midrash

Midrashlitteraturen er delt i to hovedgrupper. Den ene kalles midrash halakha (lovmidrasher), som i hovedsak er basert på Mosebøkenes lovtekster. Disse midrashene søker å gi begrunnelser for lover og forpliktelser, samt forklaringer på hvordan disse skal overholdes i praksis. Metoden ble etter alt å dømme brukt allerede i bibelsk tid. De første samlingene juridiske utlegninger ble skrevet ned like etter at Mishna ble ferdig rundt 200 evt.

Den andre typen kalles midrash aggada (fortellende midrash), og omhandler også Tanakhs øvrige tekster. Gjennom å studere bibelske hendelser og bibelske personers handlinger, mente rabbinerne å kunne trekke lærdom for sin tids mennesker. Rabbinerne tolket tekstene på forskjellige måter, både direkte, metaforisk og allegorisk. Forklaringene de kom frem til kunne gi et helt annet inntrykk enn det bibelteksten synes å ville formidle. Disse midrashene kan ofte minne om folkeeventyr eller legender, og er en viktig del av jødisk tradisjon. Mye av dette mateterialet ble inkludert i Talmud.

De eldste overleverte midrashsamlingene kalles tannaittiske (etter en gruppe lærde kalt tannaim) og omfatter Mekhilta (kommentarer til 2. Mosebok), Sifra (kommentarer til 3. Mosebok) og Sifre (kommentarer til 4. og 5. Mosebok). Fra 400-tallet redigerte de såkalte amoraim flere større samlinger knyttet til forskjellige bibeltekster. I middelalderen ble mye av midrash-stoffet samlet i store antologier. De mest kjente er Midrash ha-gadol (Den store midrash) som ble skrevet i Jemen på 1200-tallet, og Midrash rabba, (Den største midrash) som utkom i sin fullstendige form i Venezia i 1545.

Alle disse samlingene er nå tilgjengelige, både i trykte versjoner og på internet. I tillegg trykkes det stadig kortere samlinger av aktuelle og populære midrasher.

• jødedom