[go: up one dir, main page]

Iximche'
Iximch'e (grunnlagt 1470, forlatt 1527) var kaqchikelenes hovedstad, det vil si residensby for kaqchikelenes fire fremste slekter og seremonielt sentrum (med offerpyramider og ballspillbaner) for riket. Ruinene ble utgravd og restaurert mellom 1940 og 1970 og erklært som nasjonalmonument i 1960. De er nå en viktig turistattraksjon og fungerer også som altersted for mayaseremonier.
Iximche'
Lisens: CC BY SA 3.0

Kaqchikel er et mayafolk som holder til i provinsene Sololá, Chimaltenango og Sacatepéquez i Guatemalas høyland. Det er det tredje største av mayafolkene (etter k’iche’ og q’eq’chi’) og teller om lag 1,2 millioner mennesker (2020).

Faktaboks

Også kjent som

cakchiquel

Kaqchikel er også navnet på språket. De er i nær slekt med nabofolkene k’iche’ og tz’utujil, og ble som dem innlemmet i det spanske imperiet etter erobringen på 1520-tallet. Kolonitiden satte dype spor, og dagens kultur er en blanding av lokalt forankret mayakultur, spansk kolonialisme og det moderne Latin-Amerika.

Eldre historie

Kaqchikelenes opprinnelsesmyter og historie fram til og gjennom erobringen er gjengitt i manuskriptet Anales de los kaqchikeles (også kalt Memorial de Sololá). Sammen med Popol Wuj er kaqchikel-annalene den mest komplette av de rundt 50 krønikene som ble skrevet av skriftlærde mayaer med latinske bokstaver i perioden 1550–1600.

Grunnfortellingen er den samme i alle krønikene: Forfedrene til fyrstehusene kom opprinnelig fra et sted kalt Tulan (Tollán) en gang på 1100-tallet for så å etablere sine riker i Guatemalas høyland. Navnet kaqchikel viser til det røde treslaget man brukte til å lage krigernes standardbærere. Til forskjell fra kíche’-krøniken Popol Wuj skriver kaqchikelene at de kom vestfra, over havet, ikke fra Yucatánhalvøya i øst. Tulan er imidlertid i begge tilfelle lokalisert til Tula i det sentrale Mexico, hvor toltekisk kultur hadde sitt sentrum. Dagens historikere oppfatter toltekisk kultur mer som en tradisjon for statsbygging gjennom militær erobring snarere enn de jordbruksorienterte religionene som preget tidligere mayakulturer.

Etter opprinnelsesmytene kommer fortellingen om hvordan kaqchikelenes, k’iche’enes og tz’utujilenes fremste slektslinjer, hele tiden i en bred allianse under ledelse av k’iche’ene, bygde et rike med sentrum i Q’umarq’aj (se k’íche’). Utover 1400-tallet kom det til rivninger mellom de tre partene. Rundt år 1470 grunnla kaqchikelene sin egen hovedstad i Iximche’ nær dagens by Tecpán. Kaqchikel-annalene går i detalj om hvordan en k’iche-adelsmann nektet for å ha stjålet fra en kaqchikel-kvinne på markedet. Da k’iche’ene ikke straffet tyven, så kaqchikel-adelen seg tvunget til å forlate alliansen og Q’umarq’aj. I 1493 angrep k’iche-ene rebellene, men k’iche’-kongen K’iq’ab ble slått og ofret i Iximche’. Dermed sikret kaqchikelene seg full selvstendighet og kontroll med omkring 20 byer.

Resten av annalene forteller om alliansen med de spanske erobrerne og hvordan de siste kaqchikel-kongene B’eleje’ K’at og Ka’i Imox gikk til kamp da spanjolene krevde store mengder gull i tributt. De kjempet en heroisk geriljakrig mot inntrengerne, men overga seg i 1530. Etter nederlaget bosatte adelshusene seg i Sololá, og her ble annalene skrevet ned.

