[go: up one dir, main page]

Stav av metallisk wolfram
images-of-elements.com.
Lisens: CC BY 3.0

Wolfram er et lysegrått metall som er et grunnstoff med atomnummer 74 og atomsymbol W. Det har det høyeste smeltepunktet av alle metaller, 3422 °C.

Faktaboks

Uttale
wˈolfram
Etymologi
av tysk ‘ulv’ og middelnedertysk ‘rust, skitt’
Engelsk navn
Tungsten

Wolfram er det tredje, og siste stabile, grunnstoffet i gruppe 6 i periodesystemet.

Forekomst

Wolfram utgjør 1 ppm av jordskorpen. Mineraler av kommersiell betydning er scheelitt (kalsiumwolframat, CaWO4) og wolframitt med varierende innhold av jern og mangan, (Fe,Mn)WO4.

Det er 5 stabile isotoper av wolfram: 180W (0,12 prosent), 182W (26,3 prosent), 183W (14,28 prosent), 184W (30,7 prosent) og 186W (28,6 prosent).

Egenskaper

Høyrent wolfram er duktilt og kan valses og trekkes til tråder. Forurensninger av oksygen, nitrogen, karbon og annet gjør metallet hardere og sprøere.

Wolfram er syrefast, også i salpetersyre, fordi det blir passivisert. Det løses i en blanding av salpetersyre og flussyre. Metallet angripes i oksiderende, basiske smelter, som soda og salpeter. Wolfram er bestandig i luft ved vanlige temperaturer, men oksiderer stadig raskere over 400 °C. Ved temperaturer over 750 °C damper det relativt flyktige trioksidet kontinuerlig av.

I sine kjemiske forbindelser har wolfram oksidasjonstall fra +II til +VI, i kompleksforbindelser også 0. Oksidasjonstrinn +VI og til dels +V er under vanlige betingelser det mest stabile. Oksidasjonstrinn +III er sjeldent, mens +II typisk opptrer i forbindelse med wolfram–wolfram-binding.

Forbindelser med karbon, bor og silisium, for eksempel WC, WB, WSi2, dannes ved direkte reaksjon med grunnstoffene ved høye temperaturer (over 1400 °C). De enkleste oksidene er WO2 og WO3. Av halogenider finnes fra kloridet WCl2 med oksidasjonstrinn +II; egentlig W6Cl12-kluster, til fluoridet WF6 med oksidasjonstrinn +VI. Sulfidet, WS2, har tilsvarende sjiktstruktur som molybdendisulfid, MoS2.

Fremstilling

Mineralene blir først pulverisert og anriket ved flotasjon. Konsentrater av wolframitt behandles med smelte av natriumhydroksid. Derved dannes natriumwolframat, som så lutes ut med vann. Ved videre tilsetning av kalsiumklorid felles tungt løselig kalsiumwolframat, som med saltsyre gir wolframsyre, H2WO4. Denne renses ved oppløsning i ammoniakk, og det dannede ammoniumparawolframat, 5(NH4)2·12WO3·11H2O omdannes til trioksidet, WO3, ved oppvarming. De største produsentlandene er Russland, Kina, USA og Thailand.

Wolfram metall i form av pulver fremstilles ved å redusere trioksidet med hydrogen ved cirka 850 °C. Pulveret omdannes til kompakt metall ved sintring i hydrogen ved høye temperaturer. Høyrent wolfram kan også fremstilles ved termisk spalting av wolframhalogenider. For mange legeringsformål fremstilles ferrowolfram med wolframinnhold opp til 20 prosent.

Bruk

Wolfram har mange viktige anvendelser. På grunn av sitt høye smeltepunkt og lave damptrykk brukes metallet som glødetråd i elektriske glødelamper (lyspærer). Temperaturen kan økes ved små tilsetninger av halogener, spesielt jod, inne i glødelampen (halogenlamper). En annen viktig anvendelse er som legeringsgrunnstoff i stål, superlegeringer og annet.

Wolframlegeringer forbedrer generelt legeringens høytemperaturegenskaper. Legeringer av wolfram, kobber og sølv brukes i brytere og kontakter. Wolframkarbid, som fremstilles ved å reagere wolframtrioksid med karbon ved høy temperatur, 1500–1600 °C, har høy hardhet og inngår i hardmetaller for bruk i borekroner, fjellbor og annet.

Historie

Wolframitt

Wolframitt (hubneritt) på kvarts fra Peru. Foto: Naturhistorisk museum, UiO

Wolframitt
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Navnet wolfram ble på 1500-tallet brukt på mineralet wolframitt. Når dette fantes sammen med kassiteritt, ble utvinningen av tinn gjort vanskeligere, og slaggdannelsen (Rahm, «skum») økte. De saksiske bergmennene beskrev dette billedlig som at mineralet «spiste opp tinnet» i likhet med at ulven (Wolf) spiste lammet.

I 1758 oppdaget og beskrev svensken Axel Fredrik Cronstedt et wolframmineral som han på grunn av mineralets høye tetthet kalte tungsten. Han mente det måtte inneholde et nytt, uoppdaget grunnstoff. Det var først i 1781 at den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele isolerte wolfram(VI)oksid, WO3, fra wolframmineralet som nå kalles scheelitt.

To år senere påviste to spanske kjemikere, brødrene Fauso og og Juan Jose de Elhujar, at oksidet som ble fremstilt fra wolframitt, var identisk med oksidet funnet av Scheele. De fremstilte også wolframmetall i pulverform ved å redusere oksidet med trekull. Jöns Jacob Berzelius ga det nye metallet navnet wolfram. IUPAC har anbefalt navnet wolfram for grunnstoffet, men både på engelsk og fransk brukes fremdeles det gamle svenske navnet tungsten.

Fysiologisk virkning

Grenseverdi for løselige wolframforbindelser regnet som wolfram i arbeidsatmosfæren er satt til 1 milligram per kubikkmeter.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

Smeltepunkt
3407 °C
Kokepunkt
5657 °C
Massetetthet
19,3 g/cm³
Oksidasjontall
0, II, III, IV, V, VI
Elektronkonfigurasjon
[Xe]4f¹⁴5d⁴6s²

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg