birkebeiner

Under kong Sverres ledelse ser birkebeinerne først ut til å ha tatt sikte på å få kontroll med Trøndelag. Allerede våren 1177 vant birkebeinerhæren over lendmennene til kong Magnus og bymennene i Nidaros, og fikk Sverre hyllet til konge på Øyrating der. Året etter var Sverre og birkebeinerne tilbake. De led først nederlag mot bymennene og folkene til erkebiskopen, men erobret høsten 1178 Nidaros og satt for første gang der vinteren over. Magnus Erlingsson og hæren hans ble første gang slått av Sverre og birkebeinerne i et større slag på Kalvskinnet ved Nidaros i 1179, hvor Magnus' far Erling Skakke falt. Året etter ble Magnus og hæren hans igjen slått av birkebeinerne, denne gangen på Ilevollene ved Nidaros, og i 1181 og 1183 ved Bergen. I mellomtiden vekslet riktignok Magnus og Sverre om å ha kontrollen både i Trøndelag og i Nidaros by, men i 1184 falt endelig Magnus Erlingsson i sjøslaget ved Fimreite i Sognefjorden.

Med Trøndelag som maktbase var Sverre og birkebeinerne nå herrer i landet. Mange av birkebeinerne fikk fremtredende posisjoner i riksstyret. Birkebeinere ble en betegnelse på hirden og styringsapparatet til Sverre og hans ætt og nærmeste etterfølgere på tronen, og ble på den måten et hedersnavn.

I Hirdskråen, en samling med hirdlovgivning av ulik alder som ble til i første halvdel av 1270-årene, illustreres dette med følgende bestemmelse: «Men det er birkebeinernes gamle sed og skikk å gjøre tiende av inntektene sine og skifte den i tre deler.» Den ene delen skulle gå til biskopene, den andre til hirdprestene og den tredje til hospitalet på Varna. Det er blitt gjettet på at klosteret på Varna har tjent som hjem for gamle og skrøpelige hirdmennene.

Før slaget på Kalvskinnet skal Sverre ha talt til birkebeinerne og sagt at den som felte en lendmann, skulle bli lendmann selv, og at enhver skulle få slik rang som han ryddet seg rom til. Og både under dette slaget og i årene som fulgte falt mange fremtredende menn i hæren til kong Magnus, mens andre trakk seg tilbake til hjemstedene sine. Posisjonene deres i det kongelige maktapparatet ble fylt opp av birkebeinere.

Nasjonalromantiske historikere på 1800-tallet mente det kom et systemskifte under kong Sverre der de nye aristokratene ble fullstendig avhengige av kongemakten. Dette skal angivelig ha ført til at Norge senere ble et mer demokratisk samfunn enn nabolandene. Og senere har særlig enkelte marxistisk orienterte forskere tolket birkebeinerreisningen og andre oppstander mot kongemakten i den såkalte borgerkrigstiden eller innbyrdeskrigene (1130–1240) som underklasseopprør.

Men i vår tid er det stort sett enighet blant historikerne om at birkebeinernes maktovertagelse først og fremst var et personskifte. At det var mange småkårsfolk blant birkebeinerne og andre opprørsflokker, reflekterer først og fremst at tiltagende ressursknapphet og befolkningspress i høymiddelalderen førte til at det var et økende antall fattigfolk som falt utenfor det etablerte bondesamfunnet og derfor kunne rekrutteres til krigstjeneste av stadig nye kongsemner.

Mange av mennene som fikk fremtredende posisjoner under kong Sverre, tilhørte for øvrig gode og gamle ætter, særlig i Trøndelag. Noe løfte om systemskifte lå det heller ikke i Sverres tale til birkebeinerhæren før slaget på Kalvskinnet, snarere tvert i mot. Og den relativt svake posisjonen til det norske aristokratiet i de følgende århundrene kan best forklares med topografiske og andre naturgitte forhold som dannet svakere grunnlag for godsdrift etter europeisk mønster og en føydal overklasse av store godseiere i Norge enn i Danmark, store deler av Sverige og andre mer fruktbare områder i Europa.

Erling Skakke og kong Magnus Erlingsson hadde søkt legitimering for styret sitt fra kirken. De hadde gitt omfattende konsesjoner til det nyetablerte (fra 1152–1153) norske erkebispesetet i Nidaros og de norske biskopene i arbeidet med å bygge opp en kirkeorganisasjon med tettere kontakt med pavekirken, indre selvstyre, omfattende jurisdiksjon og styrkede økonomiske og politiske rettigheter. Erkebiskop Øystein forlot Nidaros da birkebeinerne satte seg fast der i 1178, fulgte kong Magnus frem til 1180 og dro så til England i eksil i 1180.

Erkebiskop Øystein oppgav allerede i 1183 motstanden mot Sverres kongedømme, forlikte seg med ham og vendte tilbake til erkestolen i Nidaros. Sverre skal ha vært villig til å strekke seg langt for sikre seg kirkens støtte, og gav trolig på denne tiden en skriftlig stadfestelse av kirkens friheter som omtales i et forliksbrev som hans etterfølger Håkon Sverressøn gav kirken i 1202.

Forsoningen med erkebiskop Øystein var imidlertid ifølge Sverres saga nokså halvhjertet fra erkebiskopen side. Og som sin etterfølger fikk Øystein mot Sverres ønske utpekt biskop Eirik av Stavanger, som også hadde vært en sterk støttespiller for kong Magnus i striden med birkebeinerne. Fra slutten av 1180-årene kom det til ny og mer langvarig konflikt. Dels kan erkebiskop Eirik ha opptrådt steilere enn forgjengeren, dels kan det ha blitt tydeligere at kong Sverre og birkebeinerne ønsket at kongen skulle bestemme over kirken, som i eldre tid, og ville trekke tilbake privilegier som var blitt gitt av tidligere konger. I 1190 dro erkebiskop Eirik i eksil. Kong Sverre tok selv over styringen av den norske kirken og lot seg i 1194 krone til konge av de norske biskopene med biskop Nikolas av Oslo i spissen. Pave Innocens 3. støttet imidlertid den landflyktige erkebiskopen med en omfattende bulle. Bullen bekreftet de rettighetene den norske kirken hadde fått siden opprettelsen av erkesetet i 1152 eller 1153 og truet alle som motsatte deg disse med ekskommunikasjon. I kraft av dette lyste erkebiskop Eirik kong Sverre i bann. De biskopene som hadde kronet Sverre, ble lyst i bann av paven personlig senere samme år. Etter dette mistet kongen kontrollen med biskopene, og biskop Nikolas av Oslo dro høsten 1195 selv til Danmark og forlikte seg med erkebiskopen.

I den grad det kan sies at kong Sverre og birkebeinerne hadde et slags politisk program som skilte dem fra andre grupperinger, utover ønsket om personlig politisk makt, må det eventuelt være det kirkepolitiske synet, og synet på grunnlaget for kongemakten. Det er lagt frem i det anonyme skriftet Tale mot biskopene, som må ha blitt til i kretsen rundt Sverre, en gang mellom 1196 og Sverres død i 1202, som et politisk og kirkerettslig forsvarsskrift etter at paven hadde intervenert i striden på erkebiskopens side. Magnus Erlingsson var ikke kongssønn, men ektefødt dattersønn av Sigurd Jorsalfare. Sverre var angivelig uektefødt sønn av en konge. Mens Magnus og kretsen rundt ham støttet seg på kirken, og en ny tronfølgelov der kirkens krav om ektefødthet stod sentralt, kunne Sverre og birkebeinerne vise til den gamle tronfølgeordningen hvor alle kongssønner hadde lik rett. Mens Magnus hadde underkastet seg kirken ved å ta riket i len av St. Olav, hevdet Sverre at det var han som stod for St. Olavs lov og god, gammel rett, og at han var konge av Guds nåde og hadde fått kongedømmet direkte fra Gud.

Skriftet røper god kjennskap til kirkerett og bruker kirkerettslige argumenter som støtte for sine sterkt kongevennlige standpunkt til patronatsrett, bispevalg og kirkelig jurisdiksjon. Men disse standpunktene kan nok langt på vei ha vært situasjonsbestemt, først av kirkens støtte til Magnus Erlingssons kongedømme mot Sverres og birkebeinernes maktkrav, og siden av erkebiskopens og bispenes støtte til baglerreisningen som fulgte i kjølvannet av erkebiskop Eiriks eksil og bannlysningen av kong Sverre.

En rekke nye opprørsflokker, som kuvlunger og øyskjegger, reiste seg mot birkebeinerkongedømmet, men ble hver i sin tur overvunnet. Farligst var baglerne. Denne flokken oppstod blant landflyktige motstandere av kong Sverre og birkebeinerne som i 1196 samlet seg på Haløre marked i Skåne under ledelse av biskop Nikolas av Oslo, i samråd med erkebiskop Eirik. Baglerne vendte tilbake til Norge med dansk støtte og med Inge Magnusson, en angivelig sønn av Magnus Erlingsson, som kongsemne. Baglerne la raskt under seg både Viken og Opplandene.

Dette ble starten på den mest omfattende og intense kampene under innbyrdeskrigene i Norge. Frem til kong Sverres død kjempet birkebeinerne for å gjenvinne den militære og politiske kontrollen østafjells. I disse bestrebelsene møtte de sterk motstand ikke bare fra baglerhæren, men også folkelig motstand fra vikværingene. Etter at Sverre og en stor birkebeinerhær, angivelig på 3000 mann, vinteren 1199–1200 hadde sittet i Oslo og lagt tunge avgifter på folket i Viken, ble de på senvinteren angrepet av en stor bondehær, rekruttert fra Marker i øst til Telemark i vest. Ifølge sagaen skal den ha vært mange ganger større enn birkebeinerhæren, men dårligere organisert. Bøndene ble slått tilbake, men Sverre våget ikke lenger å sitte i Oslo med birkebeinerhæren. Både samme sommer og sommeren etter kom han og birkebeinerne imidlertid tilbake til Viken med en stor leidangshær fra Vestlandet og undertvang bøndene. Høsten 1201 beleiret de baglerhøvdingen Reidar Sendemann på Berget (Slottsfjellet) i Tønsberg, til denne overga seg ved årsskiftet. Baglernes hovedstyrke holdt seg deretter på Opplandene frem til Sverres død i Bergen i mars 1202.

I et brev rådet Sverre på dødsleiet sønnen Håkon Sverresson til å inngå forlik med kirken. Dødsbudskapet og brevet nådde Håkon i Nidaros. Her holdt birkebeinerhirden raskt hirdstevne hvor Håkon ble utpekt til konge. Om våren ble Håkon hyllet på Øyrating. I løpet av sine snaut to år som konge klarte han langt på vei å gjenvinne makten i hele landet.

Den nye birkebeinerkongen Håkon Sverresson oppnådde også forsoning med kirken. Baglersagaen forteller at Håkon kalte erkebiskopen og de andre biskopene hjem fra eksil og forlikte seg med dem. Et pavebrev fra 1204 viser at erkebiskop Eirik på egen hånd løste den nye kongen og andre av Sverres støttespillere fra bannet. Håkon utstedte et forliksbrev til biskopene. Her kunngjorde han at han oppgav striden med kirken for å få slutt på lov- og sedløsheten som den hadde ført med seg. Kirken ble innrømmet full frihet i samsvar med kanonisk rett – europeisk kirkerett – og privilegier som tidligere norske konger hadde gitt.

Ordlyden i Håkon Sverressons forliksbrev kan nok tolkes som uttrykk for en krigstretthet som trolig ble følt på begge sider i striden, og i befolkningen for øvrig. Forliket med kirken fjernet et viktig stridsemne. Håkons forsoningsarbeid tok imidlertid brått slutt da kongen døde helt uventet i Bergen første nyttårsdag 1204.

