naturalisme (litteratur)

Et viktig trekk ved naturalismen var at den ofte skildret mennesker i lavere samfunnslag – for eksempel arbeidere og småbønder – uten å idealisere eller sensurere. Seksualitet, alkoholmisbruk, vold, overtro, smålighet, misunnelse og simpelt tyveri blant samfunnets fattigste var temaer som ble behandlet. Naturalistisk litteratur ble ofte anklaget for å være unødvendig heslig og dessuten pessimistisk med tanke på menneskets natur og muligheten for bedringen av dets kår. Forfatterne selv mente at de påpekte årsakene til lidelsene og problemene, slik at det kunne være mulig å forbedre samfunnet gjennom å fjerne disse årsakene.

I Norge og Norden ble Zola og naturalismen mye diskutert i årene rundt 1880, og få forfattere stilte seg likegyldige til ham, selv om mange av tidens norske romanrealister, som Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie og Arne Garborg, var skeptiske.

Det var først med Hans Jæger at det fremsto en ideologisk avklart naturalisme i Norge. I forordet til Fra Kristiania-Bohêmen (1885) kalte han naturalismen for «deterministisk diktning». Denne determinismen innebar, ifølge ham, at menneskene ikke kan handle annerledes enn de virkelig handler, gitt de omstendighetene som faktisk er til stede. Jægers roman var dessuten grensesprengende i skildringen av mannlig seksuelt begjær og av seksuelle handlinger.

Jægers andre hovedidé var tanken om at seksuell frigjøring for begge kjønn -- såkalt fri kjærlighet – ville frigjøre menneskene også sosialt og politisk, slik at de på alle måter ville bli lykkeligere. Hans kritikere så dette som naiv optimisme. Allerede i et foredrag holdt i Studentersamfundet i 1882 hadde kunshistorikeren Lorentz Dietrichson hevdet at naturalismen ville frata menneskene all moral. Han mente at det å fremstille personene som uskyldig lidende ofte for samfunnets urettferdighet ville ende med at det enkelte individ mistet ansvaret for egne handlinger. Politisk sett mente han at dette tankesettet ville virke mot sin hensikt, og at naturalismen bare ville ende opp med å forsvare den sterkestes rett til å eksistere.

Amalie Skrams Hellemyrsfolket består av fire romaner: Sjur Gabriel (1887), To Venner (1887), S.G. Myre (1890) og Afkom (1898). Verket skildrer en familie gjennom fire generasjoner i Bergen og omegn. Blant de lutfattige småbøndene som opptrer i første bind er to kvinner tunge alkoholikere, og begge utsettes stadig for trusler og vold fra den mannlige hovedpersonen. Beskrivelser av en fødsel og av et spedbarns voldsomme sykdom (kikhoste) var nyskapende i sin detaljerte ubehagelighet. De neste bindene i serien viser hvor vanskelig det er for senere generasjoner å frigjøre seg fra arv og miljø. Avkommet sliter med de samme laster som forfedrene hadde; de makter ikke å sprenge seg ut av familiens nedarvede sosiale skjebne.

Amalie Skrams første ekteskapsromaner går i en annen retning. Constance Ring (1885) skildrer livet til en ung gift kvinne som er helt uvitende om ekteskap og menns seksualitet. Dette fører til store konflikter med den mye eldre mannen, med kvinnene i familien da hun vil ha skilsmisse, og med senere elskere som fortsatt vil ha elskerinner i tillegg til henne. Hovedpersonen i Lucie (1888) kommer fra et lavere sosialt lag og har rik seksuell erfaring, men går til grunne etter at hun gifter seg med en velutdannet jurist som både liker hennes erfaring og vil ha henne inn i det borgerlige ekteskapet med dets krav til tekkelighet og dannelse. Begge romanene ender med hovedpersonenes brutale død.

Også slike bøker blir naturalistiske gjennom den utpenslede skildringen av for eksempel en voldtekt (Lucie), ved at nesten all vekt legges på livets vanskeligste sider, og ved at Skram forsøker å påpeke ondets egentlige rot i store klasseskiller, fattigdom, manglende seksuell opplysning og de nedarvede psykologiske mekanismene som gjør menn og kvinner tragisk forskjellige.

Christian Krohgs eneste roman, Albertine (1886), skildrer forholdene blant prostituerte arbeiderklassekvinner i Kristiania (nå Oslo). Den kan tematisk plasseres sammen med Skrams ekteskapsromaner. De mest kontroversielle scenene i romanen er når hovedpersonen voldtas av en politimann og senere ydmykes hos politilegen.

Begrepene realisme og naturalisme brukes i mange sammenhenger synonymt. Men naturalismen skiller seg fra realismen gjennom skildringen av de som er dårligst stilt i samfunnet, og ved at det ofte helt mangler et optimistisk vendepunkt for hovedpersonene.

I kjente realistiske romaner som Alexander Kiellands Garman & Worse eller Bjørnstjerne Bjørnsons Magnhild og Det flager i Byen og paa Havnen, eller Jonas Lies Familien paa Gilje, balanseres optimisme og pessimisme, humor og alvor, på en annen måte enn det som var tilfelle i naturalismen.

Den store realistiske romantradisjonen kan sies å ha eksistert ubrutt i Norge fra 1850-tallet og helt fram til i dag, mens det særegent naturalistiske er et utpreget 1880-tallsfenomen. Samtidig har flere av de kontroversielle sidene ved naturalismen, ikke minst den åpne og tydelige behandlingen av klasse- og kjønnskonflikter, etter hvert gått inn som naturlige temaer i realistisk litteratur, også i nyere tid.

• realisme (litteratur)
• litteratur
• Norges litteraturhistorie

• Bang, Herman (1879): Realisme og Realister. Portrætstudier og Aforismer. Kbh.: J.H. Schubothes Boghandel.
• Dietrichson, Lorentz (1882): Betegner den moderne Naturalisme i Poesien et Fremskridt eller et Forfald? Foredrag holdt i Studentersamfundet Lørdag den 11te November 1882. Kristiania: Chr. Schibsted.
• Jæger, Hans (1971): Bohem mot borger. Et utvalg av Hans Jægers og Christian Krohgs Impressionisten. Utg. Anne Siri Bryhni. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget.
• Skram, Amalie (1993): «Artikler om litteratur» i Samlede verker 7. Oslo: Gyldendal.
• Vibe, Johan L. (1884): Nogle Bemærkninger i Anledning af Naturalismen. Kristiania: P.T. Mallings Boghandel.
• Zola, Emile: “Frå Den eksperimentelle romanen» i Eide, E., Kittang A. og Aarseth A. (red.): Klassisk litteraturteori. En antologi. Oslo: Universitetsforlaget, 2007.