Guatemalas historie

De eldste spor av mennesker i Guatemala er etter jegere og sankere som levde i høylandet for 20 000 år siden. Jordbruk, og med det faste bosetninger, oppsto et sted i det sentrale Mexico for omtrent 7000 år siden. Sammen med det sørlige Mexico (delstatene Chiapas og Yucatán) utgjør Guatemala kjerneområdet for den mesoamerikanske tradisjonen som ettertiden kjenner som mayakulturen. Pollen funnet i Petén vitner om maisdyrking fra og med år 3500 fvt. Foruten maisdyrking er mayakultur særmerket ved sine komplekse kalendersystemer, et sofistikert skriftsystem og pyramider og andre monumentalbygg av stein.

Arkeologer deler mayakulturen inn i en førklassisk eller formativ tid (2000 fvt. til 250 evt.), klassisk tid (250–900) og postklassisk tid (900–1520). Førklassisk eller formativ tid er perioden da skrift- og kalendersystemene blir til, samtidig med stadig større monumentalbygg som forteller om politisk sentralisering. Dette skjer i nær kontakt med olmekisk kultur i Mexico og sannsynligvis tidligst i lavlandsområdene på Stillehavskysten og det nordøstre Petén.

Klassisk tid er preget av at Petén er et tett oppdyrket lappeteppe av konkurrerende bystater eller kongedømmer. Tikal, som kan ha huset 70 000 mennesker, var det største. Statuer og innskrifter forteller om herskerdynastier og allianser med andre byer samt med den mektige bystaten Teotihuacán i det sentrale Mexico. Innskriftene inneholder alltid referanser til datoer og de store, kosmiske syklusene som rammet inn herskernes liv. Kalendersystemet gir alltid to dateringer. Den ene tilhører et 365-dagers solår, den andre gir en serie dagnavn innen en 260-dagers syklus (som sannsynligvis tilsvarer den menneskelige graviditet). 260-dagers kalenderen er en spådomskalender (tzolkin) som stadig lever i Guatemala.

Rundt år 800 kollapset Tikal og de andre bystatene i Petén. Mayatradisjonen fortsatte imidlertid i høylandene i Guatemala og Chiapas samt på Yucatán, inntil kongedømmene i disse områdene ble erobret av Spania i 1520-årene. Ruinbyene i høylandet er etter hovedstedene i disse rikene: Q'umarkaj (Utatlán på náhuatl) i k'iche'-riket og Iximulew i kaqchikel-riket. De fire mayabøkene som overlevde de spanske bokbålene er fra denne tiden. Pop Wuj, som ble skrevet ned med latinske bokstaver av skriftlærde k'iche'er rundt år 1550 er i samme tradisjon av spådomskunst og dynastisk historie.

De umiddelbare årsakene til Petén-rikenes kollaps ligger sannsynligvis i en kombinasjon av stadig mer intense kriger mellom Tikal, rivalen Calakmul og disses nettverk av allierte samt av økologisk stress som resultat av intensivt jordbruk og endringer i nedbørsmønstre.

To år etter at spanske conquistadorer hadde gått i land i Mexico og erobret aztekerriket sendte Hernán Cortés sin nestkommanderende Pedro de Alvarado til Guatemala. Med seg hadde Alvarado 420 spanske soldater samt noen hundre meksikanske leietropper. Alvarado innledet forhandlinger med kaqchikelene mot k'iche'ene før han påførte k'iche'-prinsen Tekun Uman det avgjørende nederlaget utenfor Quetzaltenango 22. februar 1522. Da var allerede sykdommer fra Europa og Afrika i ferd med å ta livet av halvparten av den opprinnelige befolkningen. I løpet av ti år hadde spanske styrker slått alle lokale herskere i høylandene (samt i nåværende El Salvador og Honduras), inkludert kaqchikelene. I høylandet i nord (Alta Verapaz) ble q'eq'chí-mayaene brakt inn under spansk kontroll av dominikanerordenen, under ledelse av Bartolomé de Las Casas. Itzá, den siste uavhengige mayagruppen i Petén, overga seg til Spania i 1697.

Etter å ha flyttet hovedstaden i sin nye koloni et par ganger på grunn av flom og jordskjelv, ble Guatemala by grunnlagt i 1541 der hvor Antigua ('Den gamle') nå ligger. Også denne byen ble ødelagt gjentatte ganger før den ble flyttet dit den nå ligger i 1776.