Håkon Sverresson døde uten kjente sønner. I samråd med bergensbiskopen Martin valgte birkebeinerhirden den fireårige Guttorm til konge. Han var av sønn av Sigurd Lavard, en avdødd sønn av kong Sverre. En krets av yngre birkebeinerhøvdinger ble regenter, med Sverres to søstersønner Håkon Galen og Peter Støyper i spissen. Håkon ble leder av hirden og hærstyrkene, muligens med rang og tittel som jarl.

Håkon Galen beskrives som en maktglad og stridbar mann som skapte splid innad blant birkebeinerne og motsetninger utad. Da barnekongen Guttorm døde i Nidaros allerede sommeren 1204, ble det strid blant birkebeinerne om arvefølgen. Håkon forsøkte med støtte fra hirden å bli kåret til konge. Under kongevalget på Øyrating måtte han imidlertid vike plassen for sin halvbror Inge Bårdsson. Mens Håkon var sønn av Sverres søster Cecilia i første ekteskap med lagmannen Folkvid i Värmland, var Inge sønn av Cecilia i hennes andre ekteskap med den trøndske lendmannen Bård Guttormsson på Rein. Det skal ha vært erkebiskop Eirik og trønderbøndene som drev gjennom valget av Inge. Om ikke før, ble imidlertid Håkon nå jarl med halv kongsrett. Det ser ut til at han overtok styringen av Vestlandet, mens Inge og hans menn mest satt i birkebeinernes gamle kjerneområde, Trøndelag.

Baglerne hadde på sin side i mellomtiden samlet seg på nytt i Danmark, med enda en angivelig sønn av Magnus Erlingsson som kongsemne, Erling Steinvegg. Denne gangen vendte de hjem med stor og aktiv militær støtte fra danskekongen Valdemar 2. Sejr, som ifølge Baglersaga kom til Viken i juni 1204 med 300 skip. Erling ble tatt til konge både på Haugating ved Tønsberg og på Borgarting i Sarpsborg, og Filippus Simonsson, en søstersønn av oslobiskopen Nikolas, ble tatt til jarl. Ifølge danske annalnotiser måtte både Erling og Filippus avlegge lenseder til kong Valdemar – det vil si at de ble Valdemars underordnede i bytte mot å få hans politiske og militære støtte. Etter dette gjorde baglerne seg raskt til herrer i Viken igjen.

Kampen mellom birkebeinere og baglere blusset på denne måten opp igjen. Som under kong Sverre støttet birkebeinerne seg mest til Trøndelag og Vestlandet, mens baglerne støttet seg mest til Viken. Men med unntak av oslobiskopen Nikolas holdt kirken seg utenfor striden denne gangen. Ingen av partene klarte å mobilisere bredere lag av befolkningen til aktiv kamp, og det kom ikke til like omfattende kamphandlinger som på Sverres tid. Etter at Erling døde på nyåret 1207, ble Filippus Simonsson kåret til konge på Borgarting, angivelig med støtte både fra onkelen biskop Nikolas og de ledende bøndene, mot hærfolkenes ønsker om en av Erlings mindreårige sønner.

Både birkebeinerkongen Inge Bårdsson og den nye baglerkongen Filippus var etter dette blitt valgt etter ønske fra kirken og bøndene mot kandidatene til hærfolkene. Sagaene skildrer begge som fredssinnede konger. Og de forteller at den nye erkebiskopen Tore og biskop Nikolas sommeren 1207 ble enige om å søke å forlike partene og få til en riksdeling som innebar at Filippus fikk Viken og Opplandene, og skulle gifte seg med Sverres datter Kristin. Dette forliket ble stadfestet i et møte på Kvitingsøy i Ryfylke høsten 1208.

På denne måten skulle altså birkebeinerkongen Inge Bårdsson og jarlen Håkon Galen beholde makten i den største delen av landet, mens baglerne og deres konge Filippus Simonsson fikk styre sitt kjerneområde Viken og Opplandene. Birkebeinerne skal ha presset Filippus til å oppgi kongsnavnet og anerkjenne Inge som sin overherre. I praksis ble riket likevel delt, og Filippus regjerte baglerriket sitt som konge. Håkon Galen døde imidlertid i 1214, og i 1217 døde både Inge og Filippus.