maya

I løpet av de siste tusenårene fvt. vokste det fram flere distinkte høykulturer i Mesoamerika. Ved siden av den aztekiske med sentrum i høylandet i Mexico regnes den mayanske som den mest komplekse ut fra sin monumentale arkitektur og komplekse kalender- og skriftsystemer. Tempelpyramider og skriftsystemer fantes også utenfor mayaområdene, men det er i mayaområdene at skrift og matematikk var mest sofistikert.

Arkeologene skiller mellom tre hovedfaser i mayasivilisasjonens utvikling:

• førklassisk eller formativ tid (cirka 2000 fvt.–250 evt.)
• klassisk tid (cirka 250–900)
• postklassisk tid (cirka 900–1524)

Førklassisk tid er historien om hvordan en aristokratisk kongemakt vokste fram i kombinasjon med en teokratisk verdensanskuelse. Nesten alle mayabyer er bygd på hellige steder—særlig over grotter eller ved spesielle terrengformasjoner—og de fungerte som rituelle sentra så vel som markeder og seter for stormannsslekter. Å forvalte det hellige handlet mye om å hanskes med tiden, først og fremst med base i en særmerkt spådomskalender på 260 dager (tzolkin). I form av helleristninger med sirkler av prikker og kryssende horisontlinjer er denne funnet igjen langt tilbake i tiden, fra Costa Rica i sør til Mississippi i nord.

Med base i en billedskrift og et tjuetallsystem som olmekisk kultur hadde utviklet rundt år 1600 fvt., samt en sammenkopling av spådomskalenderen og solåret som styrer jordbrukssyklusen en gang rundt 400 fvt. kan vi skjelne en distinkt kulturell tradisjon vi kaller maya. Samtidig oppstår det på denne tiden en særmerkt byggestil med utstrakt bruk av kragebuer og store tempelplattformer dekorert med malte figurer i stukkatur. Plattformene tjente som fundament for palasser bygd rundt et gårdsrom. I tilknytning til denne opphøyde kongsgården har mayabyene typisk en eller flere såkalte «E-grupper» (eller observatorier) som består av en oval eller firkantet plattform (som kan være en tzolkin sett ovenfra), samt en motstående rektangulær plattform. Sett fra den ovale plattformen, som ligger i vest, vil solnedgangene i løpet av året bevege seg nordover og sørover på den rektangulære plattformen i øst. Siktelinjene som dannes binder dermed sammen tidens to grunnleggende sykluser og dette markeres med prosesjoner, ofringer og ballspill.

Parallelt utvikles det mer intensive jordbruksteknikker (terrassebruk, flytende hager) og folketallet øker. Det hele skjer i en regional politisk kontekst der stadig større bystater kjempet om regional dominans. Formativ tid er med andre ord navnet på perioden da staten blir til. Klassisk tid er perioden hvor disse kulturell uttrykkene nådde sitt høyeste nivå av kunstnerisk og intellektuelt raffinement.

Mayaene utgjorde aldri noe samlet imperium. Bystatene var organisert rundt seremonisentra hvor den monumentale arkitekturen hadde både religiøse og politiske funksjoner. I siste halvdel av førklassisk skjer det en hierarkisering av byene. Over- og underordning kommer til uttrykk gjennom hvilke sykluser som feires på hvert sted. Store sentra som El Mirador og Tikal hadde dusinvis av satellitt-byer. Man kan tenke seg at rivalisering mellom mayastatene, for eksempel om lukrative handelsruter, ble forstått som strider om hvilke steder og dynastier som skulle beherske en syklus.

Typisk for tempelbyene er ballspillarenaene og rekkene av steler med tilhørende altere ved foten av templer, palasser og «E-grupper». Ballspillet var en sport så vel som et pasjonsspill hvor krigere og konger møttes til dyst. Det ble spilt med hoftene snarere enn med bena, og med store baller av rågummi. Som politisk-religiøst drama var spillet en fremføring av menneskenes seier over døden, slik det i Popol Wuj fortelles om hvordan heltetvillingene beseiret dødsrikets herrer. Ofte ble det tapende laget ofret.

