Svensk er et språk som hører til den nordgermanske eller nordiske greina av den indoeuropeiske språkfamilien. Regnet i antall talere er svensk det største av de nordiske språkene med over ni millioner morsmålstalere. Betegnelsen svensk henger etymologisk sammen med svear.
svensk
Faktaboks
- Språkkoder
- sv, swe (SV, SWE)
- ISO-639:3
- swe
Utbredelse
Den svenske språkloven fra 2009 slår fast at svensk er hovedspråket i Sverige. Svensk er morsmål for flertallet av den svenske befolkningen og beherskes også av de fleste som bor i Sverige, men som har et annet morsmål.
Svensk er også, ved siden av finsk, nasjonalspråk i Finland, ifølge den finske språkloven fra 2003. Omkring 300 000 av Finlands innbyggere har svensk som morsmål. De kalles finlandssvensker, og språket deres finlandssvensk. For Åland gjelder en egen selvstyrelov som blant annet slår fast at Åland er enspråklig svensk og har svensk som administrasjonsspråk.
En tradisjonelt svensktalende befolkning finnes dessuten i Estlands kystområder, samt i Gammalsvenskby i Ukraina, dit svensktalende fra Estland ble forflyttet i 1781.
Språkhistorie
Svensk har i likhet med de øvrige skandinaviske språkene utviklet seg fra urnordisk, som tidfestes til perioden 500–800 evt.
Runeinnskriftene fra før cirka 800 har et enhetlig preg over hele det nordiske språkområdet. Etter cirka 800 oppsto visse forskjeller mellom vestlig nordisk og østlig nordisk. Blant annet fikk en i øst monoftongering, slik at stein ble til sten, og laus ble til løs, mens de eldre formene med diftong ble beholdt i vest. På grunn av denne tidlige splittingen har det blitt vanlig å skille mellom vestnordisk, opphavet til dagens norsk, islandsk og færøysk, og østnordisk, opphavet til dagens dansk og svensk. Seinere endringer har imidlertid ført til at likhetene mellom norsk og svensk, og også i en viss utstrekning dansk, nå er mye større enn likhetene mellom norsk og islandsk/færøysk. Dette gjelder så vel fonologi og syntaks som ordforråd.
En vanlig periodeinndeling av svensk språkhistorie er:
- runesvensk (rundt 800 til rundt 1225)
- eldre (klassisk) gammelsvensk (rundt 1225 til rundt 1375)
- yngre gammelsvensk (rundt 1375 til 1526)
- eldre nysvensk (1526–1732)
- yngre nysvensk (1732 til rundt 1900)
- nusvensk (fra rundt 1900)
Runesvensk
Det østnordiske språket i runeinnskrifter fra Sverige, fra perioden rundt 800 til rundt 1225 evt., omtales ofte som runesvensk, men rent språklig er det ingen forskjell mellom disse innskriftene og innskrifter fra den samme perioden i Danmark.
Gammelsvensk
Overgangen til gammelsvensk markeres av de første svenske tekstene skrevet med latinsk alfabet. Disse var lovtekster, og seinere tilkom også tekster i andre sjangre, så vel religiøse som profane.
Eldre (klassisk) gammelsvensk var relativt stabilt, mens yngre gammelsvensk var preget av store endringer. Blant annet ble det eldre systemet med korte, lange og overlange stavelser erstattet av det moderne systemet, der alle trykksterke stavelser er lange. Vokalen /ʉ/ oppsto, mens andre vokaler ble forskjøvet. Konsonanten /θ/ (skrevet <þ>) falt sammen med /t/, mens flere nye konsonanter tilkom. Bøyinga av verb, substantiv og adjektiv gjennomgikk store forenklinger, og et stort antall lånord fra nedertysk forandret ordforrådet radikalt.
Fra slutten av 1300-tallet vokste Vadstena kloster fram til et sentrum for skriftkultur, med en relativt fast skriftspråksnorm som kom til å få langvarig betydning for svensk skriftspråk (se birgittinerspråk).
