Wicca er en del av den moderne heksebevegelsen og er en nyhedensk religion, grunnlagt av Gerald Brosseau Gardner (1884–1964). De fleste wicca-tilhengere kaller seg hekser og praktiserer en form for heksekunst eller magi som kan ta mange former. Det er vanskelig å definere noen felles kult ut over at mange rituelle handlinger korresponderer med årstider og månefaser. For øvrig kan wicca karakteriseres som en moderne, eklektisk religion, inspirert av en dels fiktiv, dels reell fortid.
wicca
Trosgrunnlag
Siden grunnleggelsen i England i 1946 har wicca utviklet seg i mange retninger, og det er i dag relativt store forskjeller mellom for eksempel engelsk og amerikansk wicca. Det de har felles, er en tro på to eller flere kjønnede guder, som guder og gudinner fra keltisk, gresk og egyptisk mytologi. I en del norske miljøer henvender man seg også til norrøne guder. Mange ser på de ulike gudene som forskjellige uttrykk for den samme guddom. Det er også vanlig å hente inspirasjon fra religioner som hinduismen og buddhismen og å tro på karma og reinkarnasjon, altså gjenfødsel. Wicca kan med andre ord forstås som en moderne okkult religion.
De aller fleste følger The Wiccan Rede, et dikt skrevet av Gardner og Doreen Valiente (1922–1999), som blant annet inneholder læresetningen: «An it harm none, do what ye will». Dette indikerer en viss sammenheng mellom wicca og religionen thelema, grunnlagt av Aleister Crowley (1875–1947). Etter Gardners død endret wicca karakter, inspirert av Valiente som tonet ned det okkulte preget og i større grad vektla Gudinnen og naturen.
Bakgrunn
Gardner hentet inspirasjon fra blant andre egyptologen Margareth Alice Murray (1863–1963) og hennes «heksekult-hypotese». Hypotesen går ut på at oldtidens hedenske samfunn hadde en felles religion, ofte referert til som «den gamle religionen». Den skal ha blitt drevet under jorden da den romersk-katolske kirken fikk makten i Europa, men skal ha fortsatt å eksistere i hemmelighet fram til moderne tid.
Moderne heksekult
En sirkel, eller coven (engelsk), er en autonom gruppe hekser med inntil 13 medlemmer som blant annet samles til måneritualet esbat (sannsynligvis avledet av et fransk ord for fullmåne) eller arbeidsmøter i takt med månefasene. I tillegg arrangeres ofte større samlinger under de fire keltiske solfestene imbolc (2. februar), beltane eller mainatt (30. april), lammas (1. august) og samhain (halloween, 31. oktober) samt i tilknytning til ostara (vårjevndøgn), litha (sommersolverv), mabon (høstjevndøgn) og yule (vintersolverv).
Naturens syklus har sitt mytologiske motstykke i Gudens livssyklus: Han fødes av Gudinnen, vokser opp og blir Gudinnens make før han dør, for så å fødes igjen. For mange wicca-tilhengere kan Guden personifiseres i mange mytologier, blant annet som den norrøne Frøy, den keltiske Cernunnos og den greske Pan. Tilsvarende kan Gudinnen, som representerer naturen selv, påkalles som Artemis (gresk), Diana (romersk), Brigid (keltisk) eller et annet navn. Mens noen kan oppleve eller forestille seg gudene som entiteter, forstås de av andre som arketyper, symboler eller naturkrefter. Mange moderne hekser har også et alter der de blant annet plasserer noe som korresponderer med den aktuelle årstiden.
Wicca er først og fremst en naturreligion og et rituelt fellesskap, ikke et trosfellesskap. Noen ritualer går igjen, andre skapes til ulike anledninger. Et ritual åpner gjerne med påkallelse av Guden og Gudinnen, som så representeres av dem som leder ritualet. Tiden mellom åpningen og den like rituelle lukkingen av sirkelen kan forstås som hellig tid. Det hellige er her og nå, og ikke hinsidig. Det magiske arbeidet i sirkelen kan ta mange former. En kan for eksempel «reise kraft» ved å danse i ring eller ta i bruk rytme for å fremkalle en lett transe (jamfør neosjamanisme). En kan også utøve sigillmagi og andre praksiser hentet fra svartebøker, meditere, samtale, spise sammen, sanke urter, leke eller arbeide kunstnerisk, for eksempel dramatisere mytologiske forløp.
Naturen omfatter både mennesker og guder, og i prinsippet utelukkes intet menneskelig fra denne religionen. Snarere tvert imot, i ritualer og sosialt samvær er det rom for humor, nakenhet og alkohol, noe som markerer avstand til kristendom og lignende religioner som vurderes som patriarkalske og hemmende. Gardneriansk wicca har, i likhet med okkulte losjer og ordener, operert med et gradssystem som mange etter hvert har gått bort ifra og erstattet med selvinnvielser og flat struktur. Innvielsesritualene tilknyttet de tre gradene, inneholder blant annet symbolske referanser til en seksuell polaritet som preger naturen (jamfør forholdet mellom Gud og Gudinne). Med dette anerkjennes også mennesket som seksuelt vesen.
