grotesk skrift

Dette er groteskskrifter fra omkring sekelskiftet 1900, særlig fra USA, samt etterligninger og gjenskapninger av disse. De har utgangspunkt i de tidligste groteskskriftene fra begynnelsen av 1800-tallet. De har optiske tilpasninger i strekstrukturen, antikvaform på enkelte bokstaver, for eksempel toetasjers a og g.

Eksempler: Akzidenz-Grotesk, Franklin Gothic, Berthold Old Face, News Gothic, Syntax-Antiqua.

Jugendgrotesk er groteskskrifter opprinnelig fra omkring sekelskiftet 1900 med mer eller mindre tydelig jugendpreg: uregelmessig strekføring, ofte bøyd eller avrundet istedenfor rett.

Eksempler: Hobo, Benguiat Gothic, Bryn Mawr.

Humanistisk grotesk bygger på antikvaskriftens grunnform som er mer eller mindre tydelig i minuskelbokstaver som a, g, m, n, r og s og i versalene B, R, og S. Den første av disse skriftene, Gill Sans, ble skapt i den engelske reformperioden på 1920- og 1930-tallet og ble britenes svar på groteskskriftformen.

Eksempler: Gill Sans, Frutiger, Syntax, Lucida Sans, Romulus, Flora (grotesk ekte kursiv).

De funksjonalistiske groteskene dukket opp på slutten av 1920-tallet og utover på 1930-tallet i forbindelse med funksjonalismen og «Die neue Typographie». De bygger på rasjonalistiske prinsipper med overveiende geometrisk linjeføring – sirkelen og den rette linjen samt et nokså gjennomført monolineært strekbilde – og strekbildet er uten særlige optiske tilpasninger. I forhold til andre groteskkategorier kan disse virke stive og kjølige. De introduserte også nye utforminger av enkelte bokstaver, som enetasjes a og g. Avant Garde er en funksjonalistisk grotesk som ble skapt av Herb Lubalin i 1970 for å gi magasinet Avant Garde en modernistisk profil.

Eksempler: Futura, Kabel, Avant Garde, Nobel, Spartan.

Disse groteskene ble utviklet på 1950-tallet med utgangspunkt i den typografiske sveitserskolen og med amerikansk grotesk som forbilde. Grunnformen og strekbildet er optisk justert slik at totalbildet ikke støter an mot estetiske og kognitive grunnprinsipper. Kuttvinkelen er overveiende vannrett, og runde bokstavdeler føres langt opp eller langt ned (a og c) før de avsluttes, noe som gjør at bokstavene får en lukket form. Sveitsergroteskene har en form som underbygger et viktig prinsipp i sveitsertypografien: tekstflater med jevn, «flat» gråvirkning.

Eksempler: Folio, Helvetica, Univers.

Dette er en samlegruppe av skrifter som er inspirert av ulike former og stilretninger i etterkrigstiden: postmodernistiske, ekspresjonistiske, elegiske og så videre, der stilperiodiske trekk ofte blir blandet, gjerne på overraskende måter.

Eksempler: Antique Olive, Triplex, Meta, Officina Sans.

• Les mer om typografiens epoker

Grotesk som trykkskrift ble første gang vist i 1816 i en skriftprøve fra William Caslon med en enkel, upretensiøs linje under navnet «Two-line English Egyptian». Men groteskskriftene var neppe skriftstøperienes oppfinnelse; de hadde allerede eksistert innenfor skiltmaling, arkitektur og karttegning i flere årtier, og trolig fant skriftstøperne sine forbilder der.

Det tok noen tiår før groteskskriftene ble bygget ut som fullstendige, funksjonelle trykkskrifter med minuskler, versaler, tall og tegn. De første groteskskriftene var uelegante og manglet det raffinementet som antikvaskriftene hadde utviklet gjennom flere århundrer. Dette var en helt ny skriftform, og det må ha vært usikkerhet omkring proporsjonering og forholdet til tradisjonelle skriftformer.

Groteskskriften var en revolusjonerende skriftform, og navnet antyder at den skapte reaksjoner. Det tok tid før den kom i alminnelig bruk, men fra omkring 1830 og utover begynner de å dukke opp i skriftprøver under navn som «sans-serif», «grotesque» og «gothic», først i Tyskland. Men det var særlig i USA at den nye skriften slo an, og rundt århundreskiftet 1900 ble det skåret flere nye snitt. Med unntak for Gill Sans ble ikke groteskskriften alminnelig anerkjent i England før på begynnelsen av 1950-tallet.

Eric Gills Gill Sans og Paul Renners Futura kom med et års mellomrom (1927 og 1928) og representerer to ulike og nærmest antagonistiske tilnærminger til typografi og skrift. Gill var del av den engelske bevegelsen på 1920-tallet som ville reformere typografien ved å bygge på det beste i typografisk tradisjon. Han var elev av kalligrafen Edward Johnston, som noe tidligere hadde skapt den berømte groteskskriften for London Transport, og som åpenbart har vært Gills utgangspunkt. Paul Renner var derimot en av de tyske revolusjonære funksjonalistene som ville feie vekk tyngende tradisjoner og frigjøre typografien gjennom et helt nytt formspråk. Gill Sans bygger på antikvaens grunnform med aner helt tilbake til renessansen. Den rasjonalistiske Futura bygger på geometriske prinsipper – sirkelen og den rette linjen – og var på alle måter en nyvinning.

Max Miedingers Helvetica kom i 1951 og er trolig den groteskskriften ved siden av Futura som har hatt størst internasjonal suksess. Helvetica bygger på Haas grotesk (først lansert under navnet Neue Haas Grotesk), som igjen har aner til eldre amerikanske grotesker. Helvetica ble sveitsertypografiens flaggskip. Stilen og skriften dominerte europeisk og amerikansk typografi på 1950- og 1960-tallet og danner en egen epoke i typografihistorien.

En skrift som kan nevnes i denne sammenhengen, er Herman Zapfs Optima. Optima er en slags hybrid, i rommet mellom antikva og grotesk. Skriften har antikvaens grunnform med tydelig kontrast mellom grunnstrek og hårstrek, men er uten seriffer. Grunnstrekene er svakt konkave, noe som skiller Optima fra vanlige groteskskrifter. Ideen til denne skriften fant Zapf i en innskrift fra begynnelsen av 1400-tallet i Santa Croce-kirken i Firenze. Skriften er blitt kalt semi-grotesk, men Zapf selv regnet den som antikva.