barnelova

Reglene om hvem som er far til et barn, er noe forskjellige alt ettersom barnet fødes av en gift eller ugift mor. Er moren gift, regnes hennes ektemann uten videre som barnets far. Er hun enke, er ektemannen også barnets far dersom moren kunne ha blitt besvangret før han døde. Er moren ugift, må farskapet positivt fastslås. Faren kan vedta farskapet under svangerskapet eller etter at barnet er født.

Farskapet kan også vedtas overfor jordmor eller lege ved svangerskapskontroll. En slik vedtakelse skal faren enten gi i fødselsmeldingen eller ved personlig fremmøte for folkeregisteret, bidragsfogden, fylkesmannen eller en dommer, norsk diplomatisk eller konsulær tjenestemann dersom faren er i utlandet, skipsføreren dersom faren er om bord på norsk skip i utenriksfart. En slik vedtagelse av farskap fra farens side, gjelder bare hvor moren har godtatt det skriftlig, eller vedtakelsen er gjort av en mann som moren har oppgitt som barnets far.

Hvis barnet etter de regler som nå er nevnt ikke har noen rettslig far, er det det offentliges oppgave å finne ut hvem faren er. Se farskap.

Er foreldrene gift eller bor sammen på samme folkeregisteradresse, har de i fellesskap foreldreansvaret for barnet. Ellers har moren foreldreansvaret alene.

Ved separasjon eller skilsmisse kan foreldrene bli enige om at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av dem skal ha det alene. Inntil spørsmålet er avklart, har de felles foreldreansvar.

Barnet har krav på omsorg og omtanke fra dem som har foreldreansvaret, og disse har rett og plikt til å treffe avgjørelser for barnet i dets personlige forhold innen nærmere grenser som loven setter.

Foreldreansvaret skal alltid utøves ut fra barnets interesser og behov. De som har foreldreansvaret er videre forpliktet til å gi barnet en forsvarlig oppfostring og forsørgelse. De skal sørge for at barnet får utdannelse etter evner og interesser.

Nytt ved loven av 1981 er at foreldrene har plikt til å høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold for barnet, og de skal legge vekt på det barnet mener. Har barnet fylt 12 år, skal det alltid få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om dets personlige forhold.

Blir foreldrene separert eller skilt eller flytter fra hverandre, kan de avtale at de skal ha foreldreansvaret sammen eller at en av dem skal ha det alene. Inntil det foreligger en slik avtale eller en rettsavgjørelse om spørsmålet, har de foreldreansvaret sammen. Hvis de ikke blir enige om hvem som skal ha foreldreansvaret, avgjør retten spørsmålet. Selv om foreldrene har felles foreldreansvar, må det treffes avgjørelse om hvem som barnet skal bo fast hos. Er foreldrene ikke enige, må spørsmålet om barnefordeling avgjøres av domstolene. Avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet. Har barnet fylt 7 år skal det alltid få si sin mening om hvor det vil bo, og det skal legges stor vekt på dets mening når det har fylt 12 år.

Den som ikke får den daglige omsorg, har krav på samvær med barnet. Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de bor hver for seg. Begge foreldrene har ansvaret for at samværsretten blir oppfylt. Ved saker om foreldreansvar, barnefordeling eller samværsrett må foreldrene gjennom megling som tar sikte på å få foreldrene til å komme frem til enighet.

Selv om en av foreldrene har foreldreansvaret alene etter samlivsbruddet, har den andre krav på opplysninger om barnet. Den andre har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, om ikke taushetsplikten gjelder overfor foreldrene. Slike opplysninger kan imidlertid nektes gitt dersom det vil være til skade for barnet.

Begge foreldrene har plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet. Denne forsørgelsesplikten varer normalt frem til barnet er 18 år, eller frem til det har avsluttet vanlig skolegang. Foreldrene kan også pålegges å yte tilskudd til annen videreutdanning dersom det er rimelig etter deres økonomiske kår, og interessene og evnene til barnet.

Lov av 9. desember 1955 om innkreving av underholdsbidrag avløste de regler om innkreving av bidrag som fantes i lovgivningen av 1915 om barn utenfor ekteskap. Ved lov av 17. februar 1989 som avløste en lov fra 1957, er det videre gitt regler om forskuttering av underholdsbidrag til barn.