Kolonitid

Parallelt med den militære erobringen ble mayasamfunnene i Guatemala sterkt desimert av europeiske pestsykdommer. Den gjenværende befolkningen ble tvangsflyttet til større bosetninger (reducciones) som i sin tur ofte ble lagt til spanske gods (haciendas). I løpet av kolonitiden mistet den gamle adelen sine privilegier. Kaqchikelenes rike ble redusert til en samling landsbyer (pueblos) under den spanske kronen. Forbindelsene mellom byene og videre utover i Guatemala ble regulert i samsvar med kolonirikets politiske og økonomiske prioriteringer.

Det spanske Guatemala ble i stor grad til på kaqchikelenes territorium. Etter at Iximche’ ble brent i 1524 fungerte Tecpán som koloniens første hovedstad før dagens Antigua overtok i 1527. Hovedkvarterene til dominikaner- og fransiskanerordenene ble også etablert i gamle kaqchikel-byer, henholdsvis San Martín Jilotepeque og San Juán Comalapa. Herfra ble Guatemala kristnet og gradvis integrert i koloniens økonomi. I og med at spanjoler og «indianere» skulle leve i atskilte samfunn, med separate styringsorganer, kunne mayaene fortsette å utvikle sine egne tradisjoner innen de rammene kolonien satte. De opprinnelig 20 kaqchikel-byene kan gjenfinnes i dagens rundt 40 kaqchikel-dominerte kommuner.

Nyere historie

Møte i alcaldía indígena i Sololá (2019).
Møte i Alcaldía Indígena ("indianerkommunen") i Sololá. Indianerkommunen er dagens versjon av det lokale selvstyret urfolk stort sett nøt godt av i det spanske koloniriket. Det ble formelt avskaffet da de nye latinamerikanske statene innførte liberale grunnlover på 1800-tallet, men levde ofte videre innenfor den moderne kommunen fordi urfolk ønsket å videreføre sin autonomi. Sololá er en relativt stor og tradisjonsrik kaqchikel-by som alltid har insistert på sine tradisjoner. Hver fjortende dag møtes ordførerne i kommunens 84 grender i institusjonens eget hus i sentrum. Etter borgerkrigen har relasjonene med den regulære kommunen og statlige organer stort sett vært preget av gjensidig respekt.
Møte i alcaldía indígena i Sololá (2019).
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter det spansk-amerikanske kolonirikets fall i 1820-årene ble Guatemala en selvstendig republikk. Sosialt og økonomisk fortsatte imidlertid koloniens apartheidsystem inntil den liberale revolusjonen skjøt fart i 1880-årene. Liberalismens program om likhet og individuell eiendomsrett betød at mye av jorden og skogen som inntil da hadde vært forvaltet av lokale mayaslektslinjer nå ble kjøpt opp av spansktalende rikfolk og omgjort til kaffegods. Grovt sagt ble mayaer henvist til å plukke kaffebærene på de rikes gods.

I løpet av tiårene før og etter år 1900 nådde kaqchikelenes folketall samme nivå som før erobringen. I noen grad deltok kaqchikeler i moderniseringen av Guatemala, men den sosiale underordningen som lå i godsjordbruket satte klare grenser for en utvikling i retning av et samfunn basert på likhet. Den nasjonale institusjonsbyggingen som liberalismen foreskrev, virket på samme måte i og med at de nye institusjonene ble basert på spansk-amerikansk språk og levemåte. Det gjaldt i skole- og helsevesen så vel som i staten selv. Reformer i 1927 og 1947 avskaffet ordningen med egne styringsorganer for mayaer. Kaqchikeler flest fortsatte imidlertid å identifisere seg med sine egne politiske tradisjoner og lokalt basert religion, med sine strengt rangerte embetsstiger, eldsteråd, helgenbrorskap og klare kjønnsroller. Man ofret til katolske helgener og æret naturens krefter side om side, liksom man stemte i nasjonale valg parallelt med å avtjene verv i lokale hierarkier.

