[go: up one dir, main page]

Faktaboks

Friedrich Schiller
Johann Christoph Friedrich von Schiller
Født
10. november 1759, Marbach am Neckar, Württemberg, Tyskland
Død
9. mai 1805, Weimar, Sachsen, Tyskland

Friedrich von Schiller

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Friedrich Schiller var en tysk forfatter. Schiller regnes som den største tyske dikteren ved siden av Johann Wolfgang von Goethe, men han har ikke alltid vært like mye lest som Goethe.

Schiller ble født i Marbach am Neckar og vokste opp i et småborgerlig miljø. På befaling av hertug Karl Eugen av Württemberg ble Schiller i 1773 opptatt ved det nyopprettede militærakademiet Karlsschule, Solitude ved Stuttgart, hvor han først studerte jus, senere medisin.

Selv om skjønnlitterære skrifter var strengt forbudt ved akademiet, klarte Schiller likevel å dyrke sin hovedinteresse, og han leste i denne tiden William Shakespeare, Jean-Jacques Rousseau, Gotthold Ephraim Lessing, Friedrich Gottlieb Klopstock og fremfor alt Goethe (Götz von Berlichingen, Die Leiden des jungen Werthers) og den unge Sturm und Drang-dramatikken.

Etter avsluttet medisinstudium ble Schiller i 1780 ansatt i Stuttgart som regimentskirurg. Året etter utgav han anonymt sitt første verk, dramaet Die Räuber, et uttrykk for samtidens ulmende hat overfor politisk despotisme. Stykkets hovedperson, Karl Moor, velger av etiske grunner å bli en røver for å angripe det bestående systemet, men innser at hans valg fører ham inn i skyld, og han ofrer sitt eget liv for den «moralske verdensorden».

Allerede i dette dramaet kom et typisk trekk ved Schillers tragedier til uttrykk: For Schiller hadde mennesket evnen til å hevde sin moralske frihet, selv om det må ofre livet for den. En slik oppfatning av mennesket forutsetter et idealistisk verdensbilde, og i Schillers tragedier ser man stadig at menneskets egentlige frihet ligger i den moralske, ikke i den fysiske friheten.

I 1782 flyktet Schiller fra sin stilling i Stuttgart. Han hadde vanskeligheter med å finne en levevei, og i de nærmeste årene måtte han kjempe hardt for sin eksistens. Fra denne tiden skriver hans to andre ungdomsdramaer seg. Fiesko (1783) er en historisk tragedie, og Kabale und Liebe (1784) er et såkalt «borgerlig sørgespill», et angrep på hoffets overgrep overfor borgerskapet. Hoffets «kabal» tolererer ikke kjærlighetsforholdet mellom den borgerlige Luise og den adelige Ferdinand. Dette dramaet viser den unge Schillers evne til realistisk og levende menneskeskildring, det gjelder både karakteristikken av personene fra overklassen så vel som skildringen av den borgerlige verden og atmosfæren.

Den klassiske perioden

Fra 1784 var Schiller for en kort tid teaterdikter i Mannheim. Han prøvde også å slå seg igjennom med teatertidsskriftet Rheinische Thalia, hvor han presenterte sine ideer om teateret som en oppdragende, moralsk institusjon (Die Bühne als moralische Anstalt). Heller ikke nå lyktes det Schiller å finne fotfeste og anerkjennelse, og først da han som gjest hos sin kunstkyndige venn Gottfried Körner kom til Leipzig og senere Dresden, lysnet hans tilværelse noe. I denne tiden skrev han diktet An die Freude, som Ludwig van Beethoven brukte i sin niende symfoni.

I 1787 fullførte han dramaet Don Carlos, som viser overgangen fra Schillers revolusjonære Sturm und Drang-tid til den klassiske perioden. Den realistiske prosaen hadde nå veket for et stilisert versespråk. En familie- og vennskapstragedie utviklet seg her til et verdenshistorisk drama: Schillers forkjærlighet for de «store gjenstander» og de forbilledlige situasjoner i menneskehetens historie kom til uttrykk, og også hans senere historiske dramaer er konsentrert om dette temaet og historiesynet.

Under et opphold i Weimar (1787–1789) beskjeftiget Schiller seg hovedsakelig med historiske studier, og i 1789 ble han utnevnt til professor i historie i Jena. Sin tiltredelsesforelesning, Was heisst und zu welchem Ende studiert man Universalgeschichte?, holdt han for et begeistret publikum, og hans posisjon i det tyske åndsliv var nå sikret.

Historiske og filosofiske studier inntok en stor plass i hans tilværelse, og i 1792 avsluttet han sitt store verk om Trettiårskrigen. Han fortsatte å utgi sitt tidsskrift Thalia i 1787–1791 og Neue Thalia, 1792–1793, hvor han publiserte mindre filosofiske avhandlinger (Über den Grund des Vergnügens an tragischen Gegenständen). Gjennom sin kritikk av Immanuel Kants filosofi forsøkte han å vinne klarhet over menneskets erkjennelsesevne og dets moralske bestemmelse.

