain
objects with magic qualities. In addition,
archaeologists are encouraged to be more
aware of the potential of material evidence
for the research into magic/religious practices in the Middle Ages.

One often assumes that in premodern times a close relationship existed
between the transformation of socially elite groups and the introduction
of new uses of land and innovations in agrarian technology. With
regard to technology, the introduction of the moldboard plow has been
in focus when discussing the period dealt with in this volume of Nordic Elites in Transformation. It has normally been discussed in relation to and as a replacement for the ard, a plow that did not turn the furrow. The importance of
the plow in medieval society has been underlined by prominent historians
such as Marc Bloch, Lynn White Jr., and Georges Duby. Duby has
stressed its role in a profound medieval transformation around the year
1000 AD. 1 However, this paper intends to show that there is no such
connection between the societal changes around the year 1000 and new
plow technology.

Mange historikere har sett på Norges utvikling i senmiddelalderen som en periode preget av nedgang, og spesielt Tønsberg har blitt betraktet som en by som i spesielt stor grad ble rammet av nedgangen. Fram til 1380 ble riket styrt av norske konger, først under Magnus VII og deretter Håkon VI, og Tønsberg kan ha vært den viktigste residensbyen for den innenlandske kongemakten. Etter Håkon VI sin død i 1380 fikk Norge felles konge med Danmark, og det tok 25 år før en konge igjen besøkte byen. Dette var unionsmonarken Erik av Pommern som besøkte Tønsberg i 1405, og dette var det eneste kjente kongebesøket i byen mellom 1380 og 1448. Men kongemaktens fravær rammet ikke bare Tønsberg, heller ikke andre norske byer opplevde mange kongebesøk etter 1380. Unntaket var Oslo, som opprettholdt sin stilling som residensby bedre enn Tønsberg med en rekke besøk mellom 1380 og 1409, men etter dette opplevde heller ikke Oslo noen kongebesøk før i 1442.

Det at Tønsberg kan ha vært landets viktigste residensby for den innenlandske kongemakten bryter med det tradisjonelle synet om at Oslo og Akershus allerede i løpet av første halvdel av 1300-tallet erstattet Bergen som landets viktigste by. Det kongelige fraværet etter 1380 hadde sin bakgrunn i unionsmonarkenes politiske behov og kan derfor ikke brukes som et argument for at Tunsberghus mistet sin betydning som forvaltningsborg.

Selv om kongemakten ikke lenger residerte på Tunsberghus etter 1380 fortsatte borgen å være sentral i styret av Norge, og Tunsberghus var også den eneste av de tre riksborgene i Viken som bare hadde norske høvedsmenn gjennom oppgavens periode. Årsaken til dette var trolig at unionsmonarkene ønsket å plassere mest mulig lojale menn på Akershus og Båhus, som var politisk viktigere for kongemakten enn Tunsberghus. Tunsberghus ble gitt til norske stormenn for å tilfredsstille det norske aristokratiets ambisjoner, noe som må ha styrket borgens betydning.

Ved den arkæologiske undersøgelse på Kronprinsensgade 8 erkendtes flere latriner fra forskellige perioder
fra senmiddelalderen og op til nyere tid sandsynligvis fra 1400-1700-tallet. Latrinerne var fyldt med godt
bevaret fækalie indeholdende arkæobotanisk materiale i form af frø og korn, desuden var en stor mængde
affald fra husholdningerne i området smidt i latrinerne. Der afventes svar på de naturvidenskabelige
resultater. Affaldet kom især til udtryk i form af dyreknogler, samt mindre mængder af keramikskår og
metalrester. Derudover var der fra især én latrin spor efter forarbejdning af lædersko.

