solguder

Egypterne utviklet en rik mytologi rundt solen. Allerede i det gamle riket (cirka 2590–2118 fvt.) begynte kongene å anse seg selv som solguden Ras sønner.

Selve urguden ifølge den heliopolitanske skapelsesmyten, Atum, ble også etter hvert assosiert med solguden Ra. I det midtre riket (cirka 1980–1760 fvt.) smeltet Ra også sammen med den opprinnelige stormguden Amon, og ble til riksguden Amon-Ra med egne soltempler, som i Abu Simbel og Karnak. Solkulten foregikk hovedsakelig utendørs, i solskinn. Vakre hymner til Amon, overlevert på papyrus, viser en gud som ved siden av å være verdens skaper og hersker, også representerte sannhet og rettferdighet, hørte menneskenes bønner og hjalp de fattige og ulykkelige.

Farao Akhenaten (regjerte cirka 1352–1336 fvt.) innførte en ny religionsform i Egypt, der solen, nå kalt Aten, skulle være eneste guddom i landet. Solguden ble nå gjerne fremstilt som en solskive, der strålene ender i hender som strekker seg mot kongen. Denne kulten blir av mange ansett som den første monoteistiske religionsformen, og er den første kjente religion som ble utformet av én bestemt person. Templer og statuer viet andre guder ble forsøkt ødelagt, men den nye religionen overlevde ikke kongens død.

Andre guder blir ikke direkte regnet som solguder, men ble knyttet til solen gjennom ulike forbindelser, og avbildes med en solskive på hodet. Dette gjelder den guddommelige himmelfalken, Horus, som allerede i tidlig tid ble identifisert med den levende kongen (farao), og som fremstilles med falkehode og ofte med solskiven på hodet. Hathor, egypternes kanskje viktigste gudinne, hadde ulike roller i løpet av Egypts lange historie. I mytene fremstår hun enten som solguden Ras datter, mor eller kone. Som «himmelkua» representerer hun i likhet med Nut himmelhvelvingen og morskjærlighet. Hathor fremstilles med solskive på hodet og kuører. Hathor ble dyrket over store områder, fra Syria til Egypt, noe funnet at et stort antall statuer, bilder og amuletter viser.

Solen hadde ikke kun betydning for de levende. Ifølge egyptisk mytologi våkner solen til nytt liv i øst hver morgen og lyser opp verden om dagen, mens den aldrende solen går ned øver ørkenen i vest. Den reiser så gjennom underverdenen og lyser opp for de døde på sin vei tilbake til øst, før den gjenfødes på ny neste morgen. Denne forestillingen ble stadig viktigere i det nye riket (cirka 1550–1069 fvt.)

I det gamle Mesopotamia var solguden en av mange guddommer. Solguden Utu (akkadisk navneform Shamash) var også beskytteren av sannhet og rett, og den som hjelper eller straffer både guder og mennesker. Den sumeriske Utu hadde sitt viktigste tempel i den sydmesopotamiske byen Larsa. Den babylonske Shamash hadde sitt kultsenter i Sippar i Nord-Babylonia, cirka 20 kilometer syd for dagens Bagdad. Tempelet skal være blitt restaurert under kong Hammurabi (cirka 1972–1750 fvt.). Ifølge tradisjonen fikk kongen sine lover fra Shamash. Babylonerne var dyktige astronomer og bygget solobservatorier der man kunne utføre kompliserte beregninger rundt solens gang, og ikke minst solformørkelser.

Etter hvert ble denne kunnskapen også benyttet til å utvikle en komplisert astrologi, der himmellegemene, deres formasjoner og bevegelse over himmelen stadig fikk større betydning. Solguden Shamash representerte nå både selve solskiven som gir lys til verden, men også lov og rettferdighet. En lang og vakker lovprisningshymne til Shamash er overlevert på kileskrifttavler fra tidlig i første årtusen fvt. Her prises guden som hele menneskehetens beskytter og den guden som mennesker i alle land, og med mange ulike språk, kneler foran. Astrologi preget lenge de religiøse forestillingene i mange land rundt Middelhavet, og mange av de babylonske astrologiske forestillingene har overlevet helt frem til våre dager.

