fiksjonalisme

Akkurat som i en ordinær fiksjon, som i en historie, roman eller en film, så finnes det ifølge fiksjonalismen sannhet og gyldighet til en teori eller et begrep kun innenfor rammene av en gitt fiksjon.

Eksempelvis er det sant i romanene eller filmene om Harry Potter og hans venner at Harry er en gutt som veier mer enn 40 kilo eller at Hermine er ei jente med langt hår, men det er kun sant gitt romanuniverset som de er fiksjonelle karakterer i. I seg selv veier Potter ingenting og Hermine har ikke hår: de er tross alt kun fiksjoner.

Fiksjonalismen tenker analogt om vitenskapelige og filosofiske begreper og teorier. Som fiksjoner mangler slike begreper eller teorier absolutt eller objektiv gyldighet og sannhet. Vitenskapelige og filosofiske teorier og begreper kan derfor ikke sies å representere noe objektivt virkelig ute i verden. Deres berettigelse ligger derimot i at disse fiksjonene har en egen nytteverdi for menneskets teoretiske eller praktiske virksomhet, som gjør dem ulike mer ordinære fiksjoner så som historiene om Harry Potter og vennene hans.

Retningen finnes i flere ulike former og regnes ofte som en radikal variant av pragmatisk eller instrumentalistisk filosofi. Man kan skille mellom universell eller global fiksjonalisme, som gjelder for all tenkning overhodet, og lokale former for fiksjonalisme som begrenser seg til ulike domener, så som etikk eller estetikk.

En ekstrem form for global eller universell fiksjonalisme er Hans Vaihingers «som-om»-filosofi, som ble lansert i boken Philosophie des Als Ob (1911). Her hevder han at all erkjennelse er basert på fiksjoner. Ifølge als-ob-filosofien representerer derfor ikke begrepene og teoriene som mennesker har utviklet virkelige objekter eller fenomener. Mennesket må likevel bruke disse begrepene og teoriene «som om» de representerer virkeligheten, og så lenge dette er fiksjoner som fungerer for dem som bruker dem så er fiksjonene gyldige.

Vaihinger støtter seg her til den tyske 1800-talls-filosofen Immanuel Kant, som hevder at det ikke finnes noe teoretisk bevis for Gud eller menneskets frihet men kun gis et praktisk grunnlag for å tro på disse tingene. Ifølge Kant må vi «handle som om vi visste at disse gjenstander var virkelige». Vaihinger utvider denne radikale ideen hos Kant til å gjelde for alle vitenskapelige og filosofiske begreper og teorier overhodet.

Fiksjonalismen kan være lett å blande med andre retninger. Fiksjonalismen er eksempelvis opptatt av å skille nyttige fra unyttige fiksjoner, og hevder dette kan være grunnlag for å skille mellom gode og dårlige teorier og begreper innen filosofi og vitenskap. Her er retningen beslektet med pragmatismen. Det er likevel en viktig forskjell, for ifølge fiksjonalister så er ikke fiksjonene noe sannere selv om de er nyttige i praksis. Her atskiller fiksjonalister seg fra visse typer pragmatisme, siden enkelte pragmatister, så som den amerikanske filosofen og psykologen William James, har tatt til orde for at begreper og teorier er sanne i kraft av å være nyttige.

På samme måte må fiksjonalisme skilles fra relativisme. Relativister hevder at sannhet eksisterer gitt et visst epistemisk perspektiv eller rammeverk. Fiksjonalistene er hårfint uenige ved at de klassifiserer perspektivet eller rammeverket som en del av en fiksjon, som i seg selv er usann eller falsk.

Fiksjonalismen må heller ikke forveksles med skeptisisme, der man bestrider eller betviler at begreper eller teorier er sanne. Fiksjonalisme er enige med skeptikere om at fiksjonene i utgangspunktet er usanne, fordi de er fiksjoner. De er derimot uenige med skeptikerne om at de kun er å regne for hypoteser, som så kan verifiseres eller bestemmes endelig og uavhengig av fiksjonen selv. Fiksjonalisten hevder likevel at vi kan skille meningsfullt mellom mer eller mindre nyttige vitenskapelige og filosofiske fiksjoner, og at dette gir oss mulighet til å skille mellom gode og dårlige teorier og begreper.

• erkjennelsesteori
• sannhet
• relativisme
• skeptisisme