Teater i Danmark

I enkelte middelalderkirker i Danmark finnes kalkmalerier med motiver fra scener som minner om de europeiske mysteriespillene, særlig avbildninger av helvetesgapet som var en fast bestanddel av mysteriespillene i Frankrike og Tyskland.

Fra 1574 kjenner man spillet om St. Knud, et mirakelspill om helgenkongen som ble drept i 1131. Det var sannsynligvis tale om simultanspill, det vil si at det foregikk noe på flere spillesteder samtidig. De første regulære dramatiske forestillingene knyttet til tekstfremføringer er de humanistiske skolekomediene på 1500-tallet. De hadde forbilder i antikke latinske komedier og ble antagelig spilt på plattformscener.

I forbindelse med kroningen av Christian 4 i 1596 ble det arrangert trionfi eller festlige opptog etter italiensk mønster, med allegoriske tablåer på vogner. I 1634 ble det oppført en hoffballett etter fransk mønster, og i 1686 ble en kulissescene bygd for å ta imot franske hoff-teatertrupper. Bygningen brant imidlertid ned i en brann som krevde 200 menneskeliv.

René Magnon de Montaigu, en tidligere fransk hoffteater-skuespiller, stod bak det første forsøket på å skape et profesjonelt dansk teater i 1722. Den danske Skueplads holdt til i Lille Grønnegade, og Ludvig Holberg ble oppfordret til å skrive komedier på dansk. Dette resulterte i den såkalte «poetiske raptus», og en lang rekke av hans komedier ble fremført i løpet av de få årene teateret eksisterte. Det ble stengt i 1728 etter en stor bybrann, og en pietistisk bølge førte til at all teatervirksomhet ble forbudt i flere år.

Et nytt initiativ kom i 1748, da et nytt kompani ble grunnlagt. Dette var det teateret som etter hvert kom til å bli kalt for Det Kongelige Teater, etter hvert med fast støtte fra hoffet. Dermed var et dansk nasjonalteater grunnlagt, og etter fransk mønster hadde det i lang tid privilegium på å spille det klassiske danske repertoaret.

En romantisk spillestil overtok etter hvert for den klassiske deklamatoriske, og i denne prosessen var den norskfødte skuespilleren Michael Rosing sentral. Det første danske teateret utenfor København ble åpnet i Odense i 1792. Dette teateret gjorde seg bemerket med å være de første til å spille Shakespeare i Danmark.

Det borgerlige drama fikk etter hvert gjennomslag, og særlig August von Kotzebue ble ofte spilt i København. I tillegg kom det romantiske repertoaret, med Adam Oehlenschläger, til å stå sentralt med historiske dramaer som Håkon Jarl i 1808. Etter hvert fikk det tyske Sturm und Drang-dramaet innpass, særlig med Friedrich Schiller.

På midten av 1800-tallet var Johan Ludvig Heiberg teatersjef på Det Kongelige Teater. Denne perioden var preget av hans polemikk mot romantikken og dyrkelsen av klassisismen. Han var gift med Johanne Luise Heiberg som var en av tidens sentrale skuespillere, i skjæringspunktet mellom romantikk og realisme.

Privatteateret Casino fra 1850 var det første teateret som gav Det Kongelige Teater alvorlig konkurranse. De hadde den første Ibsen-oppsetningen i København og verdenspremiere på August Strindbergs Faderen i 1887. Folketeatret ble åpnet i København i 1857 og satte opp stykker som ble avvist av nasjonalteateret. Michael Wiehe og Frederik Høedt hørte til tidens sentrale skuespillere, i tillegg til Betty Hennings, som var den aller første Nora i Ibsens Et dukkehjem. Dette var i en oppsetning av William Bloch på Det Kongelige Teater i 1879, og må sees i sammenheng med Blochs betydning for realismens og den moderne regikunstens gjennombrudd i dansk teater.

På begynnelsen av 1900-tallet ble landsdelsscenen i Århus og Odense åpnet. Max Reinhardts stil fikk etter hvert betydning for dansk teater ved at realismen fikk et snev av stilisering. Dagmarteatret stod sentralt i denne utviklingen, og i 1928 hadde Edward Gordon Craig sceneutkastet til en oppførelse av Ibsens Kongsemnerne. Et teater preget av reteatralisering fikk gjennomslag med regissører som Per Knutzon, Holger Gabrielson og Svend Methling.

Det ble opprettet nye privatteatre som skulle få betydning også for tiden etter andre verdenskrig, blant annet Betty Nansen-teateret fra 1917, som satset mye på å spille ny dramatikk. Et av de viktigste hadde imidlertid vært Dagmarteatret (1883–1937), hvor Bjørn Bjørnson i en periode var teatersjef. Kaj Munk og Kjeld Abell hørte med til de viktigste dramatikerne i dansk teater fra 1930-årene med stykker som Ordet og Melodien, der blev væk. Under den tyske okkupasjonen gikk teaterdriften nesten som normalt, men den var preget av politisk sensur. Likevel hadde revyene en særlig betydning i denne tiden.

En ny teaterbygning på Kongens Nytorv som skulle huse Det Kongelige Teater, stod ferdig i 1874. Her skulle man dyrke både opera, ballett og dramatisk teater. Dette førte periodevis til en svekkelse av teateret, mens andre ganger førte det til vellykkede samarbeidsforestillinger på tvers av de tre hovedgrenene. For å styrke det dramatiske teateret ble Nye Scene åpnet i 1931, og flere intimscener ble etter hvert grunnlagt for å skjerpe teaterets konkurranseevne i forhold til privatteatrene.

Etter 1945 fikk privatteateret Det Ny Teater på Vesterbro stor betydning. Det Kongelige Teater måtte forholde seg til en stadig sterkere konkurranse både fra de andre scenene i København og fra landsdelsscenene som kom på offensiven, gjennom å satse på en ny europeisk dramatikk før København. Det gjaldt for eksempel satsingen på absurdismen ved Århus teater i 1960-årene.

Et romlig teatralt regiteater kom til uttrykk på Ålborg teater i 1970 med Kaspar Rostrups (f. 1940) oppsetting av Ibsens Peer Gynt, da man fjernet salongens plysj for å la spillet foregå der. Arbeiderbevegelsens Teatersentral ble opprettet i 1946 og skapte ARTE, en abonnementsordning som bidrog til å trekke større publikumsgrupperinger til teateret. Ordningen gjelder fremdeles, men har til tider vært omdiskutert fordi forestillingene til dels er blitt solgt før de har vært ferdigprodusert og skrevet om i avisene.

Fra 1960-årene vokste det frem en gruppeteaterbevegelse, i tillegg til at nyutdannede regissører i stor grad brukte privatteatrene i København, slik som Aveny og Rialto, hvor 1980-årenes nye europeiske dramatikk i stor grad ble satt opp. For å møte konkurransen opprettet Det Kongelige Teater nye intimscener, som Comediehuset i 1970 og Gråbrødrescenen fra 1981/82.

Av ledende skuespillere kan nevnes Ebbe Rode, Erik Mørk, Ghita Nørby og Lone Hertz, og sentrale regissører knyttet til nasjonalscenen har vært Sam Besekow og John Price, Edvin Tiemroth og Klaus Hoffmeyer. Særlig Besekow har satt spor etter seg på nordisk basis, og det er tunge, tekstbaserte, men stiliserte produksjoner han har bak seg.

Ved siden av Kaspar Rostrup markerte flere yngre regissører seg utover i 1970- og 1980-årene, som Peter Langdal og Hans Rosenquist. De søkte ut av de faste scenene, og Langdals oppsetninger i Østre Gasværk utenfor København, sammen med scenografen Karin Betz, fikk stor betydning. Kaspar Rostrups oppsetninger på Gladsaxe Teater var også betydningsfulle gjennom sin søken etter det åpne rom, med impulser både fra Théâtre du Soleil og fra Peter Brook.

Med utspring i gruppeteaterbevegelsen og det politiske teater fra 1960-årene åpnet flere mindre teatre, som Fiolteatret i København i 1962, Svalegangen i Århus i 1963 og Jomfru Ane Teatret i Ålborg i 1967. Grupper som Banden og Solvognen på Christianshavn med flere stilte nye spørsmål ved teaterets funksjon og søkte å nå publikumsgrupperinger som tradisjonelt ikke gikk i teater. Det utendørs aksjonsteateret til Solvognen gjorde seg særlig bemerket. Fra 1966 etablerte Odinteatret seg i Holstebro og gjorde Danmark internasjonalt kjent som teaterland.

De nye visuelle dramaturgiformene slo etter hvert gjennom med Billedstofteater (1977–1985) som var inspirert av Robert Wilson, og etterfølgeren, Hotel Pro Forma, startet i 1985. Det ble et trendsettende, visuelt orientert dansk prosjektteater under ledelse av Kirsten Dehlhom. Hennes forestillinger er sterkt formalistiske og benytter seg av tekster av ledende danske forfattere. I Århus har det utviklet seg et interessant prosjektteatermiljø omkring Exment.

København Internationale Teater gir et tidsaktuelt teatertilbud av internasjonal karakter til det danske publikum. Festivalen ble grunnlagt i 1978 på initiativ av Trevor Davis, med det formål å organisere Festival of Fools. Det var en felles møteplass for internasjonale grupper og fikk stor betydning som inspirasjonskilde, ikke bare for dansk teater, men også norsk og skandinavisk. Det var fokus på det nye gruppeteateret med søken etter nye kunstneriske uttrykksformer, og da gjerne i et tverrkunstnerisk perpektiv. Solvognen har vært sentral med sitt politiske aksjonsteater siden 1970-tallet, og med Billedstofteater og Hotel Pro Form slo et konseptbasert og visuelt dramaturgisk teater gjennom, noe som ble styrket av inspirasjonen fra Fools-festivalene.

Av Hotel Pro Formas produksjoner etter 2000 kan nevnes Jesus odd Size i Kunsthallen Nikolai-kirke i 2002, til store protester fra biskopen av København. En senere oppsetting var etter det gammelassyriske eposet Gilgamesh, laget som tablåer i Glyptoteket i København i 2019. Ny dramatikk har blant annet blitt utviklet av Doktor Dantes Aveny, en konstellasjon av teaterarbeidere som laget et showkulturelt og musikkbasert teater mellom 1979 og 2001. I Århus fortsatte Svalegangen å være et sentralt spillested også for ny dramatikk, samtidig som byen har fått en rekke små teatre, som Bora-Bora og Katapult. Med disse som spillesteder har ILT-festivalen blitt arrangert som en «innsprøytning av oksygen» i dansk teater. (Ilt er det danske ordet for oksygen.)

Utover på 2000-tallet har teateret i Danmark vært preget av en ny orientering mot institusjonsteatrene. Et stort antall nye skuespill er satt opp, og en ny generasjon teaterarbeidere har stått frem, både ved det nye Skuespilhuset under Det Kongelige Teaters paraply og ved det tradisjonsrike Betty Nansen Teatret på Frederiksberg. Skuespilhuset sto ferdig i 2007 og åpnet med en Hamlet-produksjon. De andre større institusjonsteatrene i Danmark som ser ut til å fornye seg i de senere årene, er stadsteatrene i Ålborg, Århus og Odense. Samspillet mellom det nyere frie miljøet og de større institusjonsteatrene har betydd mye for dynamikk og nyskapning i dansk teater. Dette gjelder ikke minst satsningen på ny dramatikk, men det lages også spennende klassikeroppsetninger, som den norske regissøren Sigrid Strøm Reibos oppsetting av Medea av Evripides på Skuespilhuset i 2022. Av nyere danske regissører kan nevnes Kim Bjarke, Vibeke Bjelke og Madelein Røn Juul, som alle har hatt gjesteoppdrag ved norske teaterinstitusjoner.

Av nyere danske dramatikere har Astrid Saalbach (Aske til aske, støv til støv, 1998, Kaldet, 2016) og Line Knutzon (Snart komme tiden, 1998, Spilleren, 2022) vært særlig sentrale.

• Danmark
• Danmarks litteratur
• teater

• Engberg, Jens: Det Kongelige Teater i 250 år: til hver mands nytte, 2. udg., 1998, 2 b., isbn 87-7887-019-4
• Krogh, Torben: Ældre Dansk Teater, 1940
• Kvam, Kela m.fl., red.: Dansk teaterhistorie, 1992-93, 2 b., isbn 87-00-39494-7
• Leicht, Georg & Marianne Hallar: Det kongelige Teaters repertoire 1889-1975, 1977, isbn 87-552-0416-3
• Theil, Per og Garsdal, Lise, Hvem der? Scener fra 90erne, København 2000: Høst & Søns forlag.
• Thiesen, Lene (red.), Fools 25. 25 års teater, dans og performance med Københavns Internationale Teater, København 2004: Schønberg.
• Christoffersen, Erik Exe og Winkelhorn, Kathrine (red.), Skønhedens Hotel. Hotel Pro Forma. Et laboratorium for scenekunst, Aarhus 2015: Aarhus Universitetsforlag.