Oslo domkirke

Interiøret ble i 1699 utstyrt med en prektig altertavle og prekestol, skåret av en ukjent nederlandsk mester i fyldig barokkstil, som ble et forbilde for treskjærere i østlandsdalene. Denne altertavlen markerer begynnelsen på akantusbarokken i Norge. Den var en gave fra enken etter assessor Niels Toller. Tavlens billedprogram følger et vanlig skjema med nattverden, korsfestelsen og øverst den tronende Kristus.

På alteret har det ligget alterklede og alterduk. I kirken er det to kalker fra 1603 og 1639, som begge ble overført fra Hellig Trefoldighets kirke. Det samme gjelder en oblateske av sølv som ble gitt til Hallvardkirken i 1617. I 1793 ble denne esken endret og fikk «Wor Frælsers Kirke Christiania» gravert på lokket. Til det opprinnelige alterutstyret hører dessuten to alterstaker av tinn fra 1682, også de fra den tidligere kirken.

Ved alteret var presten kledd i messeskjorte og en strålende messehagel av karmosinrød fløyel med årstallet 1699 påsatt som tall av sølv. Messehagelen var opprinnelig en gave til Hellig Trefoldighets kirke fra 1677.

Prekestolen ved det nordøstre hjørnet av korsmidten er fra samme tid som altertavlen. Den sylindriske prekestolen er dekorert med akantusblader. Den rikt dekorerte lydhimmelen er kuppelformet, med monogrammet til Christian 5. og småengler i friskulptur. Til prekestolen er det en oppgang med dør. På baksiden av døra står det «Anno 1699», som kan ha sammenheng med at prekestolen ble malt da.

Det er usikkert hvordan den opprinnelige døpefonten var utformet. Den eksisterende døpefonten er fra 1726. Døpefatet av sølv fra 1656 ble noe endret i 1722. Rundt fonten var det et dåpshus med vegger av dreide spiler og med himling. Kildene beskriver dåpshuset som «Den dertil hørende Skranke med dreiede Søiler og Himmel, hvorunder en forgyldt Due».

I tårnfoten er innmurt en romansk skulptur kalt Djevelen fra Oslo. Skulpturen er opprinnelig fra St. Hallvardskirken (se St. Hallvard), Oslos første domkirke, som i dag er ruiner.

Av kunstverker fra nyere tid i domkirken kan nevnes Emanuel Vigelands glassmalerier i koret (1910–1916), vestportalens bronsedører, utført av Dagfin Werenskiold i 1938, og den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbis sølvskulptur med nattverdmotiv (1930). Hugo Lous Mohrs takdekorasjoner dekker en flate på cirka 1500 kvadratmeter. Dekorasjonenes idé og billedkrets er bygd over de tre troens artikler.

Domkirken har landets største gravkammer med plass til 42 gravsteder. Her finnes en rekke sarkofager for medlemmer av kjente Oslo-familier.

Domkirkens hovedorgel ble levert til kirkens 300-års jubileum i 1997. Orgelet har 53 stemmer, tre manualer og pedal, mekanisk spilletraktur, mekanisk/elektrisk registertraktur, og digitalt kombinasjonsanlegg for betjening av orgelets stemmer. Instrumentet er orgelbyggeriets nest største instrument.

De klingende delene (pipene) i orgelet og den tekniske konstruksjonen er plassert bak barokkfasaden som ble bygd til instrumentet den tyske orgelbyggeren Lambert Daniel Kastens leverte til kirken i 1729. Spillepulten er bygd inn i nedre del av orgelfasaden, vendt mot orgelet, og er designet i Kastens stil. Orgelets helhetlige klangbilde er ikke knyttet til en spesiell historisk periode, men er i noen grad inspirert av nordisk orgeltradisjon fra 1700-tallet. Orgelet er derfor fleksibelt, og velegnet til framføring av orgelrepertoar fra de fleste orgelhistoriske epoker.

Kororgelet ble installert i kirken i 1996. Orgelet har 16 stemmer, to manualer og pedal. I likhet med hovedorgelet har kororgelet mekanisk/elektrisk registertraktur og digitalt kombinasjonsanlegg.