I 1790 giftet han seg med Charlotte von Lengefeld. I 1791 ble han angrepet av en ondartet lungesykdom, som han måtte kjempe med resten av livet. I de følgende årene studerte han intenst Kants filosofi og la grunnen for sin egen antropologi, etikk og skjønnhetslære (Über Anmut und Würde, 1793; Kallias-brevene til G. Körner, 1793; Über die ästhetische Erziehung des Menschen, 1795; norsk oversettelse 1991).

Vennskapet med Goethe

Statue av Friedrich von Schiller på Schillerplatz i Wien. Statuen ble lagd av Franz Pönninger og Josef Rölich. Den ble avduket i 1876.
Statue av Friedrich von Schiller på Schillerplatz i Wien. Statuen ble lagd av Franz Pönninger og Josef Rölich. Den ble avduket i 1876.
Statue av Friedrich von Schiller på Schillerplatz i Wien. Statuen ble lagd av Franz Pönninger og Josef Rölich. Den ble avduket i 1876.
Lisens: CC BY SA 3.0

Av største viktighet for Schiller ble vennskapet med Goethe fra 1794. Goethe sa seg villig til å bidra til Schillers tidsskrift Horen. Det oppstod en intens kommunikasjon mellom Tysklands to største diktere, og for begge ble denne perioden inntil Schillers død et høydepunkt i produktivitet, noe brevvekslingen mellom de to viser. Denne tiden dannet den egentlige klassiske perioden i tysk diktning, med Goethes reise til Italia og Schillers studier av antikken og hans oversettelser av den klassiske, antikke poesien som et viktig grunnlag.

Etter sin siste store filosofisk-estetiske avhandling Über naive und sentimentalische Dichtung (1796) vendte Schiller seg på nytt, inspirert av Goethe, mot diktningen. I 1795 oppstod de formfullendte «lærediktene» Das Ideal und das Leben, Der Genius, Der Spaziergang. Sammen med Goethe kjempet han for det klassiske kunstidealet, for harmoni og likevekt, og angrep i Xenien den unge romantiske diktergenerasjonen for dens formløshet. 1797 ble det store felles «balladeår»; Schiller skrev blant annet Der Ring des Polykrates, Der Handschuh, Die Kraniche des Ibykus. I 1799 skrev han diktet Die Glocke. I 1802 ble Schiller adlet, og han flyttet til Weimar, hvor han ble til sin død.

Schillers siste periode er rik på dramatisk diktning med emner fra historien. Selv om Schillers senere stil er mer harmonisk og avdempet, beholdt han hele sitt liv sansen for den dramatiske spenningen mellom ideal og virkelighet, noe som kommer til uttrykk også i hans siste verker. I Wallenstein-trilogien (avsluttet i 1800) er ikke utgangspunktet lenger en idé, men livet i dets historiske uttrykksform, gjenspeilt i en handlende og lidende menneskeskikkelse. Historien er her en konflikt mellom handlende mennesker og uutgrunnelige høyere krefter.

Maria Stuart (1800, norsk oversettelse 1980) er tragedien om de to dronningene Elizabeth 1 av England og Maria Stuart av Skottland. Elizabeths politiske seier blir hennes moralske nederlag, det statspolitiske dramaet munner ut som en religiøs festakt: Maria overvinner sin bundethet til Jorden og aksepterer sin død som en soningsakt overfor Gud.

Også Die Jungfrau von Orleans (1801) behandler problemet skyld og soning. I Die Braut von Messina (1803) forsøkte Schiller å aktualisere det antikke dramaet, blant annet ved å bruke kor. Hans siste drama, Wilhelm Tell (1804, norsk oversettelse 1917), er et «folkeskuespill». Det sentrale motivet er enkeltmenneskets stillingtagen for eller imot tyrannmord. Sin siste plan, dramaet Demetrius (1804–1805), rakk ikke Schiller å få ferdig. Opptegnelsene viser at det var ment som en tragedie om antikkens hybris (overmot).

Som prosaist etterlot Schiller seg fortellingen Der Verbrecher aus verlorener Ehre (1785) og romanfragmentet Der Geisterseher (1789), som viser hans interesse for psykologi.

Schiller regnes som den største tyske dikteren ved siden av Goethe. Men han har ikke alltid vært gjenstand for samme interesse som Goethe. De radikale dikterne i første halvdel av 1800-tallet så et ideal i den unge Schiller. Schiller-jubileet i 1859 ble blant annet en politisk demonstrasjon, Schiller var innbegrepet av tyrannhat og politisk frihetstrang. I tiden som fulgte, var interessen for Schiller synkende. Men jubileet i 1905 vakte ny interesse for hans diktning, noe for eksempel Thomas Manns Schiller-studier viser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Damm, Sigrid: Das Leben des Friedrich Schiller, 2004
  • Darsow, Götz-Lothar: Friedrich Schiller, 2000 (Sammlung Metzler, 330)
  • Hofmann, Michael: Schiller : Epoche, Werk, Wirkung, 2003
  • Koopmann, Helmut, red.: Schiller-Handbuch, 1998
  • Safranski, Rüdiger: Friedrich Schiller, oder die Erfindung des Deutschen Idealismus, 2004
  • Sharpe, Lesley: Friedrich Schiller : drama, thought and politics, 1991
  • Ueding, Gert: Friedrich Schiller, 1990
  • Zymner, Rüdiger: Friedrich Schiller : Dramen, 2002

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg