Thorbjørn Egner

Thorbjørn Egner vokste opp i bydelen Kampen i Oslo og var sønn av en kjøpmann. Som gutt tilbrakte han også mange sommerferier hos nære slektninger i et gårdsmiljø på Romerike.

I 1937 giftet han seg med Annie Eliasen. De fikk fire barn. De bodde først på Marienlyst i Oslo. Fra 1952 bodde familien i den nybygde kunstnerkolonien på Ekely, Edvard Munchs gamle eiendom.

Egner gjorde flere reiser både i Norge og i utlandet. I 1949 tilbrakte han to måneder i Marokko, noe som satte varige spor i forfatterskapet hans.

Egner tok middelskoleeksamen i 1928 og fikk to år seinere fagbrev fra Oslo Handelsskole. Han tok også kurs ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der ble han undervist av både Eivind Nielsen, en nestor innenfor norsk illustrasjonskunst, og Per Krohg, som var vokst opp i Paris blant viktige fornyere av malerkunsten.

Egner fikk i unge år prøve seg med allsidige oppdrag som iscenesetter knyttet til revyteater, men han var også lenge ansatt som leveringsdyktig reklametegner i firmaet Høydahl Ohme.

Egners løpebane som illustratør og forfatter tok til høsten 1939, da han begynte redigeringen av en fast side for barn i Ukebladet Illustrert. I samarbeid med Sigurd Winsnes fulgte bokdebuten året etter. Barneboka 1940 var fylt av stoff med appell til barns mangesidige leke- og leselyst.

Under andre verdenskrig utga han for de små barna en rekke fortellinger, bildebøker og malebøker, blant dem Ola-Ola som alle dyra var så glad i (1942), Jumbo som dro ut i verden (1943) og tre bøker om malermester Klattiklatt. For voksne utkom Gamle hus i Vågå (1943).

Etter krigen dukket Egner snart opp i NRKs program Barnetimen. Hørespillet Karius og Baktus gikk første gang på lufta høsten 1946, og snart ble historien om tanntrollene til en bildebok. I Barnetimen framførte Egner viser for å få lytterne til å tegne, og tusener av barn sendte tegninger inn til «Malerklubben».

Fra 1952 ble også Barnetimen for de minste en viktig arena for radiokunstneren Egner. Med sin særegne, intime radiostemme framførte han gjenfortellinger av kjente engelske barnebøker, tilsatt sanger med egne tekster tonesatt av Christian Hartmann. Blant dem var A. A. Milnes to bøker om Ole Brumm (originaltittel Winnie the Pooh) og Hugh Loftings første bok om Doktor Dyregod (originaltittel Doctor Dolittle). Egners oversettelser av Ole Brumm kom i bokform i 1952 og 1953, mens Doktor Dyregod ble utgitt i 1954.

I 1953 ble sendetiden i Barnetimen for de minste utvidet til fem ukedager, og dette ble epokegjørende for både Egner, Anne-Cath. Vestly og Alf Prøysen, hans nære kolleger som radiofortellere. Historien om Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen ble sendt i radio og utkom som bok i 1953, fulgt av Folk og røvere i Kardemomme by året etter.

Teaterversjonene fulgte snart. Barnekomedien om Kardemomme by fikk premiere i 1956. Historien om Hakkebakkeskogen utformet han for oppføring på dukketeater i 1959, mens teaterversjonen først ble ferdig og uroppført i 1962. I samarbeid med Egner skapte Ivo Caprino dukkefilmen Karius og Baktus i 1955.

Mange av Egners viser ble spilt inn på plate på 1950-tallet. Yukon Gjelseth spilte inn Den uheldige mannen i 1952, og Frank Robert spilte inn Bamsens fødselsdag i 1953. Godt kjent er også The Monn Keys versjoner av Dyrene i Afrika (1953) og Sjørøvervise/Vesle Hoa (1954).

Christian Hartmann komponerte melodier til Egners tekster om Ole Brumm, Doktor Dyregod, Karius og Baktus og Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen. Yukon Gjelseth synger på en rekke av Egners utgivelser og er spesielt fremtredende på de tre Ole Brumm-albumene.

På Folk og røvere i Kardemomme by komponerte Egner melodiene sammen med Bjarne Amdahl. Kardemommeviser ble først utgitt på EP i 1955. Da hele musikalen ble utgitt på LP i 1977, mottok han Spellemannprisen for beste barneplate. I alt fikk han tre Spellemannpriser, i 1975, 1977 og 1982.

Lesebøkene hans skulle bidra til å skape gjensidig forståelse og ble viktige fellesnevnere for norske barn, enten de vokste opp på landet eller i byen, ved sjøen eller oppe i dalene. Mange av tekstene i serien skrev og illustrerte Egner sjøl. En rik formidling av ulike tekstsjangere og av all slags billedkunst bidro til å skape leseglede og lærelyst. Bøkene for barneskoletrinnet var i bruk til inn i 1980-årene.

Egner utga i 1946 ungdomsboka Stormen, en roman som agiterer for å gi langt mer plass for elevenes kreative innsats i skoleundervisningen. Året etter fikk Egner i oppdrag av Cappelens forlag å være sjefredaktør for et nytt lesebokverk for folkeskolen.

Første bind for småskolen, I byen og på landet, utkom i 1950. Thorbjørn Egners lesebøker omfattet etter hvert også ungdomstrinnet, og først i 1972 utkom det siste av i alt 16 bind. En viktig medarbeider for parallellutgavene på nynorsk var Halldis Moren Vesaas.

Samfunnsbildet i lesebøkene var basert på Egners egne erfaringer. Bymiljøet i «Humlegata» var fra Kampen i hans barndom, og gården til Ola-Ola Heia ligner på det gårdsmiljøet i Sørum hvor Egner hadde hatt barndommens sommerferier.

Egners verker vant flere priser og er oversatt til over 20 språk. Hans viktigste bøker er fremdeles i handelen, og visene framføres stadig.

Kardemomme by i Dyreparken i Kristiansand ble åpnet i 1991. 2015 ble Hakkebakkeskogen åpnet samme sted.

Egners allsidighet gjorde at han gjerne ville bidra til alle sider av teateroppsetningene: scenografi, kostyme, musikk, koreografi og design av programheftet. Kombinert med et tydelig kontrollbehov førte dette til at alle teateroppsetninger i hans levetid fikk et enhetlig og standardisert uttrykk. Etter Egners død i 1990 har det kommet større variasjon i det visuelle og musikalske uttrykket i oppsetningene.

Kontrollbehovet førte også til uenighet mellom Egner og filmregissøren Bente Erichsen da Erichsen laget filmen Folk og røvere i Kardemomme by (1988). Filmen har blitt omtalt som «filmet teater», og har aldri vært gjenutgitt som videofilm eller sendt på tv.

Det norske selskapet Qvisten animation har laget filmene Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016) og Folk og røvere i Kardemomme by (2022).

• Kardemommeviser, 1955.
• Doktor Dyregod, 1955.
• Karius og Baktus, 1957.
• Egner-viser, 1957.
• Kardemommefesten, 1957.
• Kasper og Jesper og Jonatan, 1957.
• Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, 1966.
• Karius og Baktus, 1970.
• Ole Brumm og vennene hans, tre plater, med Yukon Gjelseth, 1974–1976.
• Nora i Egnerland, med Nora Brockstedt, 1974.
• Folk og røvere i Kardemomme by, 1975.
• De seksten beste Egnerviser – Pluss Karius og Baktus, 1982.
• Musikantene kommer til byen, 1993.
• Gode gamle Egnerviser, 1997.
• Thorbjørn Egners viser fra Barnetimen, 2002.
• Tommy og Elefanten – Karius & Baktus – Ole Jakop på bytur – Da Per var ku, 2005.
• Muntre musikanter – Karius & Baktus møter Dyrene i Afrika, 2012.
• Vi har den ære – en hyllest til Thorbjørn Egner, 2012.

• Thorbjørn Egner (2001): Et selvportrett. Oslo: Cappelen. (Opprinnelig skrevet i Norsk årbok for barne- og ungdomslitteratur, Oslo 1984).
• Cristopher Hals Gylseth (2000): Thorbjørn Egner. Tigergutt kan alt! Oslo: Schibsted.
• Anders Heger (2012): Egner. En norsk dannelseshistorie. Oslo: Cappelen Damm.
• Harald L. Tveterås og Fredrik Matheson 1972 (red.): En bok om Thorbjørn Egner. Cappelen.
• Tone Birkeland m.fl. (2018): Norsk barnelitteraturhistorie. Samlaget.
• Sonja Hagemann (1974): Barnelitteratur i Norge 1914-1970.
• Sidsel Helliesen (2012): Thorbjørn Egner, tresnitt og tegninger av gamle hus. Cappelen Damm.
• Bjørn Egner (1992): Kardemomme by i Kristiansand dyrepark. Cappelen.

• Folk og røvere i Kardemomme by
• Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen
• Thorbjørn Egner i Norsk biografisk leksikon
• Thorbjørn Egner i Norsk kunstnerleksikon
• barne- og ungdomslitteratur