musikkpedagogikk

Musikkpedagogikken er et tverrfaglig område som støtter seg på fag som pedagogikk, musikkvitenskap, filosofi og psykologi. Pedagogikk og pedagogisk psykologi gir kunnskap om læreplaner, målsettinger og verdispørsmål. Musikkvitenskap gir bakgrunnskunnskap om emner fra musikkpsykologi i spørsmål som handler om musikalitet, lytting og opplevelse av musikk.

I tillegg brukes teori fra musikkantropologi for å belyse musikkens funksjoner i ulike kulturer. Musikksosiologi gir kunnskap om musikalsk smak, om forholdet mellom musikk, samfunn og sosiale klasser og om musikalsk identitet med mer. Fag som musikkfilosofi og musikkestetikk er med på å løfte fram verdispørsmål og idémessige sammenhenger musikk inngår i. Musikkpedagogikken står også i et gjensidig forhold til musikkterapien.

Musikkdidaktikk er et sentralt delområde av musikkpedagogikken som studerer selve undervisnings- og læringsvirksomheten. Det finnes forskjellige oppfatninger av hva som skal ligge i didaktikkbegrepet. Innenfor hva som er omtalt som et «snevert» didaktikkbegrep, skiller man ut metodikken, de framgangsmåtene man bruker for å lære. Innenfor andre tradisjoner er man opptatt av sammenhengen mellom mål, innhold og undervisningsmetoder. Dette «vide» didaktikkbegrepet er blitt vanlig i Norge.

Musikkpedagoger bruker musikkdidaktikken for å velge undervisningsinnhold og undervisningsmetode tilpasset den målgruppen som skal motta undervisningen. For eksempel kan musikkdidaktikken behandle spørsmål som verdien av lytting og skapende undervisningsaktivitet, om vi skal bruke rockegruppen som læringsmetode eller om wienerklassisismen skal være tema for akkurat åttende klassetrinn. Grunnlaget for slike avgjørelser bygger på musikkpedagogisk teori, om hva vi vet om barns generelle og musikalske utvikling, om musikkens funksjoner i samfunnet, om massemedienes påvirkninger og om verdier og det etiske grunnlaget pedagogene må foreta sine valg utfra.

Musikkpedagogisk praksis kan omfatte alt fra arbeid med formidling av musikk i skolekonsertsammenheng, undervisning i ulike instrumenter, dirigering av kor og gruppearbeid med skapende klasseromsmetodikk til instruksjon av rockegrupper eller ledelse av forskjellige former for «community music». Praksis handler om å bruke forskjellige metoder i direkte kontakt med en brukergruppe.

Musikkmetodikk handler om undervisningsmetoder, det vil si systematiske arbeidsformer som følger en bestemt progresjon mot et ønsket mål. Det finnes mange musikkpedagogiske metoder, blant annet ulike former for klasseromsmetodikk, lyttemetodikk, instrumentalmetodikk, kormetodikk og så videre. Til undervisning for klasser i skolen finnes det en rekke metoder og musikkpedagogiske systemer for innlæring av noter, rytmer, melodier eller skapende virksomhet.

Selv om man har lært barnekormetodikk, bør man kanskje ha ekstra metodikkundervisning i ungdomskor om man vil mestre denne elevgruppen. Likedan bør instrumentalpedagoger ha kjennskap til repertoar, teknikk og øvingsformer for akkurat det instrumentet man underviser i.

Det finnes flere musikkpedagogiske konsepter eller metoder. Noen eksempler er konseptene utviklet av Emil Jaques-Dalcroze, Carl Orff, Zoltán Kodály, Scinichi Suzuki og John Paynter.

Fagområdet musikkformidling utnytter det kunnskapsgrunnlaget som er opparbeidet i musikkpedagogikken. Dette kan handle om å nå større forståelse for forskjellige målgrupper, hva som virker inn på lytteopplevelser, betydningen av musikkulturell forståelse, og om musikalsk kommunikasjon generelt. Teori om musikkformidling kan danne grunnlag for musikkritikk eller formidling av musikk i mediene.

Det har vokst fram et felt knyttet til musikkpedagogikken som omtales som «community music». Denne praksisen har lange røtter i Norge, grunnet i vårt brede kulturbegrep og satsingen på et allsidig kulturliv med ønske om deltakelse fra flest mulig. Begrepet «community music» stammer imidlertid fra en britisk tradisjon.

«Community music» handler om det mangfoldet av musikalske praksiser som finner sted i amatørmusikklivet, og som finner sted utenfor klasserommet og kulturskolens formaliserte læringsmiljøer. Det kan være musikere, musikkpedagoger og musikkterapeuter som arbeider med amatørorkestre i lokalmiljøet, leder sanggrupper med barn og foreldre («Musikk i livets begynnelse»), dirigerer kor i lokalsamfunn eller instruerer spesielle grupper, for eksempel eldrekor. Musikken brukes ofte for å styrke fellesskap, fremme integrering og kulturutveksling samt som identitetspolitisk virkemiddel.

«Community music» kjennetegnes blant annet ved at det handler om aktiv musisering gjennom framføring, improvisasjon og musikkskaping. Alle tenkelige sjangrer kan være representert, og musikken kan inngå i mangeartede kulturelle sammenhenger. Sentralt her står verdien av inkluderende deltakelse, vekt på det relasjonelle og integrerende samt egalitære verdier. Videre kjennetegnes «community music» ved intensjoner om at personlig og sosial velvære er like viktig som den musikalske læringen, og at musikk er en kilde til å samle mennesker og styrke kollektiv og personlig identitet, i tillegg til at deltakerne i «community music»-prosjekter kan ha svært variert bakgrunn eller være sammensatt ut fra spesielle lokale forutsetninger. Videre kan lærer–student-rollene være vekslende, og man vektlegger individets ansvar overfor gruppen så vel som gruppens ansvar for individet.

• musikkvitenskap
• musikkterapi
• pedagogikk

• Hanken, Ingrid Maria og Johansen, Geir (1998). Musikkundervisningens didaktikk. Oslo: Cappelen Akademisk forlag.
• Jørgensen, Harald 1982 Sang og musikk. Et fags utvikling i grunnskolen fra 1945 til 1980. Oslo: Aschehoug.