katakombe

Særlig kjent er de eldste romerske kristne menighetenes begravelsesplasser. Kirken begynte omkring 200 evt. å kjøpe land i Romas omegn, bygde kapeller på overflaten og utnyttet arealet til det ytterste ved å grave smale, ofte vidt forgrenede gallerier, gjerne i flere etasjer og enkelte steder utvidet til større rom, hvor minnehøytider ble holdt. I galleriveggene hugde de, for å følge gammel jødisk gravskikk, nisjer, hvor likene ble bisatt, og som så ble lukket med steinplater. På platene ble de dødes navn hugd eller malt, fulgt av sentenser, symboler og så videre, som sammen med vegg- og takdekorasjoner i ganger og rom er det viktigste materiale til kunnskap om den eldre oldkristelige kultur og kunst.

Da kristendommen ble statsreligion i Romerriket, gikk man mer og mer over til begravelse under fri himmel. Da en del martyrer var gravlagt i katakomber, var likevel det også mange som ønsket å hvile nær disse, og mange av de gamle gravstedene ble derfor ødelagt gjennom nye. Ikke minst på grunn av valfartene ut til dem og den stigende helgendyrkelsen restaurerte man samtidig en god del, for eksempel pavegravene i Calixtus' katakomber (på biskop Damasus' initiativ rundt år 370). Da Campagnaen som følge av barbarinvasjonene under folkevandringstiden ble mer og mer usikker, stanset bisettelsene i Romas katakomber på 400-tallet, og på grunn av langobardenes herjinger på 700- og 800-tallet ble relikviene flyttet fra martyrgravene inn til byens kirker.

I middelalderen ble disse katakombene nesten helt glemt, men «gjenoppdaget» under renessansen. Antonio Bosio skrev verket Roma sotterranea (1632). Nyere tids forskning ble innledet ved Giovanni Battista de Rossi, som skrev det epokegjørende trebindsverket Roma sotterranea cristiana (1864–1877). Blant senere forskere fremheves Joseph Wilpert, som spesielt studerte maleriene i de romerske katakombene.

• gravmæle
• begravelse – historie
• Roma – arkitekturhistorie