Sagaskriverne mente likevel senere at riksstyringen fungerte bra så lenge Sigurds og Inges formyndere og rådgivere holdt tøylene. Men da de var gått bort, tok Sigurd og Inge hver sin hird, og det begynte å gjøre seg gjeldende uenighet mellom brødrene i den senere delen av 1140-årene. Til dette bidro drapet på Ottar Birting i 1146, som Sigurd ble beskyldt for å stå bak.
Vi vet lite om hvordan samkongedømmet mellom de tre brødrene fungerte i praksis, men de ambulerte øyensynlig i noen grad mellom landsdelene alle tre. Inge stod likevel sterkest i Viken og på Vestlandet, mens Sigurd også ut over barneårene hadde oppslutning i Trøndelag. Øystein hadde også fotfeste der, men fra omkring 1150 holdt han seg mye lengst sør i Viken, ved landsenden.
I sin omtale av den økende konflikten mellom Haraldssønnene setter sagaene dem opp mot hverandre som personlighetstyper. På den ene siden den småvokste og uføre, men vennesæle Inge, på den andre de to høyvokste brødrene – Øystein slu og pengekjær, Sigurd mer styrløs og lettsindig, om enn veltalende. Sigurd blir også beskrevet som sterk og mandig med et vakkert ansikt under sitt brune hår, om det ikke var for en stygg munn – derav tilnavnet Munn i senere historieskrivning. I motsetning til Inge ser det ut til at både Sigurd og Øystein manglet den imøtekommende evne og gavmildhet som skulle til for å bygge opp et sterkt nettverk av forpliktende vennskapsallianser. Orkneyinga saga hevder at lendmennene holdt seg mest til Inge, og Ágrips geistlige forfatter tillegger de to andre brødrene tyrannens kjennetegn.
Den ektefødte Inge falt nok i det hele i de ledende norske geistliges smak, og det kan være at tidens kirkelige reformtanker hadde best grobunn i hans krets. Dette kan forklare at kardinal Nicolaus Brekespear ifølge Morkinskinna la sin elsk på Inge da han kom til landet for å opprette en egen norsk kirkeprovins i 1152/1153, mens han angivelig var vred på Sigurd og Øystein. De tre brødrene stod likevel sammen bak grunnleggingen av den nye erkebispestolen i Nidaros og de kongelige innrømmelsene som da ble gitt til kirken.
Kardinalens vrede mot Sigurd skyldtes kanskje at han, slik sagaskriverne mener å vite, hadde fått barn med sitt søskenbarn, kong Sigurd Jorsalfares datter Kristin, og dermed hadde begått blodskam. Han blir i alle fall skildret som en kvinnelysten mann, ugift og uten fastere frilleforhold. Snorre forteller at Sigurd en gang red forbi en gård i Viken, da han hørte fager kvinnesang innenfra. Han gikk inn og la seg med kvinnen, som het Tora, og frukten av denne episoden ble den senere kong Håkon Herdebreid. Sigurds øvrige barn var ifølge sagaene datteren Cecilia, hennes bror kong Sverre og deres halvbrødre Eirik jarl og opprørskongen Sigurd Markusfostre.
Forholdet mellom brødrekongene tok en vending til det verre da lendmannen Gregorius Dagsson ble kong Inges fremste rådgiver i første halvdel av 1150-årene. Han arbeidet etter alt å dømme for å samle mektige lendmannsætter om Inge, særlig i Viken og på Vestlandet, og gjøre ham til enekonge. Vinteren 1154–1155 bila Sigurd og Øystein innbyrdes stridigheter på Opplandene, og kom angivelig overens om å ta kongeverdigheten fra Inge. Dette skulle skje på et møte mellom alle brødrene i Bergen sommeren etter. Inge og Gregorius fikk nyss om planen og kom mannsterke til byen. Etter en konfrontasjon på tinget og drap på to av Gregorius’ og Inges menn, utnyttet Gregorius situasjonen før kong Øysteins ankomst til å overfalle Sigurd mens han drakk i en gård ved Stretet. Etter hard kamp ble Sigurd hugd ned da han gikk ut og bad Inge om grid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.