Vladivostok har ferjeforbindelse med Sør-Korea og Japan samt internasjonal flyplass.
Byen ligger ved endestasjonen for Den transsibirske jernbanen.
Offentlig transport i byen besørges hovedsakelig av busser og minibusser (marsjrutki). De elektriske transportmidlene – trolleybusser og trikker – har blitt gradvis nedbygd. Øyene rett utenfor byen nås med små ferjer. Byen har også en funikular (elektrisk drevet kabelbane).
Antallet privatbiler per innbygger er blant de høyeste i Russland, noe som blant annet skyldes lett tilgang på japanske og sør-koreanske bruktbiler.
Motorveien A370 forbinder Vladivostok med byen Khabarovsk, og riksvei A188 med byen Okhotsk i Khabarovsk fylke. Gjennom den internasjonale transportkorridoren Primorje-1 går det kontainerlast mellom de nordlige provinsene av Kina og havna i Vladivostok.
I forbindelse med toppmøtet i APEC, som ble avholdt i Vladivostok i 2012, ble det gjort store investeringer i byens infrastruktur. Blant annet ble det avduket to store bruer. Den ene – Zolotoj most – er en skråkabelbro som forbinder to av Vladivostoks bydeler over stredet som kalles Østens Bosporos. Den andre brua som ble åpnet i 2012 – Russkij-brua – har et bruspenn på 1104 meter og er verdens lengste skråkabelbru. Den forbinder byen med Russkij-øya.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.