Som betegnelsen antyder, er kororgelet primært et instrument for støtte og akkompagnement til kor- og liturgisk musikk, men brukes også som et selvstendig gudstjeneorgel. Orgelets klangprofil er tilpasset hovedorgelet for samspill eller vekselspill mellom orglene. Orgelhusets visuelle design er også avstemt til hovedorgelet.

Det tredje orgelet (positivet) har fire stemmer, og ble levert i 1985.

Hallvardskirken var den katolske domkirken i Oslo. Den fortsatte å være domkirke for Oslo etter reformasjonen. Etter den store bybrannen i 1624 ble byen flyttet. I 1626 ble det reist en liten kirke av tre på Hammersborg, og den kan ha overtatt enkelte av Hallvardskirken funksjoner. Den nye domkirken sto ferdig ved Christiania torg i 1639 og fikk navnet Hellig Trefoldighets kirke. Da kirken ble rammet av lynnedslag og brant i 1686, ønsket de militære å rive den. De mente det var uheldig at kirken lå så nær festningen. I stedet skulle det bygges en ny kirke ved festningsvollene nord for byen, der det alt var vokst opp en forstadsbebyggelse.

Kapital til den nye kirken kom både som gaver fra byens innbyggere og fra andre kirker. En bestemmelse fra 1687 sier dessuten at ingen som bodde i Christiania, kunne betale for å bli begravd «udi Agers Kirke eller Opslo Hospitals Kirkegaard» uten at de hadde gitt like mye til kirken i Christiania.

I mellomtida ordnet man seg på ulike måter. En del av domkirken i Gamlebyen var stadig brukbar. For å markere gudstjenestene i Hallvardskirken ble klokketårnet til Hellig Trefoldighets kirke satt i stand i 1690.

Planeringen av den nye kirketomta begynte i 1692, men arbeidet stoppet opp på grunn av økonomiske problemer. I 1693 tok visestattholder Just Høeg over ansvaret for byggingen. I 1694 ble tegninger til kirken godkjent og gitt til fire navngitte murmestere. Tegningen ble antakelig laget av etatsråd Jørgen Wiggers.

Den nye domkirken kom under tak i 1696. Den ble bygd som en korskirke, med koret i den østre korsarmen. Klokketårnet ble plassert ved enden av den vestre korsarmen. Superintendent Hans Rosing innviet kirken 7. november 1697 og ga den navnet Vår Frelsers kirke. I 1699 ble det satt opp et tilbygg på nordsiden av koret. I utgangspunktet skulle tilbygget være for rettens administrasjon, men det ble kalt Nordre sakristi og fungerte trolig deretter.

Kirkeveggene er cirka én meter tykke med en kjerne av stein og vanger av teglstein. Utvendig ble de forblendet med teglstein fra Amsterdam, lagt i vekslende rader av gule og røde stein. Av regnskapene går det fram at gavlene var utstyrt med diverse arkitektoniske elementer, på tross av et opprinnelig ønske om å unngå unødvendige dekorasjoner. I tillegg var dekorasjonene svært sårbare. På en avbildning fra 1745, som viser kirken sett fra øst, er gavlene ganske enkle. De bevarte dekorasjonene er begrenset til pilastre av tegl på nordgavlen og sørgavlen, i tillegg til et gesimsbånd i raftehøyde. Til gavlene i den eksisterende kirken er monogrammet til Christian 5. (1670–1699) festet, og forbokstavene i valgspråket hans, P, E og I (pietas et iustitia). Det er usikkert hvor årstallet 1696 på østgavlen i koret stammer fra. Innvendig var kirkerommet trolig hvitkalket.

Hovedinngangen gikk gjennom portalen i tårnet i vestenden av skipet. Også i enden av den søndre og den nordre korsarmen var det dører. Ved det sørvestre hjørnet av korsmidten sto det dessuten en kongestol med direkte atkomst utenfra. Detaljene ved portalene framgår ikke av tegningen fra 1745. Ifølge kommentarene til de opprinnelige tegningene skulle alt ved kirken gjøres enkelt, men «efter moderne Architectur».

Lyset kom inn i kirkerommet gjennom store vindusåpninger med blyglass i skipet og koret. På avbildningen fra 1745 har både koret og de andre synlige korsarmene tre store vinduer med buet overdekning i langveggene, mens det er to store vinduer i gavlene. Trelasthandleren James Collett ga alene bly for over 200 riksdaler. Senere på 1700-tallet fikk kirken vinduer med tresprosser. De store vinduene i gavlene gir lys bare til loftet.

Bygningen er fundamentert på en grunnmur av stein som synes å gå ned til fast fjell. På en tegning av Gerhard Schøning fra 1775, der kirken er sett fra sør, er grunnmuren pusset utvendig. Under tregulvet i kirkerommet var det gravkjellere med nedgang fra tårnfoten, slik det også er vist på tegningen Schøning. Grunnmuren hadde glugger som var stengt med jerngitter. Ved enden av koret og i endene av korsarmene var det separate gravkamre med murte hvelv.

Gravkamrene var rikt utsmykket. En port av smijern som var satt opp foran kammeret til visestattholder Just Høeg, og som nå er i Nasjonalmuseet, regnes som et av de beste arbeidene i sitt slag fra perioden her i landet. Prisene for gravplassene varierte fra 200 riksdaler under koret til 15 riksdaler på nordsiden av skipets vestre ende.

Mens den første domkirken i Christiania hadde hvelv av teglstein, gjorde den svake økonomien at det aldri var snakk om annet enn trehvelv i Vår Frelsers kirke. De flattrykte hvelvene er festet til undersiden av takkonstruksjonen, og ble i 1720-årene dekorert med skymalerier. Ved enden av korsarmene er hvelvene valmet. I hvelvene var det seks opphengningspukter for lysekroner, med utskårete «roser» av tre. I kirken er det i dag fire lysekroner med årstall fra 1638 til 1700.

Saltakene over korsarmene er understøttet av de opprinnelige sperrebindene. I krysset mellom korsarmene var det fra begynnelsen en hengverkskonstruksjon. På taket lå det svart glasert takstein. I 1726 minnet James Collet om at han sammen med enkelte andre hadde gitt kirken «all den blaae Tagsteen hvor med den er tæcket». Steinen var murt fast til lekter, men kunne likevel blåse av. I 1695 betalte man en murmester for å reparere taket «som Vinden blest ned».

Opprinnelige må det store kirkerommet ha virket overveldende. Trass i blyglasset må de store vinduene ha sluppet inn mye lys. Det rike inventaret og den tidligere skilleveggen mellom skipet og koret har forsterket opplevelsen.

Mellom skipet og koret var det opprinnelig et korskille, som kan ha stått der til 1871, da man fjernet «Gitterverket mellem Koret og Kirken, hvori var to store Porte, smukt udskaarne og udstyrede med 24 udkilede Træsøiler, overtrukne med Messing».

I kirkerommet var det lukkede benker på hver side av midtgangene i alle skipets armer. Etter planen kunne benkene enten kjøpes eller leies. I regnskapet for perioden 1698–1703 inngår også utgifter til kongestolen ved det sørvestre hjørnet av korsmidten. I tillegg var det gallerier for menigheten og enkelte private innelukkede benker. I 1712 ble det laget en egen benk for general Sehested i den søndre korsarmen. På tegningen fra 1775 har kongestolen ved det innstikkende sørvestre hjørnet i skipet direkte oppgang herfra.

På veggene har det hengt epitafier og malerier. Fra domkirken i Gamlebyen stammer et portrett av Andre Bentsen Dallin, superintendent for Oslo stift i perioden 1601–1607. I kirken er det bevart en trearmet vegglampe merket med årstallet 1679. Den hang i Hellig Trefoldighets kirke.

Kirketårnet har vegger av murt tegl som resten av kirken, med våpenhus i første etasje og klokkestue øverst. Den eldste av klokkene er merket med årstallet 1688. På tegningen til Schøning fra 1775 er det to vinduer i sørveggen og to mindre lydglugger i klokkestua. Dessuten er det festet et solur til tårnfoten. Soluret kan også ha vært fra 1600-tallet.

Opprinnelig var tårnet planlagt med en rikt dekorert hette, men den delen av prosjektet ble sterkt kritisert. I stedet skulle det ha «eet lidet spir, ligesom paa Holmen kirke» i København. På avbildningen fra 1745 er tårnet vist med en slak pyramideformet hette. Av tidlige avbildninger av kirken framgår det også at hetten var tekket med tilsvarende stein som takene. Til hetten var det festet et spir med vindfløy og utsmidde ornamenter.

Lite er kjent om kirkens orgelhistorie før 1700-tallet. Men i 1701 (eller 1702) fikk kirken et orgel bygd av den svenske orgelbyggeren Carl Gustav Luckwitz. Det kan ha vært et orgel med hele 30 stemmer, men var visstnok ikke et helt vellykket instrument. I 1722 startet derfor et arbeid med å skifte ut orgelet.

I 1729 leverte den tysk/danske orgelbyggeren Lambert Daniel Kastens et nytt orgel. Kastens var en høyt respektert orgelbygger i sin samtid, og elev av Arp Schnitger, som regnes som en av de fremste orgelbyggerne i den tidlige barokktiden. Kastens’ orgel fikk 46 stemmer, og var på dette tidspunkt Nordens største orgel. Orgelets praktfulle barokkfasade har vært i bruk foran alle de neste orglene i kirken.

I 1836–1837 ble orgelet ombygd av Peter Adolf Albrechtsen og Jens Christensen. Stemmetallet ble redusert til 43, og orgelets klangpreg ble noe endret. I 1851 gjennomgikk orgelet igjen en ombygging, denne gang av den danske orgelbyggeren Frederik Hoffman Ramus.

Neste orgel ble bestilt og påbegynt i 1883 av den norske orgelbyggeren August Nilsen. Nilsen døde under arbeidet i 1885 før orgelet var helt ferdig, men hans enke Petra Marie Nilsen tok over ledelsen og fullførte leveransen i 1888. Orgelet hadde 53 stemmer, og var klanglig profilert i den romantiske orgelestetikken. Diskusjon om Nilsen-orgelets kvalitet og tilstand startet allerede i 1907. Men først i 1930 ble det installert et nytt stort orgel på galleriet bak Kastens-fasaden. Det ble bygd av det tyske firmaet E.F. Walcker & Cie, og hadde 102 stemmer, fire manualer og pedal.

Grunnet tiltakende tekniske problemer med Walcker-orgelet mot 1960-årene, og reaksjon mot den romantiske orgelstilen, ble det i 1969 laget en framdriftsplan for ombygging av orgelet. Arbeidet tok til samme år, i et samarbeid mellom J.H. Jørgensen Orgelfabrik og det svenske firmaet A. Magnusson AB. Det ombygde orgelet ble innviet i 1972, selv om arbeidet ikke var helt fullført. Først i 1976 var alt på plass. Da hadde orgelet fått ny spillepult med fem manualer, samt et nytt tilbygd ryggpositiv. Forsøket med sammensmeltning av det romantisk pregede Walcker-orglet med nye klangidealer som i mellomtiden hadde vokst fram, var bare delvis vellykket. Orgelet fikk bare 31 års levetid, og ble erstattet av Ryde & Berg-orgelet i 1997.

Mye av det gamle inventaret ble fjernet i første halvdel av 1800-tallet. Interiøret ble bygd om i nygotisk stil. Den tyske arkitekten Alexis de Chateauneuf ledet arbeidet, med arkitekt Heinrich Ernst Schirmer som byggeleder.

Selv om arkitekten la vekt på at den måtte bestå som et historisk byggverk, ble interiøret fullstendig ombygd i nygotisk stil, med ribber av gips festet til undersiden av det opprinnelige hvelvet. Det barokke takmaleriet som forestilte en himmel med skyer, ble overmalt, og bare orgelet ble spart. Skipet fikk dessuten nye benker og et galleri som gikk rundt det meste av rommet. En ny kongestol ble lagt til dette. Samtidig fikk kirken ny altertavle og ny prekestol. Det ble også satt inn nye dører. Det samme gjelder de eksisterende vinduene med jernrammer.

