Olav 5.

Alexander Edward Christian Frederik kom til verden på Appleton House i Norfolk som eneste barn av prins Carl av Danmark – senere kong Haakon 7. av Norge – og prinsesse (senere dronning) Maud. Hans fulle navn var Alexander Edward Christian Frederik, navn fra både morens og farens slekt.

To år gammel ble han norsk kronprins og fikk navnet Olav. Før kongevalget i 1905 ble det spredt svenske rykter om at faren var ubalansert og sønnen mentalt tilbakestående, men statsminister Christian Michelsen dementerte dette i et hemmelig stortingsmøte med forsikring om at gutten «gir inntrykk av å være en kvikk og opplagt liten fyr». Han tok ikke munnen for full.

Skolegangen skjedde for det meste på Slottet i Kristiania, først med Halldis Bomhoff og fra 1913 med skolebestyrer Sigurd Halling som lærer, men med innslag av vanlig klasseundervisning på Hallings skole i nabolaget, der prinsen fikk lærere som Andreas H. Winsnes og Fredrik Christian Wildhagen, og hadde Per Aabel som medelev. Han tok examen artium på reallinjen i 1921 og gjennomgikk Krigsskolen i perioden 1921–1924 for tjeneste i Hæren. Hans første tjenestested som offiser ble Elvegårdsmoen i Nordland.

Moren oppmuntret til sterke interesser for sport og friluftsliv. Olav ble en allsidig og uredd idrettsmann, som især gjorde det sterkt i seiling og skisport. Han tok gullmedalje i 6-meter-klassen i OL i 1928, og han deltok i Holmenkollrennene i 1922 og 1923. Faren stimulerte hans interesse for historie og norsk statsskikk. Han ble en boksluker, og han hadde så presis hukommelse at han livet ut kunne sitere eller referere i detalj fra den store kunnskapsmengden han tilegnet seg gjennom lesning.

I årene 1924–1926 studerte kronprins Olav statsvitenskap, historie og økonomi ved Balliol College i Oxford. Da kom han også i livlig kontakt med sin britiske familie og knyttet varig vennskap med sin fetter Albert, den senere kong Georg 6., og hans hustru Elizabeth. Han opplevde på nært hold en engelsk krisetid med generalstreik og unntakstilstand, og han utviklet en sterk sosial ansvarsfølelse. Det gav perspektiv også til kronprinsens uro over arbeidernes kår og sosial nød hjemme i Norge.

Olav ble løytnant i Hæren i 1924, kaptein i Hæren og Marinen i 1931, oberst og kommandør i 1936, general og admiral i 1939.

I sin tale på myndighetsdagen i 1924 sa kronprinsen blant annet: «Ser vi på tilstanden i vårt land for øyeblikket, så er det jo dessverre så at vi nordmenn idag står mer splittet enn vi har gjort siden 1905. Men vi håper alle at vi engang atter må kunne samles i én fylking – og personlig vil jeg prise meg lykkelig og ha livsmål stort nok om jeg på noen måte kunne bidra hertil.» Dette ble en hovedlinje i hans egen livsgjerning. Som sin far ville han samle, ikke splitte, og han innså klart at sosial trygghet var underlaget for et stabilt og menneskeverdig samfunn.

Han utviklet et stadig tettere forhold til kong Haakon. Olav hadde en spontan sikkerhet som faren manglet, og kronprinsens rotfeste i norsk samfunnsliv og mentalitet gjorde faren trygg på at hans råd var vektige. Kongen tok ham derfor med i de fleste møtene allerede under regjeringskrisen i 1928, og de stod sammen om de viktigste avgjørelsene – da som alltid siden.

I 1929 ble kronprins Olav gift med prinsesse Märtha av Sverige, datter av prins Carl og prinsesse Ingeborg (kong Haakons søster). Det var opplagt et «inklinasjonsekteskap» (ikke et fornuftsekteskap), og kjærligheten mellom de to var like sterk livet ut. Alliansen ble også hilst med begeistring i Sverige, som et tegn på at all misstemning etter unionsoppløsningen i 1905 nå var borte. Paret fikk tre barn – Ragnhild, Astrid og Harald – og et lykkelig familieliv på Skaugum. Denne prektige Asker-gården hadde kronprinsparet fått i gave til bryllupet av minister Fritz Wedel Jarlsberg. I mai 1930 brant hovedbygningen ned, men mye av inventaret ble reddet, ikke minst fordi kronprinsen gjorde en modig innsats i redningsarbeidet. To år etter stod en ny hovedbygning reist, tegnet av Arnstein Arneberg.

Kronprinsparet foretok en lang rekke reiser rundt i Norge, og i 1939 la de ut på en 70 dagers rundreise i USA, med tettpakket program. Det ble en enestående «goodwill»-turné, som også gav dem et dypt personlig vennskap med president Franklin D. Roosevelt. Da andre verdenskrig rammet Norge året etter, ble det et aktivum for landet at de hele tiden kunne ha direkte kontakt med USAs president.

I 1930-årene var både konge og kronprins dypt bekymret over forfallet i det norske forsvaret, og bak kulissene gjorde de hva de kunne for å presse frem styrket beredskap, men til liten nytte. Da det tyske overfallet kom 9. april 1940, ble de sentrale aktører i forsvarskampen. Kong Haakon og kronprins Olav drøftet nøye hvordan man burde forholde seg til de tyske krav før møtet med den tyske minister Curt Bräuer 10. april, og under hele flukten nordover til Tromsø levde de tett sammen og var samstemte om alle beslutninger. Nå deltok de i statsrådets møter som om de hadde vært medlemmer og vant alles respekt og beundring. Kronprinsens uforferdede mot og smittende humør ble legendarisk. Helst ville han til fronten og kjempe med soldatene, men regjeringen ønsket ikke å sette tronfølgerens liv i enda større fare.

Da den tunge avgjørelsen var tatt om at konge og regjering skulle forlate Norge og dra i eksil til Storbritannia, kom kronprins Olav med tilbud om at han skulle forbli i landet og gå i tysk fangenskap for å vise solidaritet med sitt folk. Det krevde sterke overtalelser før han omsider bøyde seg: Han innså at han ville bli misbrukt i den tyske propagandaen, og at risikoen var større enn den mulige gevinsten av en slik symbolhandling. Han skjønte nok også at faren ikke orket tanken på å unnvære ham. Men begge fryktet at flukten ville bli mistolket.

I Storbritannia bodde far og sønn i begynnelsen på Buckingham Palace, men fikk senere sitt eget hjem i Foliejon Park i nærheten av Windsor. Daglig kjørte de inn til Norges ambassade i London for kontorarbeid, audienser og møter. Begge påtok seg slitsomme oppgaver i arbeidet for å fremme norske interesser og gi mot til landsmenn som var kommet til Storbritannia for å slutte seg til motstandskampen. De to ble samlingsmerket også hjemme i det okkuperte Norge, der regjeringen Johan Nygaardsvold (Londonregjeringen) i vide kretser stod lavt i kurs. Men både konge og kronprins var omhyggelige med å vise full lojalitet mot landets lovlige regjering. Antiparlamentariske strømninger som var merkbare i deler av den norske hjemmefronten, fant ingen støtte hos dem.

Det falt naturlig at kronprinsen fikk en særlig viktig oppgave som norsk talerør overfor USA og i flere personlige henvendelser til president Franklin D. Roosevelt. Kronprinsesse Märtha og barna kom til USA høsten 1940 på invitasjon fra presidenten, så reisene til USA gav også muligheter for kontakt med familien. I 1942 gjennomførte han en foredragsturné på 22 døgn gjennom store deler av USA og gjorde sterkt inntrykk med sine appeller. Det hjalp godt at Roosevelt samme år lanserte slagordet «Look to Norway!», som en tributt også til Olav og Märtha.

Allerede under felttoget i 1940 ble det reist forslag i regjeringen om at kronprins Olav burde utnevnes til forsvarssjef, men det ble avvist av konstitusjonelle grunner og for at tronarvingens liv ikke skulle utsettes for unødig fare. Under landflyktigheten kom forslaget opp igjen, og 1. juli 1944 ble han norsk forsvarssjef. Alle visste at kronprinsen var en meget kyndig offiser, med enorm arbeidskraft og et imponerende kontaktnett. Den britiske utenriksminister Anthony Eden kommenterte: «Selv den mest stridbare allierte general ville ha så stor respekt for kronprinsen av Norge at han ville betenke seg flere ganger før han vendte tommelfingeren ned når et forslag kom fra kronprins Olav.»

I denne fasen var det to bekymringer som gav både forsvarssjefen og regjeringen våkenetter: Man fryktet at Sovjetunionen, som stod nærmest til å befri Finnmark, ville gripe sjansen til å annektere norsk land for å skaffe seg isfrie havner i nord. Dessuten var det rundt 350 000 uthvilte tyske soldater i «Festung Norwegen», og frykten var stor for at Norge kunne bli krigens siste og blodigste slagmark straks de allierte hadde seiret på kontinentet. Den eneste mulighet for å avverge en slik katastrofe var bindende løfter fra vestmaktene om at de i så fall ville komme til unnsetning raskt, med tilstrekkelige styrker. Kronprins Olav arbeidet utrettelig for å presse frem slike løfter, med stadige fremstøt både i USA og overfor den allierte overkommando i Europa, og han oppnådde resultater som neppe noen annen norsk forhandler kunne ha oppnådd. Heldigvis utviklet krigens sluttfase seg slik at det aldri ble behov for støtten.

Kong Haakon var blitt en gammel mann, sliten etter krigstidens enorme påkjenninger. Voksende byrder falt derfor på kronprinsen, men han hadde store krefter og stor glede av å møte mennesker i alle deler av landet. Ingen måtte skuffes av de mange som ønsket kongelig besøk på store eller små arrangementer. Nå opptrådte han med større frihet enn før, også som taler – oftest uten manuskript.

Sin første nyttårstale i radio holdt kronprins Olav allerede i 1935. Fra 1946 vekslet kongen, kronprinsen og kronprinsessen om å holde disse talene, men i hele kong Olavs regjeringstid falt oppgaven på ham alene – fra 1960 ble talene også overført i fjernsynet. Med årene gjorde han dem mer personlige i temavalg.

Underveis kom det store endringer i familielivet. I 1953 ble prinsesse Ragnhild «borgerlig» gift med Erling Lorentzen, og de to flyttet til Brasil. Den 5. april 1954 døde kronprinsesse Märtha etter langvarig sykdom – en sorg Olav aldri kom helt over. I slutten av juni 1955 overtok kronprins Olav som regent etter kongens lårhalsbrudd, og 21. september 1957 døde kong Haakon. Til sin fysioterapeut hadde han sagt: «Når jeg er borte, får Norge sin første norske konge.»

Det første tronskiftet under Norges nye kongedømme ble som ventet et varsel om kontinuitet: Kong Olav 5. avla ed til forfatningen og tok sin fars valgspråk «Alt for Norge». Han beundret sin far grenseløst og hadde ikke annet program enn å gjøre etter evne slik faren ville ha gjort. Men kong Olav tilhørte en ny generasjon, hadde et annet lynne og en langt større sikkerhet enn faren da han ble norsk konge, så det gav seg selv at han ville ha sin egen måte å fylle oppgaven på.

Han ville som sin far være en konstitusjonell konge, urokkelig lojal mot Grunnloven og norsk statsskikk. Det skulle vise seg ved alle korsveier der kongens eget skjønn ble utfordret: Han var mer påpasselig enn noen i sitt eget råd med at alle slike spørsmål ble grundig overveid og uklanderlig løst. Men han ble konge i en stabil fredsperiode og følte aldri behov for å være aktiv pådriver bak kulissene. Egne standpunkter og råd lot han skinne igjennom bare i de mange spørsmål han stilte i statsråd. En britisk historiker han var fortrolig med, Walter Bagehot, hadde definert en konges rettigheter slik: «å bli rådspurt, å oppmuntre, å advare». Det holdt han fast på. Men det var sjelden, og med stor diskresjon, at han brukte dem i praksis.

Kong Olav var innehaver av en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, og han ble æresdoktor ved flere utenlandske universiteter. Fra 1973 bar han, på regjeringens oppfordring, Borgerdådsmedaljen i gull.

• Det norske kongehuset
• monarker i Norge
• Norge i etterkrigstiden
• Norge under andre verdenskrig
• norsk historie fra 1970 til 1990

• Kronprins Olav ute og inde. Dronning Mauds julealbum 1910 (dronningens egne fotografier), 1910
• Sigurd Halling (redigert av): Olav, Norges kronprins. Festskrift i anledning av H.K.H. kronprins Olavs bryllup, Oslo 21. mars 1929, 1929
• Jens Schive og Hans Olav: Med kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land, 1939
• Einar Jansen: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949
• Arne Fjellbu: «Kongesigningen», i Kong Olavs signingsferd, 1958
• Henrik Haugstøl: «En konge møter sitt folk», i Kong Olavs signingsferd, 1958
• Dagfinn Grønoset: Med kong Olav mot nord, 1959
• Einar Diesen (redigert av): Kong Olav. Vår konge og hans hus, 1970 (2. utg. 1976)
• Kjell Arnljot Wig: Kongen ser tilbake, 1977
• Guttorm Hansen med flere: Kongen og folket. En hyllest til kong Olav V 80 år, 1984
• Torbjørn Greipsland (redigert av): Kongen på kirkevei, 1986
• Trygve Ramberg: Med folket – historien om vårt kongehus, 1987
• Jo Benkow: Olav – menneske og monark, 1991
• Halldis Bomhoff: Min lille prins. Dagbok fra kronprins Olavs første skoletid, 1992
• Randi Bratteli: Slik var han. Nærbilder av kong Olav, 1992
• Lars Roar Langslet: Kong Olav V av Norge. Monarkiet i en brytningstid, 1992
• Det kongelige hoff (utgiver): Kong Olav V 100 år, 2003
• Trond Norén Isaksen: Dronningen vi ikke fikk. En biografi om kronprinsesse Märtha og kong Olav, 2003
• Lars Roar Langslet: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Tore Rem: Olav V. Den fremmede. 1903–1940, 2020