Borgerkrigen

Guatemalas revolusjon (1944), kontrarevolusjon (1954) og borgerkrig (cirka 1960–1990) medførte mye lidelse og store endringer i kaqchikel-samfunnet. Med sin relativt tette befolkning på den fruktbare høysletten nord for hovedstaden ble kaqchikelene trukket dypere inn i nasjonal politikk enn de fleste andre mayaer (med unntak av k’iche’ene i Quetzaltenango). Utdanningsnivået var ofte høyere, og med det oppfattet kaqchikeler seg like mye som guatemalanere som mayafolk. Flere steder dannet kaqchikeler kooperativer og fagforeninger som etter 1954 ble forbudt og forfulgt. Samtidig lanserte den katolske kirke en reformbevegelse (Acción Católica) rettet mot kommunismen så vel som mot å rense katolisismen fra mayatradisjoner. I kaqchikel-områdene hadde staten en viss suksess med å avskaffe de tradisjonelle hierarkiene i kommunen. I noen grad lyktes også geriljaen, med sitt moderne budskap, å få lokale fotfester. Disse ble brutalt nedkjempet av hæren i 1981–1982.

Dagens kaqchikel-samfunn

Mayaseremoni. (2018)

De fleste kaqchikeler deltar jevnlig på mayaseremonier, i større markeringer av kalenderdatoer hvor kreftene rundt oss æres, eller de tar kontakt med en mayaprest (aj q'ij) for en personlig seremoni. Midtpunktet i seremonien er brenningen av diverse offergaver i et bål. Offerilden åpner en dør til en hinsidig verden hvis budskap presten kan lese og formidle. Bildet er fra en todagers seremoni hvor dagnavnene i mayakalenderen ble markert med ofringer, dans og teater.

Trass i krigens ødeleggelser har kaqchikel-samfunnet fortsatt å vokse i folketall så vel som økonomisk siden fredsavtalene mellom regjeringen og geriljaen ble undertegnet i 1994. I de siste krigsårene kjempet mayaintellektuelle seg til en stadig høyere plass på agendaen til både gerilja og regjering, og ikke minst i internasjonal bistand. Kaqchikeler spilte en sentral rolle når det gjaldt å sette språk og kulturspørsmål på dagsordenen.

Som blant de øvrige mayafolkene har det funnet sted omfattende vekkelser blant kaqchikelene under og etter borgerkrigen. Om lag halvparten av dem tilhører nå forskjellige evangelikale kirker, de aller fleste lokale pinsemenigheter. Samtidig har den katolske kirke myknet sin holdning til gamle tradisjoner. Ved siden av å tilhøre en kristen menighet viser dog de fleste kaqchikeler stadig sin respekt overfor maktene i himmelen (dios), jorden (mundo) og forfedrene (nantat) med ofringer og deltagelse i forskjellige ritualer.

Kaqchikeler flest lever stadig i et overveiende konservativt og fattig bondesamfunn. Rundt halvparten lever i små grendelag med mais fra egen åkerlapp som basisføden. For husholdsøkonomien er salgsjordbruk (grønnsaker, frukt) og håndverk også viktige inntektskilder. I takt med den raske veksten i servicenæringer (handel, turisme) og tjenester (skole, helse, administrasjon) bor nå stadig flere i urbaniserte områder og identifiserer seg i økende grad med nasjonalstaten Guatemala.

Språk og kultur

Kaqchikel er et språk i k’iche’-grenen av mayafamilien og nært beslektet med k’iche’ og tz’utujil. Omtrent halvparten av kaqchikelene har kaqchikel som dagligspråk (410 000 i 2019) og bortimot alle er tospråklige kaqchikel-spansk.

Kaqchikel-aktivister var sentrale da staten opprettet Akademiet for mayaspråk (ALMG) i 1987. Blant de rundt 20 enkeltakademiene er kaqchikel-akademiet det mest aktive og det som har kommet lengst i å få allmenn aksept for en enhetlig skriftnormal. Personer fra det samme miljøet har utviklet mye av metodikken i tospråklig undervisning og levert undervisnings- og kulturministre til skiftende regjeringer utover 2000-tallet.

Kaqchikeler har begynt å ta i bruk språket i det nasjonale kulturlivet. Sangeren Sara Curruchich har vunnet anerkjennelse i inn- og utland og synger på både spansk og kaqchikel. Poeten Kab’raqän publiserer også på begge språk. Den prisbelønte filmen Ixcanul (‘Vulkan’) fra 2015 ble spilt inn på kaqchikel med lokale skuespillere. Gjennom å følge livet til datteren i en konservativ småbondefamilie artikulerer filmen konfliktene mellom tradisjon og modernitet så vel som mellom fattig og rik.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg