arkitekturhistorie

I de mesopotamiske rikene bestod disse oppgavene i første rekke av helligdommene, det vil si zigguratene, og fyrstepalassene. Her var rommene samlet om indre gårder, mens tette murer lukket mot omverdenen.

Det var en arkitektur som fortrinnsvis virket ved det innadvendte og ved det massivt skulpturelle. De berikende elementene artet seg mest som brede, keramiske friser med figurer, lagt i veggens plan.

Brede, rettlinjede gater ble ført vinkelrett mot inngangspartiene, som var noenlunde sentralt plassert. Dette aksemotivet uttrykker makt og evne til å beherske situasjonen, og det er siden den gang mye brukt i europeisk arkitektur. På byplan viser det samme uttrykket seg gjennom store byer omkranset av murer med rekker av tårn.

Den egyptiske steinbyggekunsten er rik på former overført fra mer primitive byggemetoder med siv, tre og leire. Dette er et trekk som ellers kjennetegner utviklingen også innenfor resten av oldtidens kulturområder.

I forbindelse med gravbygningene utvikles i den eldste tid, fram til ca. 2500 fvt., en interesse for de stereometriske abstraksjoner som kulminerer med de ufattelig store pyramidene med tilhørende tempelanlegg. Pyramidene er også solsymboler.

Samtidig er egyptisk arkitektur karakterisert ved intimt forhold til naturen, illustrert blant annet ved søylenes utforming som planter, helst sammenbuntede og i sterkt stilisert utgave, svarende til omformingen i stein. Ved sitt preg av vekster gir de uttrykk for en konstruktiv misjon, men ikke ved sin utforming for øvrig.

De store tempelanleggene, som kunne bli påbygd gjennom generasjoner, er strengt aksiale (ordnet langs en fast akse), med søylegårder og -haller lagt på rad innenfor hverandre. Rampen var også et yndet motiv.

Alt uttrykker det rett framskridende og stigende, illustrerende for en livsholdning med evigheten for øye. Disse tempelanleggene er rike på skulpturer, gjerne i helt ensartede utgaver, og både søyleskaft, bjelker og veggflater er dekket av fargerike figurer og hieroglyfer i innhugd relieff, i fortellende og besvergende hensikt.

På Kreta etablerte handels- og sjøfolk en mer profant preget kultur, fortrinnsvis kjent fra palasset i Knossos, som ble bygd i tiden 1800–1600 f.Kr. Planløsningen er her av bevisst labyrintisk art ordnet rundt en stor sentralplass, med intime romvirkninger, knyttet til vidløftige trappeanlegg, korridorer og lyssjakter, og fargerike veggmalerier.

• minoisk arkitektur

I Hellas finnes noe av det samme i Tiryns' og Mykenes kongeborger, bygd omkring 1300 f.Kr., hvor de kongelige residensene er som en tett sammenstilling av forskjellige hus, med den store hallen som det sentrale. Denne hallen, megaron, som hadde sitt tak trukket fram over inngangspartiet, hvor det var båret av søyler, danner grunnlaget for utviklingen av det greske tempelet.

Slik dette framstår i tiden fram mot 400-tallet fvt. i stadig mer artikulert utgave, har det søyler, ikke bare i gavlene, men hele veien rundt, omkring den vindusløse cella innenfor. De representerer en arkitektur løsrevet fra det mystisk, symbolsk og bruksmessig bestemte, og står dermed som en forherligelse og en abstraksjon av selve begrepet hus, med vekten lagt på det konstruktivt uttrykksfulle og det harmoniske i betydningen: det som hviler i seg selv.

Man kan også kalle denne arkitekturen objektiv, og således et uttrykk for de første mennesker som higet mot objektiv erkjennelse av eget vesen. Derfor ble den også av langvarig betydning for arkitekturens videre utvikling i Europa. Det konstruktivt logiske finnes særlig uttrykt i søylene og deres forhold til bjelkelaget i den tunge doriske og den lettere joniske orden. Som en sen variant av den siste kom den korintiske.

Den hellenistiske arkitektur gjorde direkte bruk av disse ordener, men i forbindelse med mer omfattende og kompliserte oppgaver, knyttet til nye samfunnsforhold.

• dorisk stil
• jonisk stil
• korintisk stil

I den romerske arkitekturen gjenfinnes de samme elementer, om enn i mer forsiret utgave. Helt selvstendig er derimot romernes innsats i forbindelse med rommet, både som interiør og uterom (plass), hvor halvrunde nisjer og søyleganger blir innført som et nytt, sprengende og spenningsfylt element – overensstemmende med en mer dynamisk og altomspennende situasjon.

I forbindelse med de før omtalte institusjonsbygningene utvikles en overdådig praktarkitektur, hvor de greske søyleordener går inn som et dekorativt relieff-element i byggverk som i konstruktiv henseende er preget av buen og hvelvet.

Den senromerske arkitekturen kjennetegnes av stadig enklere og mer kubisk betonte eksteriører, mens interessen i stigende grad samles om det innvendige, hvor de utpregede flatedekorasjonene, som mosaikk og marmorinkrustasjoner (marmorinnlegg), etter hvert avløser den mer modellerte behandling.

• romersk arkitektur

I den tidlige kristne arkitektur kommer disse trekkene enda sterkere fram, idet kirkene får et prunkløst (udekorert) ytre, men et desto rikere interiør, der romløsningene og veggdekorasjonene sammen danner rike kultrom.

Særlig framtredende er dette ved de bysantinske kirkene. Et annet, nytt virkemiddel i denne arkitekturen er fordelingen mellom primære, sammenfattende konstruksjoner og sekundære, mer utfyllende. Det er som om det blir operert i to skalaer, noe som gir komposisjonene en slags sammenvevd karakter.

Forsøk på å finne fram til en selvstendig moderne arkitektur gav seg omkring år 1900 utslag i jugendstilen, samtidig med at en ny interesse for nasjonenes historie førte til at man vendte seg mot de nasjonale, anonyme byggeskikker.

• Jugendstil (kjernetid ca 1880–1915, i Norge ca. 1900–1915)
• Art nouveau
• Art deco

Denne lett nasjonalromantiske stilretningen var en motreaksjon mot dragestilen. Den var inspirert av selvstendigheten i 1905, og tok opp i seg elementer fra bygdenes tømmerbygninger og panelarkitekturen fra 1700-tallet.

Mellom 1900 og 1920 ser man en ny barokkpreget retning, og i 1920-årene enda en variant av nyklassisismen. «Tjueårsklassisismen» er kjennetegnet av elementer fra klassisk arkitektur, med vekt på logikk, klarhet, rytme og renhet.

• Nyklassisisme (kjernetid i Norge ca. 1920–1930)

Nyklassisismen og nybarokken ble imidlertid korte episoder, og etter slike forsøk i forskjellige retninger, ble alle bestrebelser i retning av en ny og moderne arkitektur samlet innenfor funksjonalismens program.

Foruten den før omtalte målsettingen betegnet dette en trang til å gjøre rent bord, bryte med fortidens historiske former og finne fram til arkitekturens grunnverdier, tilpasset en verden som i stigende grad ble preget av maskiner.

I motsetning til det klassisk-statiske søkte man igjen det dynamiske, som et tidens kjennetegn, oppnådd ved oppløsning av bygningsmassene og ved å la romformene gli over i hverandre eller på aktiv måte arbeide sammen med uterom og landskap.

• Funksjonalistisk arkitektur (kjernetid ca. 1930–1970)

Hovedstrømningen i etterkrigstidens arkitektur går under betegnelsen internasjonal stil, en betegnelse som noe misvisende har vært brukt synonymt med funksjonalisme. For i tillegg til å stå på funksjonalismens program, bygger den internasjonale stilen på estetiske idealer fra russisk konstruktivisme, den nederlandske De Stijl, Bauhausskolen og den sveitsisk-franske arkitekten Le Corbusier, og kombinerer disse med anvendelse av moderne produksjonsteknologi.