Forskjellige retninger innen wicca
Det oppstår kontinuerlig nye varianter av wicca, både nye retninger med klare profiler og kombinasjoner av wicca og andre nyreligiøse praksiser. Wicca forfekter ingen dogmer, så det er få holdepunkter for å skille mellom ulike retninger. Den følgende oversikten er derfor ikke fullstendig, men gir noen eksempler.
En annen variabel er at wicca, som siden 1950-årene har vært en ikke-kommersiell religion eller religiøs bevegelse, i dag kommersialiseres kraftig.
Gardneriansk wicca
Gardneriansk wicca er den eldste retningen og den eneste som er grunnlagt av Gardner selv og videreutviklet av Doreen Valiente. Denne retningen er inspirert av samtidens forståelse av særlig førkristen keltisk religion, men også av moderne okkultisme. Den er organisert i tre grader, med innvielsesritualer for hver grad. En utbredt oppfatning innenfor gardneriansk wicca er at det bak de mange gudene i polyteistiske religioner finnes to guder – en mannlig og en kvinnelig (duoteisme). Gardner skrev en håndfull bøker, den viktigste er kanskje Witchcraft Today fra 1954.
Alexandriansk wicca
Alexandriansk wicca ble grunnlagt i Storbritannia på 1960-tallet av Alex Sander (1926–1988) i samarbeid med hans kone Maxine Sanders (født 1946). Denne retningen springer ut av, og har fremdels mye til felles med, gardneriansk wicca. For eksempel er gradssystemene og innvielsene kompatible, og mange er innviet i begge, blant annet Vivianne Crowley, som også har innviet mange norske hekser. Crowley er en jungiansk psykolog som etter debuten Wicca; the Old Religion in the New Age fra 1989 har utgitt flere bøker som er sentrale for wicca i dag.
Seax wicca
Seax-wicca ble grunnlagt i 1973 av den amerikanske forfatteren Raymond Buckland (1934–2017), en tidligere tilhenger av gardneriansk wicca. Denne formen for wicca skiller seg sterkt fra gardneriansk og alexandriansk wicca, blant annet på grunn av en flatere struktur med selvinnvielser. Seax-wicca henter særlig inspirasjon fra angelsaksisk førkristen religion.
Dianisk wicca
Dianisk wicca ble grunnlagt av feministen, aktivisten, forfatteren og «spåkonen» Zsuzsanna Emese Mokcsay (født 1940). Navnet er hentet fra den romerske gudinnen Diana. De fleste grenene av denne retningen kan kun kvinner som er født som kvinner, slutte seg til. Dianisk wicca forholder seg også til en gud og en gudinne, men tillegger gudinnen størst vekt (se gudinnebevegelsen).
Eklektisk wicca
Eklektisk wicca eller ny-wicca er en samlebetegnelse på de mange retningene som kombinerer elementer fra forskjellige wicca-retninger og til dels elementer som tradisjonelt ikke inngår i wicca. For eksempel kombinerer eklektisk wicca ofte guder fra forskjellige religioner i ett og samme ritual (jamfør kaosmagi).
Nevnes kan også stregheria, en italiensk heksebevegelse (se Raven Grimassis Ways of the Strega fra 1994). Den amerikanske fe-tradisjonen har mye til felles med stregheria og viderefører også den frihetlige holdningen fra seax-wicca. I dagens USA, særlig California, refererer begrepet wicca til et mangfold av miljøer, de fleste åpne og politiske og med fokus på selvutvikling, feminisme, naturvern og naturreligioner.
En viktig personlighet i det californiske heksemiljøet er Starhawk (født Miriam Simos, 1951). Hun representerer en gudinneorientert aktivistisk form for wicca og er en nøkkelperson i det innflytelsesrike kollektivet Reclaiming. Etter debutboka The Spiral Dance fra 1979 har hun utgitt flere bøker som har bidratt til å gjøre amerikansk wicca til en åpen og samfunnengasjert bevegelse, i motsening til europeisk wicca som lever mer i det skjulte. Den norske teologen Jone Salomonsen har både latt seg innvie av og skrevet en doktoravhandling om Starhawk og denne formen for feministisk religion (Enchanted Feminism. Ritual, Gender and Divinity among the Reclaiming Witches of San Francisco, Routledge 2002).
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Geir Uldal og Geir Winje: Hekser og healere (Høyskoleforlaget, 2007)
Kommentarer (21)
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Georg Kjøll
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Georg Kjøll
skrev Brigitta B
skrev Erik Dyrhaug
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Morten Aleksander Iversen
skrev Brigitta B
skrev Erik Dyrhaug
skrev Morten Aleksander Iversen
svarte Erik Dyrhaug
skrev Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Brigitta B
svarte Geir Winje
skrev Brigitta B
skrev Heidi Halling
skrev Geir Winje
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.