From the second half of the fourteenth century commercial contacts between Poland and England are rather well recorded. Before 1350 the history of Anglo-Polish commercial relations are more obscure because the sources are sparse. Substantial parts of contemporary Poland were under Teutonic Rule from the thirteenth to the fifteenth century. Therefore, it is an anachronism to include Prussia when detecting the early beginnings of commercial contacts between Poland and England. The cargo represented the typical export articles from Prussia and Poland to England and the rest of western Europe, that is with the exception of one group of items: timber and forest products like tar, pitch, and ashes. The import of timber to England can be traced back to the thirteenth century. Imports were never really large scale because England was not particularly short of forest products in the Middle Ages. Keywords: early Commercial Contacts; England; imports; Poland; Prussia

Artiklen giver en oversigt over de vigtigste udgravningsresultater fra museer med arkæologisk ansvarsområde i Århus Stift i perioden 2011-2012.

The paper deals with the most important archaeological results from excavations i East Jutland, in 2011-2012.

I samarbejde med Øhavsmuseet.

I skovens dybe stille ro lå der indtil starten af 1800-tallet en firlænget gård i Fiskerup Skov. En skæbnesvanger nat i 1807 brændte
gården ned til grunden. Indtil for nylig har det været uklart, hvilke historier gården ellers gemmer på, men nye arkæologiske
undersøgelser tyder på, at der har været aktivitet i området helt tilbage i middelalderen, og at gården kan have haft en særlig
tilknytning til det nærliggende Holme Kloster (Brahetrolleborg).

This article discusses a fragment of Stephen of Tournai’s Summa in decretum Gratiani, now in the Norwegian National Archives, but originally part of a manuscript copied in France between around 1175 and 1200. The medieval provenance of the manuscript is uncertain, but the article discusses the possible ways in which it might have ended up in Norway, where it was used as binding material for seventeenth-century accounts from the area around Trondheim: was it brought to Norway as a result of contacts forged in twelfth-century Paris, or did it come to Denmark first?

By showing that the manuscript, no matter whether it first came to Norway or Denmark, would have travelled thanks to the same type of contacts, involving the same type of people, the article uses the absence of a known medieval provenance as an opportunity to shed light on Danish-Norwegian connections and parallels in the High Middle Ages.

Artiklen forsøger med en populærhistorisk tilgang at give et indblik i den bredde af keramik, der er så udbredt en fundtype på udgravninger, men alligevel bliver anset som kedelig og uinteressant som hovedemne for artikler særligt udenfor fagligheden.

Artiklens materiale er fra den senmiddelalder- og renæssance landsbyen Sønder Vejrup nord for Ribe. Landsbyen er fattig, men fundmaterialet er rigt herunder bevarede stolpebunde som baggrund for dendrokronologiske dateringer.

Artiklen er på dansk og velillustreret, det sidste af øverstnævnte grund, og er udgivet i Sydvestjyske Museers årbog Levende Viden 4 - 2016.

Utstilling om vestveien til Santiago de Compostelo, også kalt Jakobsveien. Pilegrimsveien til Santiago de Compostela er en samling vandreruter som leder fra flere land i Vest-Europa fram til katedralen i byen Santiago de Compostela i Galicia, nordvest i Spania. Der ligger, i henhold til tradisjonen, levningene etter Apostelen Jakob den store eller den eldre. Vi har satt opp en 2-delt utstilling i 1. etasje og underetasjen som tar for seg dette temaet. Utstillingen "Galicia Escandinava. El camino del oeste a Santiago de Compostela" i underetasjen er en vandreutstilling som nå gjester biblioteket vårt. Utstillingen er lånt ut av Carlos Casares Stiftelsen. Utstillingen kan sees og høres på smarttelefoner ved hjelp av QR -koder som gir galicisk, spanske eller engelske versjoner.

Webside: https://www.ub.uio.no/fag/sprak-litteratur/romansk/utstilling/vestveiensantiago/

Recent archaeological excavations around present-day City Hall Square in central Copenhagen has revealed ground-breaking information about the oldest phase of the town’s history. The findings of a cemetery from the 11th century, unknown from written sources and placed outside the later, fortified medieval town, is a “game changer” for our understanding of what, and who were behind the formation and early development of the town. At the City Hall Square were also found quite large scale remains of workshops involved in black-smithing, dating to the late 11th to early 14th century. The findings contribute with valuable information about subsistence, but also of the geographical and actor-based networks of importance for the further development of the town.