metafor

Metaforen har mye til felles med similen, men i en metafor skjer sammenligningen uten ordene som eller lik. Med en simile blir en ting sammenliknet med noe annet, og med en metafor blir en ting satt i stedet for den tingen som skal beskrives. En simile er når vi sier at et menneske gjorde noe «som en løve», og en metafor er når vi sier at «han er en løve».

Det er vanlig å bruke metaforer for å uttrykke abstrakte forhold ved å sammenligne med noe konkret og velkjent, for eksempel menneskekroppen eller kroppslige erfaringer. Lederen for en gruppe, en organisasjon eller et selskap kan kalles «hodet» eller «hjernen», mens kjærlighet kan sammenlignes med ild («forholdet sluknet») og livet med en reise («hun har et viktig veivalg foran seg»).

Det er også vanlig å bruke kroppslige begreper for å snakke om døde eller ubesjelede ting, og slike metaforer går ofte inn i vanlig språkbruk i en slik grad at de ikke lenger føles som metaforer, for eksempel forbindelser som «foten av fjellet», «fjordarmen», «bordbeina» og «åsryggen».

I et mer abstrakt eksempel ser vi at et ord som «begripe» (forstå) kan ha en metaforisk bakgrunn ettersom det tidligere betydde «gripe om, fatte om».

Siden metaforer ofte appellerer til fantasien og skaper sterke bilder, er de særlig vanlig i poetisk personifikasjon og besjeling. Metaforen kan være et substantiv, adjektiv eller verb, slik de forekommer i Norges nasjonalsang: «den saganatt som senker drømme på vår jord», «blåøyd frihet» og «Tordenskiold langs kysten lynte».

Noen flere litterære eksempler:

• «Gransk hver fold i eders hjerte.» (Kongsemnerne fra 1863 av Henrik Ibsen)
• «Bag et gitter av streger / stirrer et daarligt digt.» (Et overstreget digt fra 1909 av Olaf Bull)
• «Hun er barbent. Gresset kysser hennes føtter.» (Min kjæreste fra diktsamlingen Tilbake til livet fra 1946 av Arnulf Øverland)

Metaforer kan uttrykkes gjennom språk, men de dreier seg også om forholdet mellom ideer og forestillinger. En kognitiv eller tankemessig metafor kan ligge til grunn for et kunstverk, som når forfatteren Jorge Luis Borges (1899–1986) skriver at universet er et bibliotek, eller for en oppfatning, som når en bedriftsleder sier at de ansatte er en familie.

Metaforen har en lang historie i språkvitenskapene. For Aristoteles (384–322 fvt.) innebærer metaforen at man «låner» et begrep fra et området der det «egentlig» hører hjemme – en forestilling som henger sammen med antikk teori om et naturgitt forhold mellom et ord og det ordet står for.

Det finnes flere moderne teorier om metaforens funksjon innen både språkvitenskap og filosofien. Den amerikanske lingvisten George Lakoff (født 1941) er en av de mest kjente forskerne innen metaforteori. Han legger blant annet vekt på vekselvirkningen mellom de to forestillingsområdene eller «domenene»: det metaforen henter mening fra, og det den overfører mening til.

Eksempel: Når livet kalles en reise, henter man mening fra forestillingsområdet «å reise» – en reise består vanligvis av et utgangspunkt, et mål, og en del begivenheter underveis. Denne hovedstrukturen kan overføres til livet – man blir født, man dør, og mye skjer i mellomtiden. Forestillingsområdet «reise» kan gi inntrykk av at livet har et mål, noe som lar seg diskutere. Deri ligger metaforen.

• metaforteori
• kenning
• metonymi
• synekdoke

• Eide, Tormod. Retorisk leksikon. Spartacus. 1999.
• Lakoff, George og Mark Johnson. Metaphors We Live By. University of Chicago Press. 2003 (1980).