Hettittene, som styrte et mektig rike i Lilleasia (cirka 1650–1200 fvt.), kjente mange hundre guder, og disse hadde ulike navn blant de mange forskjellige folkene som bodde i Hettitterriket. På toppen av hettittenes panteon sto stormguden Tarhunna (Tarhund), som ble fremstilt i okseform og som var ansvarlig for lov og rett. Hans hustru var underverdenens solgudinne fra den hellige byen Arinna. Hun kunne også fremstå som mann og var da himmelens solgud. Vi vet lite om selve kulten, men det er overlevert vakre bønner, blant disse en lovtprisningsbønn fra kong Mursili 2. (cirka 1330–1295 fvt.) til Arinnas solgudinne.

Hurrittenes stormgud het Tessub og hans hustru var, også her, underverdenes solgudinne av Arinna. Solguden het Simige.

I det gamle Syria, Fønikia og Kanaan hadde flere guder en tilknytning til solen, som gudinnen Shpash i Ugarit i senbronsealderen (cirka 1550–1200 fvt.). Gamle stedsnavn, som Beit Shemesh (Solhuset) i dagens Israel, kan tyde på at det har engang har eksistert et kultsted der (Josva 15,10). (Det hebraiske substantivet, shemesh, betyr sol og har samme rot som Shamash, den babylonske solguden). Ikonografien viser også at guden Baal kunne ha trekk som knyttet ham til himmelen og til solen. Det er funnet et stort antall mindre gjenstander som er dekorert med den egyptiskinspirerte bevingete sol, figurer (særlig Hathor) med solskiver på hodet etc.

Flere tekster tyder kan tyde på at solen og dens lys også kan ha vært et symbol på Jahve, israelittenes gud (Esekiel 43, 1–2). To små amuletter fra 600-tallet eller 500-tallet fvt. inneholder teksten vi også finner i 4. Mosebok 6, 24–26, der det står at Jahves ansikt skal lyse. Salme 84, 12 forteller at Jahve «er sol og skjold». Også salme 104, 1–4 knytter Jahve tett til lyset og solen. Solen kan også være blitt tilbedt direkte, også i selve tempelet i Jerusalem, noe som blir sterkt fordømt i Esekiel 8, 16–18. Israelittenes gud, Jahve, fremstår likevel ikke som en typisk solgud.

Mange gjenstander, som amuletter, stempler og segl viser likevel at vanlige israelitter må ha hatt kjennskap til egyptisk ikonografi. Det er funnet mange gjenstander med egyptisk solsymbolikk på israelittisk område, som bevingete solskiver, skarabeer og bevingete uraeusslanger. Denne symbolikken ser ut til først å ha vært mest utbredt i Nordriket (Samaria), men bruken spredte seg etter hvert også sydover til Judariket. Bruken av slik symbolikk kan også ha vært utbredt blant kongens embedsmenn. Det er funnet flere offisielle stempler som gjengir kjente hebraiske personnavn og som er smykket med egyptiske solsymboler. Vi vet likevel ikke i hvilken grad disse dekorasjonene har hatt en spesiell religiøs betydning for eieren, eller har tjent som ren dekorasjon. Fra tiden etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) stoppet denne praksisen.

I gamle persiske religionen var den opprinnelig indisk-iranske guden Mithra en krigsgud som også var også ansvarlig for verdensordenen, lov og rett. Innenfor zoroastrismen fikk Mithra en styrket betydning fra rundt 600-tallet fvt. Han ble nå i stadig større grad knyttet til lyset og solen og ble avbildet stående på en lysende stridsvogn.

Det greske panteon omfattet mange ulike guder, men ingen fremsto som en typisk solgud, og det var ingen ofringer til solen i greske templer. Apollon var en av de viktigst gudene i gresk mytologi og blir ofte knyttet til solen og lyset i klassisk tid. Apollon var likevel ikke knyttet til noen form for solkult. Hans viktigste kultsted var orakelet i Delphi, der prestinnen Pythia formidlet hans svar til folk fra hele den antikke verden.

Helios var en gresk solgud som hovedsakelig ble dyrket på øya Rhodos. Han fremstilles gjerne som en guddom med solstråler som stråler ut fra hodet og en som kjører fire hester over himmelen, men han forekommer ikke i mange myter. Under romerne fikk Helios etter hvert også innpass i det okkuperte Syria, der han også fikk øket betydning som ansvarlig for den kosmiske orden.