Stelene og alterene er minne- og offersteiner hvor herskerne forteller om sine politiske seire og hvordan deres liv falt sammen med avslutningen på og innledningen til spesifikke sykluser. Særlig i klassisk tid er stelene rikt dekorerte basrelieffer. I førklassisk og postklassisk var budskap og bilder gjerne bare malt på.

I likhet med andre mesoamerikanske sivilisasjoner utviklet mayaene et kalendersystem med røtter i blant annet olmekisk tradisjon, basert på samspillet mellom sykluser av ulikt omfang. Den mest særmerkte var spådomskalenderen på 260 dager som i lengde kan tilsvare den menneskelige graviditet. Den er stadig i bruk i Guatemala og Mexico under navnet tzolk'in. Den består i at tallene fra 1 til 13 kombineres med 20 forskjellige dagnavn i en runde som vil gjenta seg etter 260 dager. I førklassisk tid kan navnet ha vært may og dermed kan ‘maya’ bety ‘tidens folk’.

Videre benyttet mayaene et solår (haab) på 365 dager, fordelt på 18 måneder à 20 dager pluss fem «usikre dager». I haab har dagene navn etter et tall fra 1 til 20 pluss et av 18 månedsnavn. Mayaene og andre folk i Mesoamerika utviklet forskjellige tidsregninger ved å kombinere disse to syklusene. Den første dagen i et nytt solår vil alltid falle på en bestemt dato i det hellige året. Hver dag får sitt navn etter hvor den befinner seg i begge syklusene, altså et tall og et dagnavn fra tzolk’in pluss et tall og et månedsnavn fra haab. Etter en periode på 52 år vil alle 18 890 kombinasjoner bli repetert og verden kan begynne på nytt. Aztekerne og de fleste andre i Mesoamerika nøyde seg med dette «korte århundret», men mayaene utviklet lengre tidsregninger.

Mot slutten av førklassisk tid tok mayaene i bruk den såkalte «lange tellingen» hvor solåret er enhet i en rekke sykluser som man får med å multiplisere 360 med 20. Man får da først en syklus på 7200 dager, en katun, som er på cirka 20 år. Deretter (med faktorer på 400) kommer en runde på 144 000 dager, et baktun på cirka 256 år og så et piktun på cirka 7885 år. Det finnes innskrifter med enda lengre sykluser. Uvisst hvorfor fastsatte mayaene at inneværende piktun begynte i et år som i vår tidsregning tilsvarer 3114 fvt. Som andre folk i Mesoamerika trodde mayaene at verden var blitt til gjennom en serie skapelser og kanskje var det en slik som tok til i 3114 fvt.

Innskrifter basert på den lange tellingen viser at klassisk mayakultur utspant seg mellom det sjuende og tiende baktun. For eksempel levde Palenques store konge Pakal (se bildet) mellom det åttende og tolvte katun i det i det niende baktun. Han ble født i 9.8.9.13.0, på en dag 8 Ajaw 13 Pop (24. mars 603) og døde 80 år gammel i 9.12.11.5.18.

Ved slutten av klassisk tid ble den lange tellingen erstattet av den «korte tellingen» eller det såkalte katun-hjulet. Et katun vil alltid begynne på et av de 13 dagnavnene i tzolkin-runden. Denne dagen «bærer» katunet. Dermed defineres en egen syklus på 13 katun eller ca. 256 år hvoretter katunhjulet begynner på nytt. Det var slik mayaene telte tiden da spanjolene kom.

