Det første moderne barnehjemmet som ble etablert i Norge var Anna Jebsens Minde, som ble grunnlagt i Bergen i 1866, og satt i drift fra 1867. Barnehjemmet holdt til i denne bygningen fra 1924 til 1980-årene, og det var senere akuttmottak for ungdom. Stiftelsen Anna Jebsens Minde eksisterer fortsatt, og er bidragsyter til opprettelse og drift av tiltak for barn og unge i Bergens-området.
Et barnehjem er en institusjon for barn som er foreldreløse, eller har foreldre som ikke kan ta vare på dem. De tradisjonelle barnehjemmene, der barna bodde hele barndommen, ble i stor grad avviklet i Norge etter andre verdenskrig. I dag foretrekkes plassering i fosterhjem, mens barnevernsinstitusjoner i hovedsak brukes i kortere perioder for ungdom.
barneheim
engelsk orphanage
Barnehjemmene i Norge kan ses i forlengelsen av vaisenhusene, og tjente som hjem for foreldreløse barn. Det første barnehjemmet som ble etablert i Norge var Anna Jebsens Minde, som ble grunnlagt i Bergen i 1866, og satt i drift fra 1867. Statuttene forteller at barnehjemmets formål var å «opptage fader- eller moderløse børn til opfostring fra den spædeste børndom til 7-aarsalder». I tillegg skulle Anna Jebsens Minde motta «andre smaabørn, som av sine rette forsørgere ønskes overgivne til dens pleie», dersom det var kapasitet for det. Dette barnehjemmet var opprinnelig for både jenter og gutter, men etter 1871 ble ikke lenger gutter tatt opp. Fra 1878 kunne imidlertid Bergens guttehjem ta imot gutter som enten manglet én eller begge foreldrene, eller gutter som ikke foreldrene kunne ta seg av. Samme året ble Børnehjemmet for gutter etablert i Kristiania. Dette guttehjemmet ble initiert av ekspedisjonssjef og senere kirkeminister Nils Egede Hertzberg (1827–1911). Lærer og skolestyrer Fredrik Gjertsen (1831–1904) hadde også vært viktig i dette initiativet.
Etableringen av barnehjemmene var et samvirke mellom tre typer aktører: borgerskapets engasjerte kvinner, kirken og menn med posisjon, makt og midler. Kvinnene tok som regel initiativ til å etablere barnehjemmet, mens mennene sørget for realiseringen. Kirken, på sin side, velsignet tiltaket og gjorde det til en del av sin virksomhet. Statuttene sa at det var forstanderinnens oppgave å skape et kjærlig hjem for barna og være en «kristelig moder». De tidligste barnehjemmene i Norge ble drevet etter forbilder i utlandet. Før etableringen av Anna Jebsens Minde hadde barnehjemmets første bestyrerinne, Anna Klerck, besøkt Stockholms mange barnehjem og fått praktiske råd om hvordan hun kunne etablere og drive barnehjem i Norge. Det var først og fremst det praktiske, og ikke pedagogiske retningslinjer, som la føringer for driften av de første barnehjemmene.
Barna som ble tatt opp på barnehjemmet var for det meste søkt inn av sine forsørgere, og allerede fra begynnelsen ble også fattigvesenets barn tatt opp der. Det ble imidlertid raskt stilt spørsmål om barnehjemmene var den riktige måten å ta seg av vanskeligstilte barn. Samfunnsforskeren Eilert Sundt, for eksempel, mente at fosterhjem heller burde foretrekkes enn barnehjem, fordi institusjonene kunne påvirke barna i negativ retning. Familien kunne heller ikke erstattes av noen former for institusjon.
I prinsippet var det barn født innenfor ekteskap som ble tatt opp på institusjonene, og denne praksisen fortsatte godt inn i det 20. århundre. Ved Glemmen barnehjem i Fredrikstad var det for eksempel forbudt å ta inn barn utenfor ekteskap helt fram til 1923. Barnelovene av 1915, kjent som de Castbergske barnelover, bidro vesentlig til å sikre at også barn født utenfor ekteskap ble tatt inn på barnehjem. Loven hadde blant annet som formål å sikre barnets og morens rettslige og økonomiske stilling, blant annet gjennom å få fastslått farskapet.