Solen (Sol) ble oppfattet som guddommelig allerede i den republikanske tiden (509–27 fvt.), men spilte liten rolle i den romerske mytologien. Men allerede fra midten av 400-tallet fvt. fikk Apollon, nå kalt Apollo, også innpass i romersk religion. Her ble han også knyttet til helbredelse og det var ingen kult til Apollo som solgud. I den etterfølgende keisertiden ble en guddom ved navn Mithras gjenstand for en populær og utbredt mysteriekult i Romerriket fra cirka 100–400 evt. Tidligere gikk man ut fra at det dreide seg om en hellenistisk versjon av den gamle persiske guden, men nyere forskning peker på at Mithras-kulten også kan være en nyskapning som ble utformet i Roma.

Mithras ble etter hvert sammenblandet med guden Sol Invictus (Den uovervinnelige sol), som forskere mener opprinnelig ble innført fra Syria på 200-tallet evt. Denne guden kan ha tatt opp i seg flere aspekter av Helios, men kan også være en videreutvikling av den gamle romerske guden Sol (også kalt Sol Indiges). I 274 ble kulten til Sol Invictus erklært som offisiell, og hans fødselsdag satt til 25. desember, som dengang ble regnet for å være vintersolverv. Også Mithras skulle være født på denne dagen. Senere romerske keiserne identifiserte seg med denne guden for å gjøre sin makt mer guddommelig. 25. desember var, i henhold til tradisjonen, men ikke i henhold til moderne forskning, også Julius Caesars og keiser Augustus’ fødselsdag.

Da kirkelederne under keiser Konstantins tid (cirka 272–337) senere ville bestemme når man skulle feire Jesu fødselsdag, som ikke tidfestes i bibeltekstene, valgte også de denne spesielle dagen.

Vi har lite samtidig informasjon om norrøn religion før kristningen av Skandinavia. De gamle sagnene og mytene ble først nedskrevet på Island på 1100– og 1200–tallet. Den eldre Edda omfatter eldgamle forestillinger, men siden de ble nedskrevet i kristen tid kan tekstene også i noen grad være påvirket av kristendommen. Vavtrudnesmål forteller at sol og måne var barn av Mundilfare, og at deres oppgave var å dra vognene med solen og månen over himmelhvelvingen og gi menneskene et forhold til tid. Også det store diktet Voluspå, som beskriver både skapelsen og verdens undergang, forteller om sol og måne, men det er uklart hvorvidt de ble oppfattes som egne guddommelige makter.

Eposet Gylvaginning i den Den yngre Edda (Snorres Edda) forteller også om mannen Mundilfares to barn, som var så vakre at han kalte dem Sol og Måne. Dette mislikte de andre gudene, så de tok søskenene og plasserte dem på himmelen. Sols oppgave skulle være å styre hestene som trekker solen, som gudene hadde skapt, over himmelen. Månen skulle gjøre tilsvarende om natten, samt styre flo og fjære. Videre fortelles det at solens reise over himmelen går så fort at det virker som om den er redd. Dette skal skyldes at den blir forfulgt av to ulver som vil ta både solen og månen, og at det hele vil ende med at himmelen blir fylt med blod og at solen vil slutte å skinne. Søsknene Sol og Måne fremstår her som skikkelser knyttet til den virkelige solen og månen, men ikke som personifiserte guddommer som skulle tilbes.

Solen ble ansett som guddommelig allerede i tidlig hinduisk tid. Navnet Surya betegner både selve solskiven og guddommen. Det hellige skiftet Rigveda (siste halvdel av 2000–tallet fvt.) omfatter også hymner til solguden. Forestillingen var, også her, at solguden reiser over himmelen for å fordrive mørket, både fra mennesker og guder. Etter hvert som hinduismen utviklet seg, ser det ut til at denne solguden mistet mye av sin betydning, helt frem til siste århundre fvt. Da bragte innvandrere fra Iran (Magos) med seg den indo-iranske guden Mihera (Mithra) som i India ble identifisert med den gamle guden Surya. De innvandrete Mithra-prestene fikk brahman-status i India. Statuer av Surya ble satt opp i templene og kulten ble utbredt i hele det første årtusen evt. Surya kunne gi sine tilhengere et langt og godt liv, med god helse. Eposet Mahabharata nevner både solkulten og dens opphav.

Også i dag finnes det en form for hinduisme, Smarta, der Surya regnes en av de fem hovedgudene. Tilhengerne tilber den med spesielle bønner hver morgen. Noen velger også denne guden som sin hovedgud.