Nysvensk
Trykkingen av Det nye testamentet på svensk i 1526 markerer inngangen til den eldre nysvenske perioden. I 1541 kom hele Bibelen på svensk, den såkalte Gustav Vasas bibel, som med sin relativt konsekvente ortografi og sin store utbredelse kom til å danne mønster for det trykte språket. I denne tida kan en også se at Stockholm med landskapene omkring utvikler seg til det språklige normsenteret for svensk, ikke bare i skriftspråket, men også i det talte standardspråket, ofte kalt rikssvensk, som fra 1600-tallet vokste fram i høyere samfunnslag.
På 1600- og 1700-tallet var fransk høystatusspråk i Sverige, og en konsekvens av dette er at svensk allmennspråk har et noe større innslag av franske lånord enn norsk har.
Yngre nysvensk tid regnes fra 1732, da det første nummeret av Olof von Dalins tidsskrift Then swänska Argus kom ut. Tidsskriftet var preget av en ledig stil som markerte et brudd med tidligere språkidealer.
Med den økende produksjonen av trykt tekst utover 1700-tallet ble behovet for en fast normering av skriftspråket stadig mer merkbart. I 1786 ble Svenska Akademien opprettet, og det fikk som sin fremste oppgave å utarbeide en normerende ordbok og grammatikk.
Fra midten av 1800-tallet ble stavningsreform et tilbakevendende diskusjonstema, der en del tok til orde for reformer som skulle føre dansk/norsk og svensk nærmere hverandre.
Nusvensk
Den hittil siste svenske stavningsreformen kom i 1906. Svensk ble da alene om å avskaffe de stumme h-ene i ord som hvem og hvit, som nå staves vem og vit. En nyere endring i formverket er bortfallet av verbenes flertallsformer, som gradvis gikk ut av bruk i løpet av den første halvdelen av 1900-tallet. Øvrige endringer i svensk skriftspråk i nyere tid gjelder språkbruk.
Dialekter
Innafor det skandinaviske språkområdet er landegrensene tradisjonelt ingen skarpe dialektgrenser. Det er likevel vanlig å regne de varietetene av nordisk som tradisjonelt snakkes i Sverige, som svenske dialekter. De svenske dialektene inndeles vanligvis i seks hovedgrupper:
- sørsvenske mål, i Skåne, Blekinge og deler av Halland og Småland
- götamål, i Västergötland og omkringliggende landskap
- sveamål, med sentrum i Uppland
- norrlandske mål, i Norrland
- østsvenske mål, i Finland og Estland
- gotlandsk, på Gotland
Dialektene i Värmland regnes til götamålene, til tross for en betydelig språklig variasjon i landskapet, mens dialektene i Dalarna regnes til sveamålene, sjøl om de nordlige dalmålene er så særegne at noen vil se dem som et eget språk. Den tradisjonelle skandinaviske dialekten i Härjedalen samt i Särna og Idre i Dalarna ligger språklig sett nærmere norsk enn svensk.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Hedman, Jörgen & Åhlander, Lars (2003). Historien om Gammalsvenskby och svenskarna i Ukraina. Stockholm: Dialogos
- Pamp, Bengt (1978). Svenska dialekter. Stockholm: Natur och kultur.
- Pettersson, Gertrud (2005). Svenska språket under sjuhundra år. Lund: Studentlitteratur
- Rußwurm. Carl (1969 [1855]). Eibofolke oder die Schweden an den Küsten Ehstlands und auf Runö. Hannover
- Teleman, Ulf (2003). Tradis och funkis: Svensk språkvård och språkpolitik efter 1800. Stockholm: Norstedts Ordbok
- Wessén, Elias (1935). Våra folkmål. Stockholm: Fritze.
- Westerholm, Sten (2003). På vandring i Estlands svenskbygder. Helsingfors: Svenska folkskolans vänner
Fagansvarlig for Svensk
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.