Som spansk koloni utgjorde Guatemala, sammen med Chiapas, El Salvador, Honduras og Costa Rica, en administrativ enhet innen visekongedømmet Ny-Spania med sete i Mexico by. Som ellers i det spanske imperiet ble urbefolkningen kristnet og samlet i landsbyer (reducciones). I realiteten fortsatte mayaer flest å bo i klanbaserte grender for derfra å gå til sin landsby på kirke- og markedsdager. Dette spredte bosetningsmønsteret preger høylandene den dag i dag. Kirken finansierte seg selv gjennom å opprette helgenbrorskap (cofradía) som etter hvert ble den største og viktigste katolske organisasjonen blant urfolk i Mexico og Mellom-Amerika.

Guatemala var ikke en rik koloni. Terrenget tillot sjelden store gods og gruvene var ikke spesielt rike. Den viktigste eksportinntekten kom fra dyrking av indigo. Skillet mellom spansktalende og indianere (som urfolkene ble kalt) var absolutt og ble opprettholdt ved at hver gruppe hadde sine egne styringsformer ('de to republikker'). Bare de som var født i Spania (peninsulares) kunne imidlertid bekle de øverste embetene i kolonien.

Uavhengigheten i 1821 ble til som følge av en opprørsbølge over hele Spansk Amerika, inspirert av revolusjonære strømninger i Europa. Kreolene (europeere født i Amerika) protesterte mot det spanske monopolet på ledende stillinger i koloniene samt på all handel til og fra Amerika. Representanter fra elitene i de sentralamerikanske provinsene møttes i Guatemala by og proklamerte sin uavhengighet 15. september 1821. Få år tidligere hadde k'iche'-lederne Atanasio Tzul og Lucas Aguilar ledet en omfattende skatteprotest mot lokale myndigheter i høylandet. I dagens Guatemala regnes Tzul (samt Tekun Uman) som forløpere for det uavhengige Guatemala.

De sentralamerikanske elitene var splittet mellom liberale og konservative i synet på hvordan den nye staten skulle organiseres. De konservative var kirkevennlige, ønsket en sterk sentralmakt og var skeptiske til frihandel. De liberale sto for det motsatte og ønsket dessuten en føderasjon av provinsene i regionen. Det liberale programmet omfattet også tiltak som allmenn, sekulær skolegang og et jurybasert rettsvesen. Slike radikale programposter møtte sterk motstand også blant mayabefolkningen. I dette spillet var Guatemala by den konservative og kirkevennlige bastionen.

Etter to tiår med kamper mellom liberale og konservative (samt to år som del av det konservative keiserriket Mexico, 1821–1823) falt føderasjonen endelig fra hverandre i 1841. Chiapas gikk da til Mexico.

Fra da av gikk Guatemala inn i en fredelig, men stillestående periode basert på en allianse mellom konservative familier i Guatemala by, kirken og krigsherren Rafael Carrera (1814–1865). Carrera, som var av fattig mayaslekt, var mannen som tilføyde de liberale det avgjørende nederlaget. Han framsto som en beskytter for mayabefolkningen og benyttet deres støtte og sitt militære talent til å beseire Quetzaltenango da den liberale eliten i byen proklamerte sin egen stat i 1838 (Estado de Los Altos).

I 1867 brøt det på nytt ut et liberalt opprør i Quetzaltenango. Det ble ledet og vunnet av general Justo Rufino Barrios (1835–1885). Som president gjennomførte Barrios den liberale revolusjon i Guatemala ved å ekspropriere jord fra mayalandsbyer i områder som egnet seg for kaffedyrking. Jorda ble overdratt til generalens liberale forbundsfeller eller solgt til immigranter fra Europa (inkludert tyske kolonister i Alta Verapaz). Samtidig ble det innført arbeidsplikt på godsene for mayaer. Denne plantasjeøkonomien danner grunnlaget for den ekstremt skjeve jordfordelingen som stadig preger landet.

For Barrios var jordreformen et ledd i moderniseringen av Guatemala. Parallelt med omformingen av mayasamfunnet ble også kirkens makt sterkt beskåret og det ble innført allmenn, sekulær skolegang. Guatemala by gjennomgikk en betydelig fornyelse, et nasjonalt politi- og fengselsvesen ble opprettet og landet fikk telegraf og jernbane. Endelig hadde Barrios store utenrikspolitiske ambisjoner om en ny, sentralamerikansk føderasjon og brakte landet inn i en rekke regionale strider hvor også Mexico og USA blandet seg inn. Barrios mistet livet på slagmarken i El Salvador i 1885. Noen år etter gikk makten til hans nevø José María Reyna Barrios (1854–1898) som videreførte det ettertiden gjerne har kalt 'det liberale diktaturet'.