Solgudinnen Amaterasu Omikami regnes som den viktigste guddommen innenfor den japanske religiøse tradisjonen shinto. Ifølge denne tradisjonen nedstammer den japanske kongefamilien fra solgudinnen. Flere myter er knyttet til gudinnens opphav, handlinger og betydning. Hun ble født fra sin fars venstre øye, da denne tok et renselsebad i en elv etter kontakt med dødsriket. Opprinnelig skulle hun dele makten med sin bror, stormguden Susanowo, men brorens dårlige oppførsel fører til at gudinnen trekker seg tilbake til en hule. Verden blir mørklagt. Alle de mange himmelgudene slår seg da sammen for å lure henne tilbake. Flere ulike myter forteller om hvordan dette foregikk, men alle omfatter et speil. Susanowo ble forvist til jorden, der han grunnla en herskerslekt.

Amaterasu sender så sin sønnesønn, Ninigi, til jorden for å sørge for ro og orden. En av hans etterkommere får barn med en jordisk hersker og ut av denne forbindelsen springer den japanske kongefamilien. Den første keiseren var ifølge tradisjonene oldebarn av solgudinnen. Amaterasus viktigste helligdom ligger i den lille byen Ise. Hennes speil er en av Japans tre kongelige skatter.

I motsetning til andre amerikanske urfolk, hadde mayaene utviklet et skriftspråk bestående av bilder (hieroglyfer) og har etterlatt seg et stort antall innskrifter og tekster (Popul Vuh). Også mayaene hadde en forestilling om at solen drar gjennom underverdenen om natten. Solguden hadde flere roller og navn. Solen som en representant for kosmos ble kalt Itzamna, mens den solen som lyser opp om dagen ble kalt Kinich Ahau. Kinich Ahau hadde også en tilknytning til kongen og kongedømmet. I de store pyramidetemplene ble det med jevne mellomrom foretatt menneskeofringer for å sikre solens gang og naturens fruktbarhet. Kinich Ahau hadde betydning for mayanes etterkommere helt opp på 1900-tallet.

Det finnes også andre myter om solen og månen og om hvordan de ble plassert på himmelen. Et fellestrekk er at det er et tvillingpar, som gjennom ulike handlinger og prøvelser og overvinnelse av dødens krefter, blir satt opp på himmelen som sol og måne. Solen er alltid mannlig, mens noen myter fremstiller månen som solens søster.

Aztekerne kalte seg selv for «solfolket», og sol- og krigsguden Huisilopohtli ble oppfattet som den som hadde kommandert folket til å bygge sin hovedstad Teotihuacan, som lå der Mexico city ligger i dag. Byen var hovedsete for både kongen, administrasjonen og den statlige solkulten. I det store pyramidetempelet ble det fortatt blodige menneskeofringer, både til krigs- og solguden Huitzilopochtli og til solguden Tonatiu, for å sikre solens daglige reise over himmelen.

Fortellingene om søskenparet som, etter mange prøvelser og heltedåder blir til solen og månen, finnes også hos Aztekerne.

De overleverte mytene fra Inkariket finnes i mange ulike versjoner og stemmer ikke alltid overens. Solen, naturen, landbruket og kongen sto i sentrum for kulten. Det finnes ulike versjoner av hvordan både kongen og inkaene selv ble skapt. Ifølge én versjon ble både den legendariske første inka-kongen, Manco Capacs, og hans bror skapt av solguden Inti, og sendt til jorden. Deres oppgave skulle først og fremst være å bygge et soltempel for Inti. Inti ble både fremstilt som en ung gutt og som en rund gullsol med menneskeansikt. En annen myte gir inntrykk av at den første kongen var sønn av guden Viracocha (Wiraqucha), som ifølge en annen myte skapte menneskene på en øy i Titicacasjøen. Han ble fremstilt som en voksen mann og ble også ansett som Intis far.

Hovedtempelet, Qurikancha, lå i hovedstaden Cusco og her foregikk Inti Raymi (solfesten). Solen har fremdeles stor betydning i andesfolkenes tilværelse og alle landene i området har solskiven som en del av sine nasjonale flagg. Mange av de gamle forestillingene har overlevet kristningen og blitt blandet sammen med katolske forestillinger. Solfesten, Inti Raymi feires fremdeles som en folkefest i Peru.