Mayaskriften er den mest avanserte av alle førkolumbiske skriftsystemer. Den er et blandet logografisk system som omfatter både ideogrammer («billedskrift», som kinesisk), og et stavelsesalfabet der tegnene står for faste kombinasjoner av konsonanter og vokaler. Det skal finnes over 30 000 overlevende innskrifter i stein (steler), tre (dørkarmer i templer), keramikk og bein, samt i form av bøker laget av barkpapir. Ettersom spanjolene brente de de fant av bøker finnes det bare fire bevarte bøker fra postklassisk tid. De er kjent som Dresden-, Madrid-, Paris- og Grolier-kodeksene. De inneholder svært sofistikerte versjoner av katun-hjulene som kan brukes til for eksempel å forutsi måneformørkelser og Venus-passasjer.

Tidlig i kolonitiden ble det imidlertid skrevet flere bøker på ulike mayaspråk med latinske bokstaver, sannsynligvis av mayaskriftlærde, i skjul for erobrerne. Disse har vært en viktig kilde til kunnskap om de gamle mayaenes religion, historie og mytologi. De mest kjente er Chilam Balam («jaguarprofetens ord»), som finnes i rundt 11 versjoner på forskjellige steder på Yucatán og som ble skrevet på yukateko, samt Popol Vuh («rådenes bok»), som ble skrevet på k'iche') i høylandet i Guatemala.

Tidlige misjonærer som Diego de Landa Calderón (1524–1579) på Yucatán skrev også detaljerte skildringer av kulturene de så brutalt forsøkte å endre. Med hjelp av lokale skriftlærde greide De Landa å forstå og skrive ned hvordan stavelsesalfabetet og katun-hjulet fungerte. Samtidig som han beundret disse intellektuell bedriftene beordret han brenningen av hundrevis av bøker.

Mesoamerika er et av stedene i verden hvor menneskene først utviklet jordbruk som i sin tur ga grunnlag for sosiale hierarkier og større politiske enheter. Mais, bønner og squash utgjør overalt den viktigste føden. Samfunnsformen til de første maisdyrkende svedjebrukerne i lavlandene har vært relativt egalitær, men etter hvert som folketallet økte får bosetningene et mer hierarkisk preg. Bosetninger med tempelplattformer i leire er funnet flere steder i Guatemala og lavlandene rundt fra rundt 2000 fvt. Etter hvert utviklet noen slike landsbyer seg til større sentra med monumental arkitektur i stein.

Den begynnende statsbyggingen skjedde i nær kontakt med olmek-sivilisasjonen langs golfkysten av Mexico. Det er vanlig å tro at skrift- og kalendersystemene, samt ballspillet og enkelte kongssymboler (jaguarpels og hodeplagg) opprinnelig var olmekiske oppfinnelser som ble videreutviklet av mayaer lengre sørover. Særpreg i arkitektur og keramikk gjør det mulig å snakke om en spesifikk mayatradisjon.

Rundt år 1000 fvt, da den olmekiske kulturen var på hell, reiste det seg store tempelbyer i mayaområdet som Kaminaljuyú (der Guatemala by ligger i dag), Dzibilchaltún (nær dagens mérida) og ikke minst El Mirador helt nord i Guatemala. Sistnevnte kan ha vært et slags storkongesete. Mellom 600 fvt og 100 evt. bygde mayaene her tempelpyramider og palasser like store som dem som ble reist i Tikal tusen år senere. Dynastiet som hersket baserte sin makt på intensiv oppdyrking av sumpområder i stor skala. Fruktbar jord ble hentet opp fra dammene og fraktet opp på terrasser. Den andre siden av medaljen var utstrakt avskoging, også som følge av fremstilling av gips til stukkaturen som prydet alle templene. Vi ser konturene av en økologisk syklus hvor en sivilisasjon overutnytter sitt eget grunnlag.

El Mirador og andre tempelbyer som hadde dominert i førklassisk tid mistet sin makt i løpet av det første århundret av vår tidsregning. Stedene fortsatte å fungere, og keramikk fra klassisk tid forteller at skrivekunsten ble mer utbredt, men folketallet sank dramatisk. Utover 300-tallet vokste det så frem en rekke nye sentre, særlig i Petén og de sørøstre delene av Yucatán. Noen av dem fikk imponerende monumentale dimensjoner, blant annet Cobá, Yaxchilán, Palenque, Calakmul, Tikal, Caracol og Copán.

Tempelbyene var midtpunktet i stater styrt av mektige dynastier hvor kongene legemliggjorde slektslinjer samtidig som de vedlikeholdt folkets relasjoner til maktene. Mellom disse teokratiske bvstatene utviklet det seg rituelle fellesskap som innebar at byene sendte høytstående delegasjoner for å delta i hverandres religiøse fester samtidig som de konkurrerte om politisk dominans. Noen bystater vant etter hvert herredømme over større regioner. Tikal ser ut til å ha dominert store deler av Petén gjennom flere hundre år blant annet gjennom å bygge allianser med Calakmul, Palenque og Copán.

Fordi kongene lot reise minnesteiner ved begynnelsen av hvert nytt katun har det vært mulig å fastslå nøyaktig hvor lenge en tempelby har vært i bruk som sete for et dynasti. Ved å lese innskriftene kan vi følge de dynastiske relasjonene mellom et 40-tall byer gjennom årene fra 350 til 900. Over hele store deler av lavlandet opphørte imidlertid reisingen av slike daterte monumenter i løpet av 800-tallet og folketallet gikk kraftig tilbake, som i El Mirador 600 år tidligere. Mange av tempelbyene ble forlatt. Sannsynlige årsaker er økende press på jordbruksressursene som følge av folkevekst, avskoging og utpining av jorda, endringer i nedbørsmønstre og intensiv krigføring i krisetider.

Lengre nordover på Yucatán var imidlertid utviklingen noe annerledes. Her var tempelbyene relativt små i den klassiske epoken, men i postklassisk tid vokste noen av dem til å bli imponerende urbane sentre, særlig Chichén Itzá og Uxmal. I sen klassisk tid og til rundt 900 var disse to byene sete for hver sine mektige slekter (hhv Kan Ek’ og Xiw) med hver sine alliansesystemer. Sannsynligvis som resultat av en avtale mellom flere dynastier på halvøya ble Mayapán sentrum for et såkalt multepal eller råds-styre på Yucatán fra rundt 1250 til 1451.

Slike aristokratiske republikker var mer vanlige i høylandet i Mexico (Teotihuacán kan ha vært en slik). De mange felles trekkene mellom arkitekturen i de nyere delene av Chichén Itzá og toltekernes hovedstad Tula i Mexico tyder på tette forbindelser. Da spanjolene kom i 1527 lå Mayapán i ruiner og Yucatán var politisk splittet i 14 dynastistier som hyppig raidet hverandre.

I postklassisk tid vokste det også frem flere statsdannelser i høylandet i Guatemala, deriblant K’iche’-riket, som hadde sitt sentrum i K'umarkaaj (Utatlán på náhuatl), nær dagens Santa Cruz del Quiché. Allerede før den spanske erobringen hadde imidlertid k’iche’ene mistet mye av sin dominans. Blant annet hadde nabofolkenene kaqchikel og tz’utujil brutt sine allianser med K’umarkaaj. K’aqchikel-aristokratiet etablert sin egen hovedstad i Iximché nær det nåværende Tecpán. Herfra allierte de seg med spanjolene for å ødelegge k’iche’-dynastiet.

Etter at de spanske erobrerne hadde lagt under seg det sentrale Mexico sendte Hernán Cortés sin nestkommanderende Pedro de Alvarado sørover til Guatemala. Med god hjelp av meksikanske leiesoldater tilføyde Alvarado k’iche’-prinsen Tecún Umán et avgjørende nederlag utenfor Quetzaltenango i 1525.

I løpet av de fem følgende årene ble Guatemalas høyland samt El Salvador bragt under spansk kontroll. Store deler av høylandet i Chiapas ble lagt til i 1528, mens Verapaz-provinsene ble erobret noe senere. Yucatán ble ikke erobret før i 1547, her var motstanden meget hard. Lavlandsområdene i Chiapas, Petén og Belize forble imidlertid lenge utenfor effektiv spansk kontroll. Itzá-riket ved Petén-sjøen overga seg først i 1697—kanskje også fordi Kan Ek’-slektens siste hersker så sitt katun som fullført.

Den spanske erobringen medførte en dramatisk nedgang i folketallet. Kanskje 60 prosent eller mer bukket under for byllepest, meslinger og andre sykdommer som europeerne bragte med seg og som mesoamerikanerne manglet resistens mot. Ofte kom pesten før de spanske soldatene. Nedgangen hang imidlertid også sammen med erobrernes grove utnyttelse av indiansk arbeidskraft de første årene etter erobringen. Senere ble den overlevende lokale befolkningen ‘redusert’, det vil si organisert i tributt-pliktige, men delvis selvstyrte fellesskap (reducciones). I samsvar med den spanske Kronens ideologi skulle spanske kolonister og «indianerne», som alle mesoamerikanere nå ble kalt, styre seg selv etter sin egen skikk. Denne ordningen fikk navnet «de to republikker» og den kom til å leve videre til moderne tid. Det lokale aristokratiet ble etter hvert transformert til en type eldsteråd.

Selvstyret omfattet ikke religion og det var heller ikke mulig å unnslippe tributten til kongene i det fjerne Spania. Den katolske kirke innførte en rekke nye religiøse praksiser og prøvde intenst å komme de gamle til livs. Siden kolonitiden har de fleste mayagrupper praktisert religionsformer av blandet katolsk og mayansk opphav (synkretisme). Det kanskje mest vellykkede eksemplet er helgenbrorskapene (cofradías) hvorigjennom alle familier tar sin tørn i å ære de kristne helgenene. Der prestene iscenesetter Bibelens fortellinger i kirkeårets prosesjoner kan mayafellesskapet oppfatte paradene som viet til helt andre makter.

Både under kolonitiden og senere har forskjellige mayagrupper flere ganger reist opprørsfanen mot «kastiljanerne» som man kalte den spansktalende øvrigheten. Det mest omfattende og langvarige revolten er den såkalte Kastekrigen som brøt ut på Yucatán i 1847. Opprørets ledere etablerte et orakel (balam, jaguarprest) som leder. Først i 1901 lyktes det den meksikanske hæren å erobre den siste opprørslandsbyen.

Også i Chiapas har misnøye med fremmedstyre, tributter og arbeidsplikt resultert i opprør flere ganger, blant annet i 1712 og 1869. I 1994 sluttet mange mayaer seg til det såkalte zapatist-opprøret som like gjerne kan forstås som et venstreorientert opprør innen den moderne nasjonalstatens rammer.

I Guatemala har protestene vært mer lokale. Den guatemalanske staten har alltid vært svakere enn den meksikanske og ikke maktet å kooptere eldsterådene slik regjeringspartiet PRI i Mexico gjorde mellom 1917 og 1990. Under borgerkrigen (1960–1996) lyktes det imidlertid den venstreorienterte geriljaen å vinne betydelig oppslutning i noen mayaområder med sitt budskap om jordreform. Mot slutten av 1980-tallet, i takt med urfolksoppvåkning over hele Amerika, begynte både gerilja og regjering å ta økende hensyn til landets kulturelle mangfold.

I dag lever de aller fleste mayaer som småbønder (campesinos), håndverkere og handelsfolk. Bortsett fra wasteko-folket i det nordlige Veracruz er alle maya-talende folk bosatt i et sammenhengende område som omfatter det sørlige Mexico (delstatene Chiapas, Tabasco, Campeche, Yucatán og Quintana Roo), Guatemala, Belize og deler av Honduras. Mange befinner seg dessuten som flyktninger eller arbeidsinnvandrere i USA.

I pakt med ulike livsvilkår i forskjellige områder har mayaene utviklet lokale kulturer. Dette gjelder i jordbruk samt i håndverk og småindustri. I Guatemalas høyland har hjemmebasert tekstilindustri lenge vært viktig, det samme gjelder turisme på Yucatán. Utvalget av dyrkede vekster varierer med topografien, men mais er viktigst nesten overalt. Maisen har alltid hatt sterk symbolsk betydning og dyrkingen er mange steder stadig nært knyttet til tradisjonell religion. I tillegg utgjør bønner, squash og chilipepper det vesentligste av næringsgrunnlaget.

Vanlig blant mayaer er også hagebruk med blant annet tomater, jordnøtter, sitrusfrukter, bananer, avokado, fersken og mango. Mange har dessuten husdyr som svin og fjærkre samt kalkuner, som også har betydning som offerdyr. I høylandet i Chiapas har tzotzilene i Chamula spesialisert seg på sauehold og veving. Yucatán er sisalhampens hjemland, og mange yucatec-mayaer tilvirker hengekøyer, bærenett, tauverk og lignende.

Befolkningen på landsbygda bor i små grender med spredte hushold organisert på basis av slektskap og stedstilknytning. Politisk og kulturelt er grendene (comunidad) bundet til et tettsted (pueblo) som også er sentrum i en kommune (municipio). Kommunesenteret er gjerne dominert av spansktalende (ladinos). Med de sterke selvstyretradisjonene i grendene kan en si at mayaer praktiserer en type dobbelt borgerskap gjennom å delta både i grendestyret og i nasjonal valg. I de mest tradisjonelle kommunene i Chiapas og Guatemala er grendestyret dominert av eldsteråd som rekrutterer sine medlemmer på basis av alder og merittering i helgenbrorskapene.

Jordknapphet er et presserende problem for de fleste maya-småbrukere. Særlig i Guatemala og Chiapas er jorden svært ulikt fordelt. Mye av den ble ekspropriert fra 1880 og utover til fordel for plantasjer der det dyrkes kaffe og andre eksportprodukter. Mange høylandsmayaer har derfor etablert seg som nydyrkere i lavlandet, men havner da i ulik konkurranse med kvegfarmere om den beste jorda. Resultatet er ofte skarpe konflikter mellom lokalsamfunn og økt politisk polarisering på nasjonalt nivå.

Gjennom den langvarige og særdeles brutale borgerkrigen i Guatemala og alminnelig urfolksmobilisering over hele verden er mayaene blitt stadig mer synlige de siste tiårene. Av de rundt 200 000 drepte i konflikten i Guatemala var over 80 prosent mayaer. De fleste av dem var sivile ofre for massakrer på hele grendelag, utført av landets militære styrker. Så mange som en million ble drevet på flukt til Mexico og andre naboland. Etter fredsslutningen slo Guatemalas sannhetskommisjon fast at hæren hadde begått folkemorderiske handlinger.

I Guatemala og Mexico så vel som i Belize og Honduras finnes det i dag en rekke ulike etnopolitiske organisasjoner. Mange av dem legger vekt på å utvikle en felles maya-identitet for alle som snakker mayaspråk. På Yucatán og i Guatemala lyktes mayaaktivister i å opprette akademier for mayaspråk i henholdsvis 1982 og 1990.

• maya – språkfamilie
• maya – skriftsystem
• Mellom-Amerikas historie
• amerikanske urfolk

• Rice, Prudence M.:Maya Political Science, 2004, isbn 0-292-70569-7.
• Laughton, Timothy: Mayaene : Myter, kunst og levende symboler, andre utgave, 2002
• Miller, Mary Ellen: Maya Art and Architecture, 1999