Samtidig som kaffeøkonomien sementerte gamle sosiale skiller, la inntektene herfra grunnlaget for en moderne stat og en gryende industrialisering. Administrasjon og infrastruktur ble bygd ut basert på europeisk fremskrittstro (positivisme). Mayaene og deres tradisjoner ble mer og mer identifisert som tilbakeliggende.

Reyna Barrios ble myrdet i 1898 og etterfulgt av den stadig mer tyranniske Manuel Estrada Cabrera (1857–1924). Romanen Herr Presidenten, som Miguel Ángel Asturias vant Nobelprisen med, gir et nådeløst portrett av en paranoid hersker som styrte landet i 22 år. Samtidig er det Cabrera som gir de første konsesjoner på dyrking av bananer ved den karibiske kysten og jernbanebygging til United Fruit Company fra USA. Dermed trekkes Guatemala ytterligere inn verdensøkonomien, basert på eksport av storgodsproduserte råvarer.

Utover på 1920-tallet fortsatte den liberale eliten å styre, delvis gjennom kupp og delvis gjennom valg, inntil krakket i verdenshandelen i 1929 sendte prisene på råvarer til bunns. I 1931 ble Jorge Ubico Castañeda (1878–1946) som eneste kandidat valgt til ny president i et kriserammet land.

I en tid preget av fascisme og autoritær statsledelse verden over blir Ubicos styre stadig mer diktatorisk. Forordningene som påbød mayaer offentlig arbeid (veibygging) om de ikke hadde arbeidet lenge nok på et gods, samt å gi godseiere rett til å straffe dagarbeidere, er blitt stående som skrekkeksempler. Samtidig var han personlig ukorrupt og opprettet landets riksrevisjon.

I 1944 ble Ubico styrtet etter omfattende protester. Militærjuntaen som overtok arrangerte de første rimelig demokratiske valgene i og med at alle lese- og skriveføre menn kunne delta. Læreren Juan José Arévalo (1904–1990) vant med 86 prosent av stemmene. Han ble etterfulgt av kaptein i hæren, Jacobo Árbenz, i 1950.

Tiårsperioden mellom 1944 og 1954 er kjent som 'Revolusjonen'. Arévalo og Árbenz innledet en rekke reformer for å modernisere økonomi og samfunn. Forsøket på jordreform utfordret imidlertid både innenlandske godseiere og utenlandske økonomiske interesser; særlig den amerikanske kapitalen som eide bananplantasjene og jernbanenettet. Landets godseierelite og den katolske kirke så jordreformen som kommunisme. Dette var under den kalde krigen og United Fruit Company hadde tette forbindelser med USAs politiske ledelse.

I 1954 ble Árbenz styrtet av en opprørsbevegelse (MLN) ledet av oberst Carlos Castillo Armas (1914–1947), med utstrakt støtte fra USA. Hans styre innledet perioden som ble kjent som 'Kontrarevolusjonen' da reformene fra Revolusjonen ble rullet tilbake, først under Castillo Armas og deretter under Miguel Ydígoras Fuentes (1895–1982). Dette skjedde ikke uten motstand. I 1960 innledet to offiserer, Marco Antonio Yon Sosa (1929–1970) og Luis Turcios Lima (1941–1966) et opprør som raskt ble slått ned, men som samtidig la spirene til geriljabevegelsene som utviklet seg i tiårene som fulgte. Sosa og Lima hadde grepet til våpen i protest mot Ydígoras’ tette samarbeid med USA for å styrte Fidel Castro (invasjonen i Grisebukta). Nå søkte de to tilflukt nettopp på Cuba, og med kubansk hjelp opprettet Guatemalas kommunistparti en væpnet fraksjon – FAR.

Mellom 1962 og 1968 førte FAR geriljakrig i høylandet i øst, men med hjelp fra USA vant hæren kampene. Samtidig tilrev hæren seg stadig mer statsmakt gjennom å manipulere valgprosessene, kanskje mest åpenbart i 1974 da MLNs kandidat, den norsk-guatemalanske offiseren Kjell Laugerud García, slo kristendemokraten Efraín Ríos Montt. Fra da av utviklet det seg også flere andre marxist-leninistiske opprørsbevegelser (ORPA og EGP) som forsøkte å etablere 'frigjorte områder' som en første etappe på vei mot en sosialistisk revolusjon, som i nabolandet Nicaragua.

• For tiden etter 1976, se Guatemalas samtidshistorie.

• Presidenter i Guatemala
• Guatemalas politiske system
• Guatemalas befolkning
• Økonomi og næringsliv i Guatemala