Denne internasjonale stilen definerte ingen entydig norm for det arkitektoniske uttrykket, men søkte under slagordet «less is more» mot en forenkling av formspråk og motivbruk som resulterte i en nærmest puristisk arkitekturoppfatning med enkle, geometriske bygningskropper uten karakteriserende detaljer, og med liten tilknytning til stedlig egenart.

• internasjonal stil
• konstruktivisme
• De Stijl
• Bauhaus
• Le Corbusier

Som en reaksjon på den moderne arkitekturens forenklede formidealer, vokste det i 1970-årene fram en motbølge, en postmoderne arkitektur som igjen søkte mot det formalt bestemte.

Heller ikke nå kan man i utgangspunktet snakke om en stil i den vanlige betydningen av ordet, men snarere om en udogmatisk holdning til formuttrykk som gav grobunn for en rekke vidt forskjellige framstøt for å definere et arkitektonisk fundament.

Et fellestrekk for disse ulike retningene var interessen for den klassiske formverden og derigjennom ønsket om en figurativ bygningskunst som i sterkere grad enn modernismen kunne uttrykke menings- og symbolinnhold ved bruk av kjente motiver.

• Postmodernistisk arkitektur

Selv om postmoderne arkitektur i utgangspunktet var ment som en frigjørende reaksjon på modernismen, og ikke en stil, utkrystalliserte det seg allikevel helt klare definerbare tendenser, som mot slutten av 1980-årene utviklet seg i retning av stilkonformisme.

I USA vokste det således fram en form for nyklassisisme med Michael Graves og Robert Venturi som forgrunnsfigurer, mens europeiske arkitekter, som Aldo Rossi og brødrene Léon og Rob Krier, arbeidet i en rasjonalistisk tradisjon med en målsetting om å revitalisere den europeiske – og spesielt den søreuropeiske – bykulturen, ved å legge vekt på formgivningen av gateløp og plassdannelser i samspill med bygningsmasser og flater.

Arkitekturen har til alle tider vært en refleks av tendenser som ytrer seg i kultur- og samfunnslivet ellers. I forlengelsen av, og til dels parallelt med, postmodernismen så man også en annen tendens i arkitekturen utover i 1980-årene. Inspirert av tenkere som Derrida og Foucault arbeidet flere arkitekter med å utforske det arkitektoniske språkets grenser.

Ved å benytte seg av såkalt dekonstruksjon eller dekomposisjon oppløses den arkitektoniske helheten i mindre bestanddeler som settes sammen i nye og uvante sammenhenger med logiske brudd mellom bestanddelene. Dekonstruktivismen er hovedsakelig en teoretisk posisjon, preget av en analytisk spørrende holdning til arkitekturens muligheter, men den er også blitt virkeliggjort gjennom arbeidet til en gruppe betydelige arkitekter. Spesielt må nevnes Peter Eisenmans boliger og Villetteparken i Paris, tegnet av Bernard Tschumi.

• dekonstruktivisk arkitektur

Det kanskje viktigste resultatet av postmodernismen var bruddet med modernismens tese om nødvendigheten av en objektiv internasjonal arkitektur. På tvers av de ulike retningene innenfor postmodernismen så man en felles tendens til å ville legge vekt på den sammenhengen en bygning opptrer i og til å ta det foreliggende eksisterende bygningsmiljøet som utgangspunkt for den arkitektoniske utformingen. Ved å knytte tolkningen av det allerede foreliggende til særegne lokale karakteristika, oppstår det man forstår som regionalisme.

Arkitekters interesse for stedet gikk fra 1990-årene parallelt med en allmenn interesse og bekymring for de visuelle omgivelsene, der omgivelsene ikke bare omfatter det vi tradisjonelt forbinder med arkitektur, men alle de menneskeskapte elementene og gjenstander som omgir oss.