impasto

Malingen kan bli trykket rett ut av tuben eller lagt på med bred pensel eller palettkniv. Malingens substans danner stofflige virkninger i tillegg til fargene. Kunstnerens arbeid etterlater spor i malingen. Når lyset faller inn over maleriets ruglete overflate, blir det reflektert på en spesiell måte.

I det 20. århundre og senere har enkelte malere erstattet eller supplert oljemalingen med forskjellige typer syntetisk maling.

Finmalt pulver kan tilsettes for å gjøre malingen tykkere. Tilsetninger i malingen gjør den fyldigere, mer pastos.

Teknikken impasto henger sammen med introduksjonen av oljemaling på lerret. Det skjedde i løpet av renessansen.

• Italienske malere som Tizian og Tintoretto oppdaget nye uttrykksmuligheter ved å gradere tykkelsen på lagene med farge.
• Rembrandt la inn impasto i sine malerier for å fremheve detaljer, for eksempel smykker eller områder med høylys.
• Impresjonister som Claude Monet og noe senere Vincent van Gogh anvendte pastose lag med maling i mange av sine malerier.
• Det sensuelle potensialet i tykke lag med maling finner man hos abstrakte ekspresjonister som Frank Auerbach og Clyfford Still.
• I flere av Jakob Weidemanns bilder blir malingens stofflige virkninger utnyttet for å få frem skogbunnens stubber, mose og gress. Malingens beskrivende funksjon er underordnet dens stofflige og ekspressive virkninger. Bildenes overflate veksler mellom plan flate og relieff i forskjellige nivåer.

• akrylmaling
• alla prima
• empâtement
• filler
• oljemaleri
• pastos

• Ayres, James (1985). The Artist´s Craft. A History of Tools, Techniques and Materials. Oxford: Phaidon
• Gunnarsson, Torsten et al. (1991). I konstnärens ateljé. Konstnären i arbete under tre hundra år. Nationalmusei utställningskatalog nr. 539. Uddevalla: Nationalmuseum
• Rewald, John (1980). The History of Impressionism. London: Secker & Warburg
• Stephenson, Jonathan (1995). The Materials and Techniques of Painting. London: Thames and Hudson