realisme (litteratur)

Diktning har til alle tider hatt realistiske trekk, men det er først med den moderne romanen, slik den oppstod i England i første halvdel av 1700-tallet, at forfatterne begynte å skrive skjønnlitteratur om alminnelige mennesker og hendelser som leseren kunne kjenne seg igjen i. Forfattere som Daniel Defoe, Samuel Richardson og Henry Fielding var blant de første som skrev slike virkelighetsnære romaner.

Den kjente engelske kritikeren Samuel Johnson skrev at «[t]he works of fiction with which the present generation seems more particularly delighted are such as exhibit life in its true state, diversified only by accidents that daily happen in the world» (175). Johnson mente at slike virkelighetsnære romaner hadde langt større påvirkningskraft enn tidligere litteratur. I fortidens litteratur lå både dyder og laster langt unna lesernes dagligliv; nå, mente han, ble det viktigere enn noen gang å holde den moralske fanen høyt.

I romantikken utviklet denne realistiske skrivemåten seg videre. Da Walter Scott anmeldte Jane Austens roman Emma i 1818, skrev han at man de siste femten eller tjue årene hadde fått romaner hvor forfatteren kopierte fra dagliglivet slik det virkelig er: «… such common occurrences as may have fallen under the observation of most folks.» [1]

På 1830-tallet beskrev de franske romanforfatterne Honoré de Balzac og Stendhal det franske samfunnet etter revolusjonen på en ny og realistisk måte. De ulike personene ble i sterkere grad forstått ut fra den samfunnsklassen de tilhørte, og de var tydeligere plassert inn i sin tid og sitt miljø. I Frankrike ble det lille tidsskriftet Le réalisme etablert i 1856, og året etter fikk selve begrepet større gjennomslag i forbindelse med rettssaken mot Gustave Flauberts Madame Bovary, som var anmeldt for usedelighet. Både påtalemyndigheten og dommeren anklaget Flaubert for overdreven realisme, uten at Flaubert selv ville ha noe med begrepet å gjøre.

I England ble begrepet «realisme» mer positivt anvendt. I 1856 anmeldte den unge George Eliot tredje bind av kunsthistorikeren John Ruskins Modern Painters:

«Den uendelig verdifulle sannhet [Ruskin] lærer oss, er realismen – doktrinen som sier at all sannhet og skjønnhet oppnås gjennom et ydmykt og nøyaktig stadium av naturen, og ikke ved å erstatte den håndfaste og definitive virkeligheten med vage former fostret av fantasien på følelsenes tåker.» (Eliot 1990, side 368)

I et essay fra 1858 stilte Eliots livsledsager, kritikeren George Henry Lewes, følgende krav til realisme i litteraturen:

«Gi oss enten ekte bønder, eller la dem være i fred. Mal enten intet draperi, eller mal det med den ytterste nøyaktighet. La menneskene være stille, eller la dem snakke slik mennesker med deres klassebakgrunn faktisk gjør.» (Lewes 2001, 37–38)

George Eliot skulle selv bli den engelske realismens kanskje mest typiske representant, ikke minst i hovedverket Middlemarch fra 1871/1872. William Thackeray og Charles Dickens kan også regnes som store realister, selv om de har mer innslag av melodrama, høykomikk og groteskerier enn den mer alvorlige Eliot. I Russland er Lev Tolstojs romaner Krig og fred og Anna Karenina gode eksempler på realistiske romaner.

I Norge er pionerverket innen realismen Camilla Colletts Amtmandens Døttre fra 1854/1855, som også er en av de første romanene i Norge. Collett ble etterfulgt av forfattere som Alexander Kielland (Garman & Worse,1880), Jonas Lie (Familien paa Gilje,1883), Henrik Ibsen (Et dukkehjem, 1879) og særlig Bjørnstjerne Bjørnson med skuespill som En Fallit fra 1875 og Det ny System fra 1879 samt romanene Magnhild fra 1877 og Det Flager i Byen og på Havnen fra 1884. Bjørnsons realistiske skrivemåte var på mange måter etablert allerede med bondefortellingene fra slutten 1850-tallet.

I norsk litteraturhistorieskriving er det vanlig å si at realismen på 1870- og 1880-tallet av og til gled over i naturalismen, som i sterkere grad så menneskene bestemt av sin arv og sitt miljø. Amalie Skrams bøker om Hellemyrsfolket er her et hovedeksempel. På 1890-tallet oppstod så en nyromantisk strømning, og på samme tid, både nasjonalt og internasjonalt, starter modernismen som en ny litteraturhistorisk hovedepoke.

Realismen som skrivemåte fortsatte å stå sterkt også i det tjuende århundret. Nyrealistiske romanforfattere som Sigrid Undset, Johan Falkberget, Olav Duun og den sene Knut Hamsun er alle samfunnsskildrere og realister på hver sin karakteristiske måte.

I 1955 hadde Agnar Mykle blitt angrepet for bruk av levende og gjenkjennelige modeller i Sangen om den røde rubin.

På 1970-tallet stod politikken i sentrum av kultur og litteratur, og vi fikk en ny politisk radikal realisme i romaner av Dag Solstad, Liv Køltzow og andre.

På 2000-tallet har den realistiske diktningen tatt enda et skritt ved at forfatterne åpent skriver selvbiografiske romaner, ofte kalt virkelighetslitteratur. Dette har ført til flere debatter om hvor langt romanen kan gå i å fremstille levende personer og om privatlivets fred, for eksempel rundt bøker av Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. Sentralt i denne debatten står også spørsmålet om litteraturen i det hele tatt kan eller bør gjengi virkelighet eller om også den realistiske litteraturen alltid først og fremst må leses som fiksjon, form og fantasi.