Den viktigste endringen i eksteriøret var forhøyelsen av vesttårnet. Den markante tårnhetten i Christian 4.s renessansestil er fremdeles kledd med kobber, og til spiret ble det festet en vindfløy med årstallet 1850. Over korsmidten kom det et lite tårnbygg for utlufting av loftet. I hjørnet mellom den vestre og den søndre korsarmen ble det anlagt et trappetårn til kongelosjen på galleriet. I tillegg ble gavlene på den søndre og den nordre korsarmen dekorert med symmetrisk plasserte småtårn av granitt som er bygd inn i murene.

I 1860 fikk kirken et nytt kapell mellom den søndre og den østre korsarmen. Samtidig med at korskillet ble fjernet i 1871, ble den tidligere døpefonten erstattet av en dåpsengel i marmor. Noe senere fikk kirken installert et varmeanlegg som førte til nye omkalfatringer i kjelleren, med en pipe ved korets østgavl. I 1883 ble det dessuten satt inn et nytt orgel.

Brannvakten i vesttårnet fungerte til 1902. I 1907 ble det søndre kapellet utvidet. I 1910–1916 ble Emmanuel Vigelands glassmalerier satt inn i korvinduene, og i 1930 fikk kirken nok et orgel. I 1937 ble den romanske granittskulpturen «Djevelen fra Oslo», som kan komme fra Hallvardskirken, flyttet fra Nordre sakristi til det sørvestre hjørnet av tårnet. Samtidig renset man hvelvene i kirkerommet for nygotikk. I 1938–1949 malte Hugo lous Mohr de nye dekorasjonene. Vestportalens dører med bronsedekorasjoner av Dagfinn Werenskiold er fra samme tid.

Den viktigste endringen i dette århundret var restaureringen av kirken til byjubileet i 1950, med Arnstein Arneberg som arkitekt.

Kirkerommet ble gitt tilbake den gamle altertavlen og prekestolen, og Chateauneufs inventar ble fjernet. Det ble satt inn nye benker, og galleriene ble begrenset til den vestre delen av skipet. En ny kongelosje ble også laget ved det sørvestre hjørnet av korsmidten. Vinduene i korsarmene fikk glassmalerier i grisailleteknikk. På gulvet ble det lagt fliser, og over korsmidten ble det satt inn en moderne konstruksjon. Under istandsettingen av kirken bygde man dessuten et nytt kapell mellom den søndre og den østre korsarmen. Arbeidene til Mohr og Arneberg gjør domkirken til et viktig monument i norsk kunst fra 1900-tallet.

Samtidig med denne restaureringen fikk taket fikk nye, modernistiske malerier, utført av Hugo Lous Mohr i 1936–1950. Ved gjennomføringen av arbeidet ble all den gamle malingen vasket vekk, ny grunning og maling påført. Senere begynte malingen å sprekke og flasse av, noe som har utviklet seg til et betydelig konserveringsproblem.

I 1963–1964 ble interiøret i Nordre sakristi tilbakeført til en antatt opprinnelig utforming, og i 1971–1976 ble orgelet ombygd. Omkring 1990 foregikk det oppussing av kjelleren under kirken etter planer av arkitektfirmaet Lund & Slaatto. I 1996 fikk kirken et nytt kororgel, og 1998 kom det et nytt hovedorgel. Hovedorgelet, bygd av Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad, ble montert bak den gamle barokkfasaden på galleriet.

Mot slutten av 1990-årene ble også altertavlen og døpefonten restaurert. På samme tid var det alvorlige problemer med oppsprekking og flassing av de malte hvelvdekorasjonene. Det hadde sammenheng med skader i store deler av konstruksjonen.

I 2003 fikk kirken konsertklokkespill, støpt av Olsen Nauen klokkestøperi i Tønsberg. I perioden 2006–2010 gjennomgikk kirken en omfattende restaurering.