Etter innføringen av vergerådsloven som trådte i kraft i 1900 (vedtatt i 1896) la det offentlige føringer på drift og innhold ved barnehjemmene. Norge var da det første landet i verden til å vedta en slik lov, og loven betød også et brudd med den filantropiske perioden i barneomsorgen i Norge. Loven ble vedtatt for å rydde opp i det mangfoldet av private omsorgsinstitusjoner som hadde vokst fram gjennom 1800-tallets siste tiår. Vergerådsloven slo fast at barn som ikke var fylt 16 år kunne settes bort til fosterforeldre, barnehjem eller skolehjem, dersom barnet hadde begått en straffbar handling eller ble forsømt av foreldrene. Loven hadde også en tydelig forebyggende karakter, og søkte mot å avdekke forbrytelsenes årsaker, der disse var begått. Vergerådene kunne gripe inn overfor barn og foreldre med å nekte foreldrene rett til å ha omsorg for egne barn, bortplassering i institusjoner eller fosterhjem. Vergerådsloven hevet også den kriminelle lavalderen fra 10 til 14 år. Snart kom også lover for tilsyn med barn som var satt bort i pleie i fosterhjem eller barnehjem (1905 og 1915). En del av barna som var i barnehjem falt inn under disse lovene.
Antall barnehjem økte i høyt tempo. Allerede i 1905 var det 89 barnehjem med plass til cirka 2400 barn. I 1923 hadde antall barnehjem vokst til 163 institusjoner med 4022 plasser. Mellomkrigstidens vanskelige økonomi gjorde at behovet for barnehjemsplasser økte, og behovet ble forsterket av et stadig strengere kontrollsystem med dem som mottok trygdeytelser. Det var helserådene som skulle føre tilsyn med barnehjemmene. I praksis fungerte dette imidlertid dårlig, fordi helserådene var mest opptatt av å ivareta hygieniske forhold, og tok lite hensyn til barnas øvrige behov.
Barnehjemmenes karakter varierte sterkt fra hjem til hjem. Økonomi, styrerens personlige kvaliteter og sammensetningen av barnegruppa var bestemmende faktorer. Barnehjemmene ble imidlertid drevet med familien som modell, fordi barna skulle tilbringe hele sin oppvekst på barnehjemmet. Det å arbeide på et barnehjem ble videre sett på som en livsform. Det var forventet at barnehjemmets bestyrer eller bestyrerparet skulle bo på stedet og vie livet sitt til arbeidet.
Etter hvert ble det etablert barnehjem for spesielle grupper av barn. En slik gruppe var barn som var rammet av tuberkulose. Tuberkuloseloven, som kom i 1900, sa at barnet kunne tvangsflyttes fra hjemmet dersom det var fare for at andre kunne smittes. Barnehjemmene som i særlig grad var tiltenkt tuberkuloserammede barn var i hovedsak drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening eller Den norske Nationalforening mot Tuberkulosen. I 1947 var det 30 slike institusjoner med til sammen 900 plasser.
Også barn av omstreifere hadde egne barnehjem, og i tiden fram til andre verdenskrig ble det etablert slike hjem i Eidsvoll, Grimstad, Kopervik, Eidanger og på Inderøy i Nord-Trøndelag. Plasseringen av omstreifernes barn var ofte et resultat av et samarbeid mellom vergerådet og den kristne misjonen som var rettet mot å integrere omstreifere i storsamfunnet. Denne hadde røtter tilbake til 1897 (fra 1935: Norsk misjon blant hjemløse). Det har i ettertid vært rettet sterk kritikk mot assimileringen av omstreiferne, fordi dens praksis var grunnet i sterkt diskriminerende holdninger og målsettinger.
Under andre verdenskrig ble det opprettet barnehjem for barn med tysk far og norsk mor (såkalte krigsbarn), i regi av nazistenes organisasjon Lebensborn.
I etterkrigstiden så man en stadig mer omfattende diskusjon om hvorvidt barnehjem var å foretrekke framfor fosterhjem. I 1953 kom en ny barnevernslov, som blant annet bestemte at alle fosterhjem og barnehjem skulle godkjennes på forhånd, og stå under tilsyn av en statlig nemnd. Loven sa også at fosterhjem i de fleste tilfeller skulle foretrekkes. Likevel var det mange tilfeller der barnehjem heller burde være førsteprioritet. Personalet som arbeidet ved barnehjem skulle også gis en grundig utdannelse. I tråd med dette hadde Oslo kommune opprettet Oslo kommunale barnevernsskole i 1948.
De offentlige barnehjemmene ble etter hvert en kommunal oppgave. Dette førte til at det bare var de rikeste kommunene som hadde råd til å drive barnehjem.
I nyere tid har det blitt avdekket at flere barnehjemsbarn har vært utsatt for ulike former for omsorgssvikt og overgrep, blant annet seksuelt misbruk. Flere av disse har blitt tilkjent såkalte rettferdsvederlag, som er en innrømmelse fra det offentlige om at den tilkjente har vært offer for overgrep.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.