paradigme – Store norske leksikon

Paradigme er en vitenskapelig teori eller modell som tillater oss å forstå en rekke ulike fenomener på samme måte. Paradigmer blir til gjennom vitenskapelige gjennombrudd, og ved at de anerkjennes og etterliknes av andre forskere. Paradigmer utgjør det felles rammeverket for en vitenskapelig tradisjon, og setter standarden for hva som utgjør legitime vitenskapelige spørsmål, metoder og løsninger.

Faktaboks

Uttale: paradˈigme
Etymologi: via latin paradigma, fra gresk paradeigma, 'eksempel, mønster'
Også kjent som: paradigma

Begrepet paradigme er sentralt i filosofien til Thomas Kuhn. Det er essensielt for å forstå hans idé om at vitenskapen gjennomgår revolusjoner, hvor det rådende paradigmet blir utfordret og byttet ut med et nytt paradigme, samt idéen om at ulike paradigmer er inkommensurable, altså så grunnleggende uforenelige med hverandre at de ikke kan sammenliknes på noen meningsfull måte.

Et paradigme er en modell man kan bruke til å forstå ulike hendelser på samme måte. I vitenskapsfilosofi er paradigmer vitenskapelige modeller som tillater oss å forklare en rekke ulike fenomener ved bruk av den samme teorien. Et eksempel er Johannes Keplers modell av banen til Mars, som er et paradigme for å regne banen til andre planeter og måner. Et annet eksempel er Charles Darwins utviklingslære, som er et paradigme for å forklare utviklingen til alle slags arter. Paradigmer blir derfor ofte kalt mønstereksempler eller eksemplarer, ettersom de gir oss eksempler på hvordan vi kan forklare ulike ting ved bruk av det samme forklaringsmønsteret.

Thomas Kuhns bruk av begrepet

Thomas Kuhn introduserte begrepet paradigme i vitenskapsfilosofisk sammenheng i boken The Structure of Scientific Revolutions (1962). Her illustrerte Kuhn hvordan paradigmer blir til gjennom vitenskapelige gjennombrudd, og ved at de anerkjennes og etterliknes av andre forskere innenfor samme disiplin. Ifølge Kuhn spiller paradigmer derfor en avgjørende rolle i vitenskapelig utdanning og etableringen av vitenskapelig tradisjon. Å bli utdannet innenfor en vitenskap handler i stor grad om å lære å jobbe innenfor og i lys av paradigmene, og ved å gjøre dette, lærer man samtidig normene og praksisene som definerer hva det betyr å drive vitenskap innenfor et bestemt felt. Paradigmer setter derfor standarden for hva som til enhver tid regnes som legitime vitenskapelige spørsmål, metoder og løsninger.

Etter kritikk om at paradigmebegrepet var uklart, skilte Kuhn senere mellom to ulike måter å bruke begrepet på. I tillegg til paradigme som modell eller eksempel, kan paradigmer også forstås i en bredere forstand som et bakenforliggende rammeverk som inneholder de fundamentale antagelsene i en vitenskapelig disiplin. I denne forstanden er paradigmer et slags nettverk av idéer, verdier, begreper og teknikker som strukturerer hvordan man forstår og forklarer verden innenfor en vitenskapelig tradisjon. Kuhn kalte slike rammeverk for faglige matriser.

Kuhn-syklusen

Vitenskapelig arbeid innenfor et paradigme kalles normalvitenskap, og kjennetegnes av at man bruker paradigmet for å forklare verden. Problemer oppstår når man støter på anomalier, som er hendelser som ikke lar seg forklare på en paradigmatisk måte. Dette leder til en vitenskapelig krise, hvor nye paradigmer utvikles. Deretter følger en periode med vitenskapelig revolusjon, hvor ulike paradigmer kjemper om å bli rådende. Et paradigmeskifte oppstår når et nytt sett av paradigmer blir gjeldende.

Ifølge Kuhn er ulike paradigmer inkommensurable, altså ikke egentlig sammenliknbare på noen meningsfull måte, ettersom paradigmer skiller seg fra hverandre ikke bare når det gjelder hvilke hypoteser og oppfatninger som gis tilslutning innenfor de forskjellige paradigmene, men også når det gjelder begrepsapparat, hva som regnes som interessante spørsmål, metoder og evalueringsstandarder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kuhn, Thomas Samuel (2012). The Structure of Scientific Revolutions (4. utg). Chicago University Press.
Kuhn, Thomas Samuel. (1977). Second Thoughts on Paradigms. I Suppe, Frederick (ed.) (1977). The Structure of Scientific Theories. University of Illinois Press, s. 459-82.
Masterman, Margaret (1970). The Nature of a Paradigm. I Lakatos, Imre og Musgrave, Alan (eds.) Criticism and the Growth of Knowledge, Proceedings of the 1965 International Colloquium in the Philosophy of Science, vol. 4 (3 ed.), Cambridge: Cambridge University Press, s. 59–90
Wray, Brad. (2011). Kuhn and the discovery of paradigms. I Philosophy of the Social Sciences 41(3) 380-397

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Vitenskapsteori

Fredrik Haraldsen

Førsteamanuensis, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet